Det var Thorvald Stoltenberg selv som tok kontakt med Lars Lillo-Stenberg og ba ham skrive en bok om datteren. Nini Stoltenberg døde av hjertesvikt 51 år gammel, etter et voksenliv som i lange perioder var preget av stoffmisbruk og heroinavhengighet. Nini og Lars hadde kjent fra hverandre i ungdommen, hadde vokst opp som nesten-naboer i oslobydelen Frogner, gått på samme steinerskole, hadde deltatt på de samme festene, de samme hytteturene til feriestedene langs Vestfoldkysten.
Den norske offentligheten vet allerede mye om Nini Stoltenberg og hennes liv. På TV og i aviser har familien og Nini selv ved flere anledninger fortalt historien om misbruket og kampen for å komme ut av det, strevet for å hjelpe datter og søster. Så hva står egentlig igjen?
I fare for å bli Se og Hør?
Lars Lillo-Stenberg diskuterer selv slike spørsmålet tidlig i «Nini». Hva slags bok skal det bli, hva ønsker Thorvald Stoltenberg med boken? Og hva skal begrunnelsen for en slik bok være:
«Når står en biografi i fare for å bli Se og Hør og mat for tabloidpressen, (…)? Og når bør jeg tenke på at det faktisk er jeg, fanebæreren av privatlivets rett, som blir leverandør av det motsatte? Det er forvirrende tider» (s. 113), skriver Lillo-Stenberg, som selv har møtt Se og Hør i retten og insistert på retten til å avholde bryllup som et privat arrangement.
Disse spørsmålene finner bare delvis svar underveis. Det er nok bokens viktigste svakhet.
Lillo-Stenberg beskriver hvordan han, som ikke-erfaren forfatter av bøker, leter etter en fruktbar metode, en fremgangsmåte som kan gi et så sannferdig bilde av Nini som mulig. Han har sine egne minner, men de strekker ikke langt. Han velger samtalene og kronologien – et antall nære venners, kollegers og familiens minner.
Mennesket Nini
Slik presenteres leseren for mennesket Nini: hendelser, vennskap, personlighetstrekk, slik alt oppleves fra ulike menneskers ståsted og selektive hukommelse. Det er nødvendigvis fragmentert, men etter hvert dannes et usminket bilde av mennesket og den nære vennen Nini som blir mer nyansert, sammensatt, uten å bli skråsikkert eller spekulativt: Et særegent smil, en entusiastisk og utadvendt person, anarkistisk i væremåte, nysgjerrig og orientert mot opplevelse.
Et eller annet sted på veien gikk det galt. Gradvis eller brått: rusen, den vidunderlige rusen, tok over. Blant bokens sterkeste passasjer er Nini Stoltenbergs egen beskrivelse av heroinens virkninger.
Dynastiet Stoltenberg
Nini Stoltenbergs historie hadde som nevnt, rommelig plass i media, allerede mens hun levde. Far Thorvald trakk også datteren inn i et politisk arbeid for en alternativ ruspolitikk.
Det er ikke til å unngå, tror jeg, at «Nini» leses som enda et kapittel i fortellingen om dynastiet Stoltenberg. En av bokens styrker er at den også klarer å være noe mer.
I en interessant samtale med Ole Paus, problematiseres bokens tilblivelse i lys av den åpenbare makt som er samlet i denne familiens hjem, riktignok vennligsinnet og velvillig, men like fullt makt. Å vokse opp med så mye makt og frihet, tror Paus, ble for Nini en fortelling om «maktens fortapte barn»:
«Og slik jeg ser det, når Nini altså blir 'Arbeiderpartiets narkotikapolitiske talsmann', så er det makten som griper inn og gir henne en posisjon, og opphøyer det som egentlig er et forferdelig nederlag». (s. 204)
Bokens språk fremstår i lange passasjer som enkelt og ubearbeidet. Opptakene synes å være transkribert i detalj. Slik kommer alt med, også det språklige tomgodset vi omgir oss med i dagligtalen. Fordelen kan være at ulike stemmer faktisk klinger forskjellig.
«Nini» er tett knyttet til sin samtids 80- og 90-tall, bildene av tiden er mange og gode. Den svarer ikke på det umulige spørsmålet: Hva gikk galt? Det er også en styrke.
Passer for deg som
- er interessert i biografier fra samtiden
Flere anmeldelser fra NRK
Azra og Maria Gilanis bok om en førstegenerasjons pakistansk innvandrerkvinnes reise til Norge er som livet selv. Unik med hull og brister.
I «Den siste jenta» snur Nadia Murad en offerfortelling til å bli en historie om kampvilje og motstandskraft.
Når døden brått og utan god grunn hentar ein av dei fire sønene til Naja Marie Aidt, bryt både forfattaren og språket saman. Boka om kollapsen og vegen tilbake er uhyre sterk lesnad.
