Å, den som kunne ha besøkt millionbyen Lahore på seksti- og syttitallet!
Azra Gilani skildrer levende og fargesterkt hvordan hun opplevde å vokse opp i en villa med takterrasse og utsikt utover byen.
Det er lyd og liv overalt. Hun sitter bakpå pappens gamle scooter, og svever over byen i et pariserhjul på melaen. Tandoori-ovnene gløder på hvert gatehjørne. Mormoren lager pannekaker med kokos og mango, og lærer henne at det ikke spiller noen rolle om du er kristen, sikh eller perser. For du er først og fremst et menneske, ikke muslim.
Liberal mormor
21 år gammel setter hun seg på flyet til et land langt mot nord som heter Norge, for der har den fem år eldre ektemannen Shah fått jobb. Han er en flott fyr, men de kjenner hverandre knapt. Når hun så lander på Fornebu i februar 1971, er det ett ord som hun gjentar flere ganger. Det er så stille her. Lydløst.
Norge er som en stumfilm og i sort/hvitt. Hun kan ikke kodene. Hun sier til folk at de er blitt tjukke, for det er helt vanlig å kommentere utseende i Pakistan, men det er det jo bare danseband og Thomas Seltzer som har lov til her i Norge.
Rar tittel
Boken heter altså «En muslimsk mors kamp». Det er en litt rar tittel med tanke på at religion ikke er det primære for Azra Gilani. Etter hvert viser det seg også at hun har mer felles med de norske middelklassemenneskene enn med flertallet av norskpakistanerne som hun ser på som en gjeng med bondetamper.
Her ligger også kimen til bokens drama. Hun blir for norsk for sin egen ektemann, han lurer henne og døtrene med seg hjem til Pakistan, og det er bare så vidt hun klarer å komme seg tilbake til Norge igjen. Hun blir for norsk for mange i det pakistanske miljøet også. Hun blir utstøtt ifra det pakistanske miljøet. Dermed skjønner vi også hvorfor Azra Gilani har plassert det flott diktet «Einsamflygar» av Halldis Moren Vesaas først i boken. Hun er en ensom fugl, som har kommet bort fra flokken sin.
Lite om ektemannen
Den som skal skrive sitt eget livs fortelling må nødvendigvis finne ut av hva som skal utelates, og hva som skal med. Jeg blir sittende og lure på hvordan det gikk det med ektemannen Shah til slutt. Også han er jo en einsamflygar, der han står igjen full av motvilje og motstand, mens kona og ungene er på full fart inn i de norske samfunnet.
Det er ikke lett å sørge for at alle involverte blir skildret på en ordentlig måte. Å sy sammen egne minner med tanker om hvordan vi nordmenn skal omgås vanskelige spørsmål om skam og ære er også en krevende kunst.
Livet er sjelden en sømløs fortelling. Det er ikke denne boken heller, men jeg veldig glad for at den er skrevet. Det er noe «Saabye Christensensk» over den norske flokken, som med glede stiller opp for at familien Gilani skal finne sin plass i dagligvareforretningen på Oslos beste vestkant.
Passer for deg som:
- Vil vite mer om pakistanernes historie i Norge.
Flere bokanmeldelser fra NRK:
«Suzanne Brøgger roman er eit oppkok av gammalt og nytt, sporadiske godbitar og slikt som er vanskeleg å identifisere. Meir som ein lapskaus, eigentleg.» Les anmeldelsen
«Boken er lang – for lang. Det er allikevel langt på vei den eneste seriøse innvendingen jeg har å bringe til torgs.» Les anmeldelsen
«Hun skraper karakteristikker og observasjoner ut i komisk-absurde bilder med en presisjon leseren må fryde seg over.» Les anmeldelsen
