NRK Meny
Normal

Fløgstads fascistiske femme fatale

I «Magdalenafjorden» har Kjartan Fløgstad en høne å plukke med damer som var på feil side under krigen.

Kjartan Fløgstad

Spørsmålet Kjartan Fløgstads nye roman behandler er ikke først og fremst hvilke krigsforbrytelser du kan slippe unna med, snarere hvilke krigsforbrytelser kan du leve videre med, skriver anmelder Knut Hoem.

Foto: Julie Pike / Gyldendal

Kvinnene vi møter i «Magdalenafjorden» er ikke uskyldige "tyskertøser", som ble ofre for mer eller mindre ideologiske tilnærminger fra tyske soldater. Dette er kvinner fra overklassen som spiller høyt, for å kunne spise kirsebær og drikke champagne med herrene i uniform.

I romanen «Grense Jakobselv» (2009) het hun Aîda Wiik af Pettersen, og var skuespillerinne med fast fast plass rundt bordet og i sengen til datidens nazistiske alfahanner - og hun var et produkt av dikterens fantasi. Marina Lie, som vi møter i «Magdalenafjorden» har faktisk levd. Hennes ødeleggende rolle da tyskerne vant slaget om Narvik i 1940 er vel dokumentert.

Fløgstad er ikke den første som skriver om denne kvinnen, som må kunne sies å være en femme fatale i bokstavelig forstand. Anne Lene Lie gav ut en bok om henne i 2000 med tittelen «Gåten Marina. Hitlers spion i norske ballettsko», en bok som Fløgstad henviser til i romanen - denne gang.

Kommer kritikken i møte

Dette kan bety at kritikken fra historiker Tore Pryser, som mente han burde blitt oppgitt som kilde i «Grense Jakobselv», ikke prellet så mye av på forfatteren som det kunne virke som da dette ble diskutert i avisspaltene på forsommeren for fem år siden.

På en måte hadde både historikeren og forfatteren rett den gangen. Pryser hadde rett i at det kan være fornuftig også av romanforfattere å oppgi kilde. Men Fløgstad har også rett i at en historiker ikke kan kreve at han gjør det, og at en del av disse dokuromanenes fascinasjonskraft består i at leseren blir sendt ut som en privatdetektiv på jakt etter svaret på hva som er "Dichtung" og hva som er "Wahrheit".

Pulp fiction

Fløgstads romanfigurer er malt med bred pensel. Det går an å lese dem med litt samme briller som vi ser filmer av Quentin Tarantino, en filmskaper som Fløgstad MÅ være inspirert av her.

«Magdalenafjorden» er utstyrt med en hevner, som snur opp ned på biler i et rettferdig raseri over hendelser han slett ikke er herre over. Fascistprimadonnaene, slik de her fremstår ved restaurantbordet i Madrid under krigen, ligner tolken til Goebbels i Tarantino-filmen «Inglourious Basterds». Filmen om den hevntørste, jødiske geriljaen i det naziokkuperte Paris blander også, i likhet med «Magdalenafjorden», et virkelig og et fiktivt persongalleri.

Det går an å lese dem med litt samme briller som vi ser filmer av Quentin Tarantino, en filmskaper som Fløgstad MÅ være inspirert av her.

Knut Hoem

Tagline

Ein ting er å overleva, noko anna er å leva vidare, heter det i bokens innledende "tagline", for å bli litt i fjernsyns - og filmverdenen. Spørsmålet romanen behandler er ikke først og fremst hvilke krigsforbrytelser du eventuelt kan slippe unna med, men snarere hvilke krigsforbrytelser kan du leve videre med. I tillegg til romanens "bad guys" som Fløgstad i klassisk western-ånd forsøker å "røyke ut" av de historiske hullene de måtte befinne seg i, presenterer han også en håndfull mennesker som befinner seg i gråsonen.

Vi er godt kjent med spaniafarerne som reiste sørover for å kjempe på den kommunistiske siden under den spanske borgerkrigen. I «Magdalenafjorden» møter vi også norske forretningsmenn, som reiste nedover for å gjøre forretninger, og som var fornøyde så lenge Franco-regimet holdt hjulene i gang.

Som skip i natten

Fløgstad sjøsetter ulike handlingstråder som krysser hverandre som skip i natten. Disse trådene slynger seg inn i de to forrige romanene, men egentlig også helt tilbake til de første romanene i forfatterskapet. Vendettaen mot kulturmennesker med borgerlig bakgrunn og grumsete sympatier fortsetter også her. Denne gang får blant annet poeten Gertrude Stein, dikteren Josep Pla og komponisten Geirr Tveitt unngjelde.

«Magdalenafjorden» vil gjøre lykke hos dem som mener at språket ikke bare er der for å transportere innhold, men også klang og lyd.

Knut Hoem

Skildringen av dem fremstår som troverdig innenfor Fløgstads ramme. Like sikkert som jeg vet at heller ikke den sene Fløgstad vil falle i alles smak, må jeg for egen del bare konstatere at jeg føler stor tilfredsstillelse ved å være i dette universet. Fløgstads roman fremstår som litterært sann. Det er ikke bare historien som får seg nye farger. Også språket språket historien skrives inn i får nye farger. «Magdalenafjorden» vil gjøre lykke hos dem som mener at språket ikke bare er der for å transportere innhold, men også klang og lyd.

Hvordan menneskene han skildrer egentlig var, er en annen diskusjon.For alt jeg vet kan det befinne seg et barnebarn av storspionen Marina Noreg, alias Marina Lie, alias Marina Gubonina, som husker henne som en omsorgsfull bestemor.

Anmeldelser