"Løftet" av Christian Refsum er en av disse bøkene som har en slags tyngde i seg. Vi følger en far og en sønn på fottur i fjellet. Sønnen har knapt sett faren opp gjennom oppveksten. Nå er han blitt tretten år, og ser faren dirke opp døren til hytter de støter på i den norske fjellheimen.
Lov og rimelig
Faren opererer med et skille mellom hva som er lov og hva som er rimelig. Det er ikke lov å bryte seg inn i hytter, men det er rimelig så lenge de rydder opp etter seg. Dette går bra en stund. Men plutselig går det på trynet, bokstavelig talt, og da dras leseren med ned fallet.
Denne tyngden i skrivemåten har Refsum felles med mer kjente kolleger som Per Petterson og Carl Frode Tiller. Far sønn-motivet kjenner vi fra Petterson. At vi også får se handlingen fra synsvinkelen til menneskene faren og sønnen kommer i kontakt med, ligner på Tiller.
Oppdatert farsrolle
Allikevel er det noe ved Refsums skildringer av menneskelige relasjoner som virker unikt og ikke minst oppdatert. Kan det ha noe med alle de Go` morgen yoghurtene faren og sønnen spiser i løpet av boken? Eller at pappaen er tidligere raver? Mest av alt så føles farsrollen veldig oppdatert. I og med at fedre nå i mye større grad involveres i barns hverdag, så gir det oss mulighet til å komme til kort som omsorgspersoner også i det daglige.
Autoritetstap
For dette er en roman om å ikke strekke til. Om fedrenes autoritetstap, og om barns fremmedgjøring i et skolesystem som er så pedagogisk at ingen kan fatte og begripe at noen kan falle utenfor.
Christian Refsum, til daglig amanuenis på litteraturvitenskap i Oslo, har den intellektuelle kapasiteten til å diskutere moralske spørsmål med tyngde. Som forfatter står han like foran gjennombruddet.
Jeg tror denne romanen er en sånn bok som vi kommer til å gripe tilbake til en gang i fremtiden, og gjenoppdage hvor bra denne forfatteren var i sine tidlige bøker.
