Det var ved denne passasjen; slutten av kapittel 109 i Peter Englunds bok, ”Krigens skjønnhet og sorg”, at jeg skjønte noe av hva dragningen i denne teksten bunner i. Jeg ville protestere over at denne danske unggutten som, fordi han var fra Schleswig, ble kommandert inn i tysk krigstjeneste i 1914 skulle ut av fortellingen allerede her, bare halvveis.
- Se intervju med Peter Englund:
Overlevelse og ikke-
Gjennom Englunds ukunstlede fremstilling av Krestens brev hjem til mor og fortellingen rundt dem kom Kresten så å si opp fra papiret og ble et menneske jeg forsto faktisk hadde gått på jorden – også der ute i den vanvittige krigen, hadde måttet tåle myrderiene og tapene og bli forandret selv. Han burde klart seg!
Krigen som skulle være den siste
Peter Englund har altså skrevet en nokså annerledes bok om første verdenskrig, den som underveis, i én ideologisk periode, var krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger. Gjennom 19 ulike mennesker, tre av dem kvinner, gjennom minnene, fortellingene deres skriver Englund sine 213 korte kapitler som én kronologisk fortelling, uke for uke, måned for måned, krigsår for krigsår. De er soldater i ulike våpengrener, offiserer, sykepleiere, en lege og en byråkrat. Elfriede Kuhr er en tysk ungpike hjemme i småbyen, bare 12 år i det krigen braker løs.
Verdenskrig
De 19 befinner seg over store deler av verden; i Bagdad og Paris, i Gaza og i Øst-Afrika og selvsagt på de europeiske slagmarkene ved Somme og Verdun. Kildene er brev de skrev og fikk, dagbøker og memoarlitteratur som er gitt ut etterpå – i tillegg til andre, mer offisielle kilder.
Avslørt estetikk
Resultatet er en bok som hugger tak og holder – og som leder leseren gjennom hver enkelts utvikling fra begeistring og utålmodighet etter kamp, til de dagene da de forstår at noe i dem er endret for alltid, at noe er gått tapt og krigens estetikk er avslørt en gang for alle. En bok leseren blir klokere av. Ikke minst gjennom Englunds enorme utbud av kunnskaper og anekdoter som fyller de høyst lesverdige fotnotene.
Feil
Om jeg har innvendinger til denne strålende historieboken, så må det være at Englunds egen stemme noen steder kan være vanskelig å skille fra den person som til enhver tid forteller. Dessuten; at antallet korrektur- eller trykkfeil er akkurat så høyt at man begynner å legge merke til det.
