Morsomme menn topper utlånet

Ikke overraskende er Pingle-dagbøkene og Gutta i trehuset blant de mest populære bøkene på norske bibliotek. Av norske forfattere finner vi bare Jørn Lier Horst på topplisten. Han er til gjengjeld sterkt representert, med hele ni av de 25 bøkene.

Tallene forteller at serier ikke overraskende dominerer barnebøkene for tiden. De forteller også at barn låner lettleste bøker med mye illustrasjoner. Humor og spenning er mest attraktivt. Dessuten, og det er kanskje mer overraskende, er alle de 25 bøkene skrevet av menn.

• De 100 mest utlånte barnebøkene siste halvår (ekstern lenke)

Satsing på gutter?

For ikke så mange år siden var barnebokbransjen bekymret over at gutter leste lite. Forståsegpåere mente at bøker som henvendte seg til guttene, først og fremst, glimret med sitt fravær. Nå ser vi kanskje en dreining i den andre retningen: De mest populære bøkene er skrevet av menn og de handler om gutter. (En pingles dagbok, Gutta i trehuset, Kaptein Supertruse). Jørn Lier Horst, den eneste norske forfatteren på Topp 25-listen, er et unntak. Hans lille Detektivbyrå nummer 2 består av bestevennene Tiril og Oliver. Pluss sporhunden Åtto, da.

Et annet fellestrekk blant de mest utlånte bøkene er at de alle henvender seg til mellomtrinnet, altså barn i alderen 9 til 12 år. De underholder, men de utfordrer ikke.

Er popularitet synonymt med kvalitet? La oss se nærmere på bøkene:

Skitt og kanel

Amerikanske Jeff Kinney topper listen med «En pingles dagbok». Dette er den første boken om Greg Heffley, den selvopptatte pjokken som kommer opp i komiske og pinlige situasjoner hjemme og på skolen. Boken er formet som en dagbok, med linjerte boksider, skrifttype som nærmer seg håndskrift og energiske, megetsigende svart-hvitt- tegninger. Historiene er gjenkjennelige, lattervekkende, språket oppfinnsomt. Boken er godt oversatt av Isak Rogde. «En pingles dagbok» er lett å lese og lett å like. Hittil er det kommet ti bøker på norsk i serien, som er blitt en enorm internasjonal suksess.

«Gutta i trehuset med 13 etasjer» er skrevet av australieren Andy Griffiths med tegninger av landsmannen Terry Denton. Stilen er ikke ulik Kinneys. Men for øvrig original. Griffiths beskriver seg selv og Denton som to gutter som bor sammen – uten foreldre – i et eksepsjonelt trehus. Der lever de i sus og dus og opplever de merkeligste ting. Samtidig har de et press på seg – de skal nemlig skrive en bok. Boken de leverer til slutt består av alle de elleville opplevelsene de har hatt i dagene da de egentlig skulle skrevet boken. Vi blir godt kjent med de to typene, som under et bunnsolid vennskap også småkrangler og konkurrerer seg imellom. Svart-hvitt-tegningene her er enda mer fartsfylte og tegneserie-aktige enn hos Kinney. Det må til, når hendelsene overskrider virkeligheten og blir eventyrlige. Bøkene oversettes av Hege Mehren.

Les intervju med Andy Griffiths - punkeren i trehuset

Amerikanske Dav Pilkeys Kaptein Supertruse-serie er den svakeste av bøkene på utlånstoppen. «Kaptein Supertruse og de rampete robotene» er en tittel som fungerer, men når neste bok heter «Kaptein Supertruse og de drittleie doene», må jeg spørre: Hva er en drittlei do? Historiene i «Kaptein Supertruse og utedassfolkets ufyselige gjerninger» er ikke spesielt morsomme; det blir for lettvint når rektor og alle lærere er håpløse. For mange stereotypier trekker ned, illustrasjonene er ikke heller særlig oppfinnsomme. Et lite pluss for trikset med «bladografi»: to tilnærmet like tegninger på to påfølgende sider som skaper en tegnefilm-effekt om man snur bladet fort frem og tilbake. Boken er oversatt av Vibeke Ekeland Grønn.

Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes' bøker om Detektivbyrå nummer 2 skiller seg fra disse fortellingene. Dette er verken en dagbok eller en heseblesende fortelling med fantastiske elementer. Derimot er rammen, som i de andre seriene, velkjent. Tiril og Oliver i den lille byen Elvestad blir stadig utfordret med nye mysterier de skal løse. Bøkene har vennlige, detaljrike oppslag i farger, gjennom illustrasjonene blir vi like kjent med byen som vi blir med innbyggerne. Humor strøs ut i mindre porsjoner her; løsningen av mysteriet er det viktigste. Bøkene er enkle, tydelig rettet til en helt ung lesergruppe. De er ikke spesielt skumle. Forfatter og illustratør inspirerer leserne til eget detektivarbeid med en bonus-oppgave i slutten av hvert mysterium. Det er forståelig at Lier Horst og Sandnes er på utlånstoppen. Personlig er jeg vel så begeistret for Horsts bøker for litt større barn, som er samlet i CLUE-serien.

Les anmeldelsen av "Operasjon Sjørøver"

Sistemann på topplisten, japansk-amerikanske Kazu Kibuishi, som er representert med den første boken i Amuletten-serien, «Steinvokteren», har også et helt eget uttrykk. Dette er en graphic novel, eller tegneserieroman, der illustrasjoner i fulle farger dekker boksidene helt og personene snakker i snakkebobler. Her er det illustrasjonene som driver handlingen. Flere bilder er helt uten tekst. De er mye mer forseggjorte enn dagboksskriblingene: her er følelsesladede nærbilder av skrekkslagne ansikter og store, panorerende sveip. Dette nærmer seg faktisk en tegnefilm.

En familie blir utsatt for en bilulykke. Far dør, mor og de to barna må flytte til et mystisk, gammelt hus på landet. Der blir Emily og lillebroren Navin utsatt for truende angrep og kontaktet av en magisk stemme som gir dem et oppdrag. Kan Emily bli den nye Steinvokteren? Hun må selv bestemme om hun vil ta på seg oppgaven eller ei. Her er monstre og magiske krefter. Her er dramatikk og skikkelig uhygge. Historien stopper akkurat på et sted det er så spennende at leseren bare må fortsette. Bøkene er oversatt av Olav Bjørge.

Konklusjon: Savner mangfold

Er det problematisk at en håndfull forfattere er gjengangere på bibliotekenes utlånstopp? Ideelt sett skulle jeg sett større spredning, ikke minst fordi tre av forfatterne så tydelig skriver innenfor samme genre. Dette er umiddelbar underholdning. Greit nok, men bøkene utfordrer verken estetisk eller tankemessig.

Barn er som voksne interessert i så mye forskjellig. Mangfold er uansett bra. Men suksess avler suksess, og det er ingen tvil om at det er lett å anbefale en internasjonal bestselger som alle har hørt om til et barn som kanskje ikke er en storleser i utgangspunktet. Hvis bøkene virkelig er gode, gjør det ikke så mye. Men disse seriene blir ikke nødvendigvis bedre bok for bok.

Er det slik at de store markedskreftene slår inn også når bibliotekarer og lærere skal anbefale bøker? Disse bøkene er alle blant de mest solgte i norske bokhandler.

Gode norske alternativer i serie-genren (flere av dem kommer riktignok med lenger ned på utlåns-listen), er Maja Lunde og Tegnehannes (Hanne Sigbjørnsen) fortellinger om Verdens kuleste gjeng, Jo Nesbøs mer ambisiøse Doktor Proktor-serie, med enestående illustrasjoner av Per Dybvig, eller Nina Elisabeth Grøntvedts bøker om Oda.

Jeg slår gjerne også et slag for de enkeltstående bøkene. Der seriene har en tendens til å bli så gjenkjennelige at originaliteten forsvinner, kan en bok som Tonje Glimmerdal , Anton og andre uhell eller Sangen om en brukket nese gå inn i én spesifikk tematikk og stå på egne ben i kraft av fortellingens styrke, uten å måtte lene seg på det allerede etablerte rammeverket.

Det er sagt om Jeff Kinney at han med sine pingle-bøker har fjernet «vegrer» fra begrepet «lesevegrer». Bøkene hans sies å ha gjort nesten like mye for leseiveren blant barn som Harry Potter-bøkene gjorde. Flott!

Men når barna først er kommet i gang, finnes det så mye å ta av. Ikke alle små lesere er like fascinert av de hoiende selvbekreftende fortellingene Kinney, Pilkey, Griffiths og Denton representerer. Nettopp derfor er det viktig, både for lærere, bibliotekarer og kritikere, å gjøre oppmerksom på alternativer.

• Anbefalt videre lesning:

NRK Bok har sett på nye, gode barnebøker. Les anmeldelsene her.