Hopp til innhold

Punkeren i trehuset

Andy Griffiths er kjent for sine absurde humorfortellinger for barn. Men forfatteren lærte at det går en grense, da han ble beskyldt for å oppfordre barn til å sette fyr på katter.

– Det var faktisk skoler i Australia hvor bøkene mine var ulovlige. Jeg var forfatternes Sex Pistols, som ikke var stueren nok til å bli lest! Det er jeg veldig stolt av.

Forfatter Andy Griffiths (55) har nettopp entret barnebiblioteket på Tøyen i Oslo, et sted hvor bare barn har adgang. Til tross for å være voksent kledd i jeans, skjorte og dressjakke, vekker dette den gamle punkeren til live.

For hvorfor skal voksne følge reglene når barna bryter dem hele tiden? Vi kommer oss inn i biblioteket, men skoene må av. Det er ingen bønn.

Dette er selve essensen i Griffiths univers som forfatter. Bryte reglene, gjøre det umulige mulig, være i opposisjon mot det etablerte. Fortiden som energisk punker på Melbournes undergrunnsscener på 1980- og 90-tallet er fortsatt til stede i bevisstheten hans.

– Energien i punk og selve punkens vesen med å gi litt blaffen og gjøre det selv, er noe jeg har videreført til skrivingen, sier han.

På bestselgertoppen

Andy Griffiths er mannen bak den populære bokserien «Gutta i trehuset». Han har solgt over fem millioner bøker på verdensbasis, figurert på The New York Times' bestselgerliste og vunnet over 50 priser. Bøkene hans er blitt til tegnefilmer og teaterstykker.

I Norge har bøkene solgt i 300.000 eksemplarer, og tre av bøkene hans er inne på topp 10-listen over de mest utlånte på norske biblioteker.

Bøkene handler om vennene Andy og Terry som bor i et trehus som blir større og større, faktisk vokser trehuset hele tretten etasjer for hver bok. Det startet med 13 etasjer, men nå, seks bøker senere, er trehuset blitt 78 etasjer høyt.

Samtidig som huset blir høyere og påfunnene villere, fylles huset med sprøere innhold for hver gang. Blant annet finnes det en egen etasje for motorsag-sjonglering, en etasje for kvikksand og eksploderende øyeepler, et diskotek med selvlysende gulv, samt en treningsbane for ninja-snegler.

I september utkommer Gutta i trehuset med 91 etasjer. Hvor skal dette ende? Det vet ikke engang forfatteren.

– Fantasien er grenseløs, sier han og smiler.

Populær og fryktet

Men det har ikke alltid gått like glatt for Andy Griffiths. Han startet å gi ut bøker i 1992, men det skulle likevel gå over 20 år før bøkene hans ble publisert utenfor hjemlandet Australia. Mange mente bøkene hans var useriøse, skumle og provoserende og hadde en negativ effekt på barns dannelse.

– Barna ble betraktet som små, skjøre vesener som ikke måtte utsettes for historier som kunne føre til at de gjorde dumme ting, sier Griffiths.

Han smiler og slår ut med armene.

– Men barn er ikke sånn. Ingen av de bøkene jeg leste som barn var så forsiktige. Jeg oppsøkte de bøkene som omhandlet fare, morsomheter og dumheter. Det er en av grunnene til at jeg likte å lese som barn, sier han.

Han tar opp en laptop fra sekken og legger den på bordet foran seg. Han viser bilder av en illustrert barnebok fra 1844 kalt «Struwwelpeter» – eller «Busteper» på norsk. Boken er skrevet av den tyske barnelegen Heinrich Hoffmann, og er en samling barnevers som skal vise barn hvor dårlig det går for den som ikke oppfører seg.

Andy fikk boken av bestemoren sin.

Han gjenforteller historien om gutten som har en mor som advarer ham mot å suge på tommelen, for da kommer skredderen og kutter den av. Da mora går ut, gjør han det likevel, og inn kommer skredderen med en veldig stor saks og klipper av begge tomlene.

– Det er ganske forferdelig, men også veldig morsomt. Det er denne miksen av horror og humor som appellerte til meg og gjorde meg til den forfatteren jeg ble og er i dag, sier Griffiths.

Han bruker alltid seg selv som referansepunkt.

– Jeg vet godt hva jeg selv likte å lese da jeg var barn, så jeg stiller meg alltid spørsmålet: Ville jeg likt dette som syvåring?

– Poenget er at barn liker absurde, skremmende og morsomme historier, og helst i en og samme historie. Men å si at barn ikke klarer å skille fantasi fra virkelighet, er å undervurdere dem. De går ikke ut og klipper av tommeltotter på folk, fordi de har lest en historie om det.

Ingen regler, men.

Selv om Griffiths er opptatt av å skrive ville og rampete historier, og gjerne bryte alle reglene i boken, er det et postulat han aldri bryter: Det må ende godt til slutt.

Det lærte han da han i en av sine tidligere bøker, før «Gutta i trehuset», hadde en karakter som bare gjorde ondskapsfulle ting. Blant annet tente han på en katt. Det falt ikke i god jord.

– Folk begynte å beskylde meg for å oppfordre små barn til å tenne på katter, bare for å få seg en god latter. Gutten var psykopat, han hadde ingen medfølelse for noen, men det var jo akkurat det jeg syntes var så morsomt. Det syntes ikke alle, heller ikke barna, sier Griffiths.

Det fikk han til å innse at det faktisk finnes noen regler for komikk, og hvis du bryter dem, så slutter folk å le. Det førte til at han utarbeidet følgende læresetning:

Hvis en forvolder smerte eller plager andre, så bør de på en måte få en slags straff for det. Det kan ikke være noen som bare er onde og kommer unna med det.

Samler informasjon

Griffiths er midt inne i en to måneder lang turné, og Oslo er klemt inn som stoppested mellom Sør-Afrika, Storbritannia, Nederland, Belgia, Polen og Sverige før ferden går videre til New York. Bøkene er oversatt til over 30 språk til nå, og fanskaren er voksende.

Det er disse reisene – møtene med barn og ungdom – han setter mest pris på. De fungerer som rent påfyll på inspirasjonstanken.

Han peker på en liten luftballong som henger fra taket i det dunkle biblioteket.

– Der har du et godt eksempel. Vi har aldri skrevet noe om luftballonger i trehuset, sier han og tar et bilde av fartøyet.

Erfaringen hans er at barna reagerer på humoren i bøkene på samme måten, uansett hvor han er i verden. Det samme er fascinasjonen for det urealistiske og ansvarsløse. Barn elsker paradokser og å utforske ting som egentlig ikke henger sammen.

Metoden han bruker for å nå inn til sitt publikum er ikke å lese høyt fra bøkene. Han bruker «stand up» og forteller rare og morsomme historier om hvordan du kan plage læreren din eller om de ti mest farlige tingene du kan gjøre.

– Jeg diskuterer med barna. Krangler om hva som går an og ikke går an. Hva de selv ville gjort i spesielle situasjoner. På den måten samler jeg inn masse informasjon som jeg noterer meg, sier Griffiths.

Faktisk klikket hans neste prosjekt på plass, da han spaserte rundt i vårsola her i Oslo. Den solglade australieren nærmest løp inn på det mørke hotellrommet og ble værende der de neste fem timene, da han plutselig fikk en åpenbaring.

Han vil ikke si så noe om hva den skal handle om, annet enn at trehuset nå vokser til 112 etasjer.

Bevarer barnet i seg

Når Griffiths kommer hjem til Australia, om noen uker, starter arbeidet med neste prosjekt. Han kaller inn sin gode venn Terry Denton, som illustrerer bøkene, samt hans kone Jill, som er bokredaktøren.

I tillegg til å være gjennomgangsfigurer i bøkene sammen med Andy, er motpolene Jill og Terry også et bilde på hans personlighet.

– Mine egenskaper er personifisert gjennom dem. Jill er den strukturerte som fokuserer på detaljene, mens Terry er den uorganiserte som spyr ut ville påfunn og ikke-rasjonelle ideer. Jeg er midt imellom, sier Griffiths.

Men hvordan klarer de å lire av seg så mange, absurde karakterer og historier?

– For Terry, Jill og meg er vinduet til barndommen alltid åpent. For mange andre er dette blitt lukket etter hvert som voksenlivet har tatt over og man har fått andre ting å tenke på.

Han smiler.

– Jeg klarer ikke å være seriøs over lang tid av gangen. Da begynner jeg raskt å kjede meg.