NRK Meny
Normal

Det svinger av Svingen

Arne Svingen er en av våre mest produktive barne- og ungdomsbokforfattere. Han har de siste ti årene jobbet med et helt tydelig forsett, nemlig å skrive bøker som gutter vil lese. "Sangen om en brukket nese" er mye mer enn formel-litteratur. Dette er en god fortelling med fine litterære kvaliteter.

Arne Svingen

En dæsj Forrest Gump, en dæsj Saabye Christensen. Arne Svingen skaper sin helt egne antihelt, selv om de kulturelle referansene setter spor.

Foto: Gyldendal forlag / Sigbjørn Sigbjørnsen

Arne Svingen er en produktiv forfatter. Siden debuten i 1999 har han skrevet et førtitalls bøker. Noen voksenromaner, flest barnebøker; humoristiske serier, spenningsbøker, ungdomsromaner. Han har samtidig gjort seg bemerket med sitt klare budskap om å få flere gutter til å lese. Det er et prisverdig prosjekt. Men på samme måte som politisk propaganda kan bli ensrettet og snever, kan målrettet litteratur noen ganger stå i veien for kvalitet. Eller originalitet, om du vil.

Slik jeg ser det, er Arne Svingen en forfatter som bare blir bedre og bedre. Han fokuserer tydelig på ulike målgrupper i de ulike bøkene uten å skrive formel-litteratur. Et skjelett synes der inne, men kjøttet rundt er fyldig og rikt på smak.

Tøyer rammene

Arne Svingen: Sangen om en brukket nese

Arne Svingen: 'Sangen om en brukket nese'. Gyldendal 2012

"Sangen om en brukket nese" er i utgangspunktet en forutsigbar fortelling. Ung jeg-forteller vokser opp alene med syk / fraværende mor, er outsider på skolen, har skjulte talenter, får venn, lykkes til slutt med å vise sitt rette jeg. Men dette er som sagt bare reisverket. Rundt det tryller Svingen frem et under av en gutt; sjelden har man sett mer optimisme tyte opp under så traurige vilkår! Om han virkelig er så positiv som jeg-forteller Bart selv hevder, får leseren avgjøre. Her er tegn nok i teksten som også viser en annen og mer resignert side av gutten som snart blir tenåring, og som kaller inn naboene i sosialblokka til dugnad for å rydde søppel og sprøytespisser på selveste 13-årsdagen. Nettopp denne tvetydigheten er et kvalitetstegn.

De voksne blir ikke bare håpløse, den nyervervede vennen Ada er ikke bare et pluss, og den lykkelige slutten - som vel hører med - er ikke udelt lykkelig.

Les også:

Disse kan bli ungdommens favoritt

Sjarmerende humor

Arne Svingen har gitt Bart en personlig og inviterende fortellerstemme. Hans beskrivelser av den fete, forfyllede moren og den nirøykende bestemoren er rett og slett rørende. Fortellingen fremføres i korte, ofte ufullstendige setninger, i en kjapp og litt stakkato rytme som gir en fin følelse av muntlighet. Det fortelles dessuten hele tiden i presens; en smart metode for å understreke at dette er en virkelig historie, dette skjer her og nå.

Titlene på kapitlene er en vri jeg ikke har sett før. De heter "Mitt første kapittel, "Mitt andre kapittel" og så videre. Slik blir det virkelig Barts fortelling. Det er han som snakker til oss. Og det er han som av og til har betraktninger som går ut over de konkrete hendelsene og som løfter teksten til generelle erfaringer av livet i sin alminnelighet. Det kunne blitt platt, men blir det ikke, nettopp fordi Bart er en fyr med flere sider, en fyr man er nødt til å bli glad i.

Arne Svingen fletter lys og mørke, tragedie og komedie inn i en godt komponert roman. Han har skapt en skikkelse som ville vært gull for enhver filmregissør. Hvis altså en slik engel av en gutt finnes...