En ujevn litterær hjemkomst

Bernhard Schlink følger opp verdenssuksessen «Høytleseren» med en roman om å komme hjem, og forblir alt for lojal mot sitt hovedtema, mener vår anmelder.

Kilde: Kulturnytt, 19. Januar

Tyske Bernhard Schlink slo gjennom internasjonalt med romanen «Høytleseren» i 1997. Der handlet det om en ung femtenåring som forelsker seg i en 35 år gammel kvinne, som skal bli fangevokter i en konsentrasjonsleir. Romanen ble senere filmet med Kate Winslet i den ene hovedrollen. Nå foreligger romanen «Hjemkomsten» (utkom på tysk i 2007) på norsk.

Rett og galt

Mange av elementene som gjorde «Høytleseren» så populær finner jeg igjen i denne nye boken. Den unge gutten er denne gangen ti år gammel, og reiser alene til besteforeldrene i Sveits. Også i denne boken fletter juristutdannede Schlink inn passasjer om rettsforståelse og moral. Denne innledende sekvensen, som utspiller seg om somrene hos besteforeldrene, er utsøkt. Schlink skildrer elegant hvordan bestefaren på en enkel og liketil måte forteller barnebarnet om hva som er rett og galt Gjennom de daglige spaserturene forstår vi at besteforeldrene ofte kan være redningen som omsorgspersoner for barn med et anstrengt forhold til foreldrene.

Tysk etterkrigstid

Men vi blir ikke i det sveitsiske sommerlandskapet, vi skal videre i livet og i tysk etterkrigstid. Hovedpersonen Peter skal bli voksen, men han drar med seg noen løse blader om en hjemkommet soldat, som besteforeldrene satt og redigerte om til kioskromaner på kveldstid.

Det er ikke dessverre ikke overraskende når kioskromanen Peter jakter på i en såkalt ”overraskende vending” skal tangere hans eget liv på uventet vis. Denne formen for overraskelser er rett og slett litt for hyppig forekommende i kioskromaner av den typen som Schlink tematiserer.

Rørete

Hjemkomst kan være så mangt. I Tyskland ble det skrevet mange tåredryppende fortellinger om tyske soldater som kom hjem fra russisk fangenskap bare for å finne kona i seng med en annen. Selve motivet hjemkomst, slik det er skildret blant annet hos Homer fungerer som et slags litterært krydder i fortellingen. Men når Peter etterhvert jakter på kvinner som ligner trollkvinnen Kirke og den velduftende og hårfagre Kalypso fra Odyssevs reise, så begynner romanen å skli ut og bli gammelmanns-rørete.

Noen tyske anmeldere mener Schlink også rent språklig ikke holder mål. Dette er ikke merkbart i den norske oversettelsen. Tvert i mot grenser den lavmælte stilen til noe som jeg nesten vil kalle tysk cool. Jeg vet det ikke sikkert, men jeg mistenker at noe av æren for dette må tilfalle den erfarne tyskoversetteren Sverre Dahl.

Rekende på en fjøl

Best er romanen i de stille mellompartiene. Forholdet til besteforeldrene, og i og for seg også diskusjonen rundt frihet og forpliktelse i relasjon til kvinner som Barbara er fint fortalt. Jeg hadde også veldig glede av skildringen av hvordan Peter på litt løgnaktig vis sklir inn i miljøet på det juridiske fakultet i Berlin like etter murens fall. Når sørtyske Peter gjenkjenner Tyskland fra sin oppvekst i de grå fasadene i østberlin anno 1989, og føler seg hjemme der, blir hjemkomst-temaet anvendt på en interessant måte.
Men handlingen kommer litt rekende på en fjøl. Dette svekker romanen som roman, og hva vi står igjen med er de litt løst sammenhengende fortellingene til en klok, aldrende tysk forfatter.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)