En stor (norsk)amerikansk roman

Fortellingen om Heimdal California slutter på flyplassen i Reykjavik, akkurat i det den islandske økomien er gått ad undas. Rettere sagt; fortellingen om gastronomen, matskribententen, forretningsmannen, det enorme ego, medieyndlingen og medieherskeren Balder Mehamn, pluss et par av hans alter ego – dén slutter der.

John Erik Riley
Foto: Tiden

Romanen starter i Oslo, den dagen Balder Mehamn faller ut av nåden, opplever alle sammenbrudds mor på direktesendt TV og detter ned fra pidestallen der han med medie- og kjendisnorges velsignelse har balansert trygt i en årrekke. Det er den dagen Balder Mehamn faller ut av nåden og går amok.

Norsk-engelsk

Mellom disse to ytterpunktene ligger den høyst usedvanlige beretningen om et ungt liv; utlagt som e-poster, postkort, god gammeldags fortelling , fotografier, fotnoter; 800 sider tekst på norsk og engelsk. Ja, det var det jeg sa; mye av denne boken er skrevet på engelsk. I blant om blandet – og dét på strålende vis.

Heimdal, California
Foto: Tiden Norsk Forlag

Norge i California


I det samme rommet mellom to permer ligger også den vesle byen, det norske festepunktet i det nordlige California, USA; nemlig det Heimdal vi allerede møter i bokens tittel. Der voks Balder opp, under mange navn, men innerst inne er han Isak Squanto Strøm.


Bomber og granater


Amerikansk venstreside har en historie som skiller seg fra europeisk og ikke minst; norsk, på mange måter. Ett særtrekk er en viss styrke i hangen til det ytterliggående – til en bombekastende anarkisme, som overlevde vesentlig lenger der over. Det beste eksemplet i moderne tid er nok The Weathermen, en gjeng som, til tross for navnet, snakket lite om været etter at de forlot fredsmarsjenes strategi og skallet av fra SDS, Students for a Democratic Society, på slutten av 60-tallet. I stedet beholdt de sin plass på ”most wanted”-lister og avisforsider ved hjelp av en rekke voldelige arrangement, bombeaksjoner og ytterliggående propaganda – alt, mens medlemmene utviklet hemmelighold og livet under jorden til en kunstform.


Ikke General Motors …


Gaia-militsen, GM, er en slik organisasjon på økologiens kamparena, oppstått etter en splittelse i SES, Students for an Ecological Society. Jeg trenger neppe si mer om metaforer og værmenn, men les gjerne forfatterens fotnote om saken. Uansett; det er i GM vår man, Isak Squanto Strøm, vokser opp. Begge foreldrene er medlemmer, dypt og hemmelig involvert, helt til de en dag er ute, uten forklaring; dumpet, og fritt vilt – ikke bare for myndighetenes jegere, men også for gjenværende medlemmer av GM. Et liv på rømmen har det alltid vært, nå er ALLE ankerfester borte.


Overlevelse


Slik blir gutten Isak god på mye, blant annet overlevelsens kunst; survivalism som amerikanerne kaller det. Forkledning, skifte av identitet, hemmelighold, aldri forsnakke seg. Alt dette kan og lærer han på GM-kurs for unge. Han blir imidlertid en elendighet når det kommer til relasjoner, forhold til andre mennsker: Slipp aldri noen innpå deg – det hemmelige livets grunnregel. Hvilket ikke er til hinder for en karriere som mediefantom på fluktens siste stoppested; Norge.


Mediemakt


Heimdal California er aller mest en svær roman om sin samtid og dens nære fortid, om mediesamfunnets dyrekjøpte og navlebeskuende makt. Makten til å blåse opp det ego som til enhver tid passer og ta hull på de som ikke lenger appellerer. Makten til å prioritere form fremfor sak, det utvendige fremfor det grunnleggende, skitt fremfor kanel. Og bakom tilværelsens letthet synger undergangen, katastrofefølelsen – og sammen med dem de fristende, enkle og/eller radikale løsningene. I ytterste konsekvens; det totalitære.


Kompleksistet


Rileys fortelling og dens univers er uhyre sammensatt – også i innfallsvinkler, stemning og form. Den svinger mellom absurd slap stick, melankoli, bildemanende realisme – så vel dystopisk som vakker. I tillegg kommer det som hverken lar seg fange eller beskrive.


Stor amerikansk roman …


John Erik Riley er åpenbart nært knyttet til USA og det amerikanske, både litterært og kulturelt forøvrig. Bare noen måneder etter braklanseringen av Jonathan Franzens siste bok, visstnok hans bidrag til sjangeren Den store amerikanske romanen, er det nesten fascinerende å registrere at John Erik Rileys versjon har et større indre trykk og krav og et sterkere krav om å bli tatt alvorlig, Og; at hans selvfølgelige veksling mellom norsk og engelsk – på sitt beste – gir meg større språklige gleder enn det Franzens tekst maktet å gi. En årsak er utvilsomt at Riley våger å la den uttværede ironien ligge i stor grad. Faktisk er Rileys tekst minst interessant, minst original når den er på det morsomste.


Endetid


Heimdal California er på mange måter en endetidsroman. At den er det i innhold, som jeg har allerede antydet, men også den kolossaktige fysiske dimensjonene, tykkelsen, med et innhold som omfatter vesentlig mer enn den vanlige fortellende teksten, må oppfattes som en påstand om nye tider for den boken vi alle kjenner. Jeg lover dere, dette er ingen praktisk bok å lese.

Lettsolgt er boken neppe der dem ligger og trykker som halvannen murstein, men et enormt litterært løft, er den. Et løft som vil kreve sin plass i lang tid fremover.