Rettsstatens forsvarer

Geir Lippestad forteller åpent og liketil om hvordan han ble advokat, og hvordan han løste oppdraget som Anders Behring Breiviks forsvarer, men kunne godt vært enda klarere på hvor grensene går for hva han kan snakke om.

Geir Lippestad

I boken «Det vi kan stå for» forteller Geir Lippestad blant annet om det som skjedde etter at han tok på seg oppdraget med å forsvare Anders Behring Breivik.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Geir Lippestad snakker ikke «ut» i sin bok Det vi kan stå for. Det ville gått på bekostning av den lovbestemte taushetsplikten han har i forhold til sin klient. Han snakker heller ikke «ut» om privatlivet. Han konsentrerer seg om å skildre noen nøkkelhendelser som han mener var avgjørende for at han ble forsvarsadvokat,og som bidro til at han valgte løse oppdraget på den måten han gjorde.

Forteller om dagen etter 22. juli

Geir Lippestad, "Det vi kan stå for"
Foto: Aschehoug

Før jeg leste denne boken, lurte jeg på om den voldsomme sympatien Lippestad har fått fra de aller fleste etter at han ble Breiviks forsvarer, skyldtes en svak bevissthet i det norske folk om hva hvordan en rettsstat fungerer og hva som er oppgaven til en forsvarsadvokat. Var det ikke en selvfølge at Lippestad, i egenskap av å være forsvarsadvokat, skulle ta på seg denne oppgaven, når han ble spurt?

Lippestad forteller ærlig om hvordan han tok betenkningstid, da han ble oppringt av en polititjenestemann om morgenen lørdag den 23. juli. Han fryktet dette oppdraget kunne bli ødeleggende for hans egen karriere som forsvarsadvokat, og om det ville være mulig å kombinere et så krevende oppdrag med blant annet å ha ansvaret for en multihandikappet datter. At det var kona som minnet ham om at det var hans fordømte plikt å ta oppgaven kan virke overraskende, men det er i alle fall ærlig.

Åpen og saklig

Lippestad hadde ingen kommunikasjonsrådgiver da han møtte pressen i sin nye rolle første gang. Han hadde en gul lapp, der han skrev ned stikkordene «verdikommunikasjon», «rettsikkerhet» og «demokrati», og at han skulle opptre «verdig», «rolig» og «ærlig». Han ble tidlig klar over at han ved å forsvare Breivik ikke skulle bli et talerør for hans handlinger, men at han ved å ivareta Breiviks rettsikkerhet i praksis ville bli et argument mot Breviks syn på den norske stat som en multikulturalistisk arbeiderpartistat, der alle forsvarsadvokater var kjøpt og betalt av fienden.

Den åpne og saklige måten å snakke på er Lippestads styrke også i denne boken. Han kunne kanskje vært enda tydeligere på hvor grensene går mellom hva han kan snakke om og hva han ikke kan snakke om på grunn av taushetsplikten. Han henfaller i blant til setninger som ville blitt i overkant floskelpregete hvis de hadde kommet fra en Jonas Gahr Støre eller en Jens Stoltenberg. Lippestad snakker, tross alt, ikke på vegne av andre enn seg selv når han forsøker å definere hva «verdibasert kommunikasjon» er.

Åpenbar verdi

Geir Lippestad ble en forsvarer som var til å holde ut også for de pårørerende og overlevende. Skildringen av omsorgsansvaret for den multihandikappete datteren har fått en sentral plass i boken, fordi Lippestad ønsker å vise at han i rollen som forelder kjenner tyngden av det å ha ansvar for egne barn, og at også han lever med vissheten om at et barn når som helst kan bli revet bort fra sine foreldre.

Det er skrevet mange bøker om hendelsene den 22. juli. At en av de sentrale aktørene i saken forteller sin historie har åpenbar verdi.

Det vi kan stå for vil helt sikkert bli sett på som en viktig primærkilde når historikerne skal fortelle om hvordan det norske samfunnet håndterte terrorhandlingene den 22. juli.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)