NRK Meny
Normal

Poetisk selvkritikk

Steinar Opstad har skrevet en litt annerledes diktsamling der han bedriver poetisk selvkritikk. Det er mye fint å lese her, men boken lener seg på resten av forfatterskapet og har ikke den samme selvstendige kvaliteten som hans tidligere diktsamlinger.

Steinar Opstad

– Kjærlighetstapene et fint bidrag til forfatterskapet, men Opstad er fortsatt bedre til å skrive dikt enn han er til å skrive aforismer, hevder litteraturkritiker Marit Grøtta.

Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Steinar Opstad er en poet som i en helt spesiell grad har skapt seg en egen motivkrets: Arbeidet med jorda og med plogfurene lades med religiøst symbolikk, mens dikterynglingens nages av både lengsel og fremmedfølelse. Men i den nyeste diktsamlingen, med tittelen «Kjærlighetstapene: Dikt og aforismer», får vi noe litt annet. Her løfter Opstad blikket og byr oss refleksjoner om diktningen, og han skuer bakover i en rekke dikt med selvbiografiske innslag.

Det handler om forholdet mellom livet og diktningen, og dette markeres med all tydelighet i samlingens tredeling. Første del ,«Livet og diktet», har en klar selvbiografisk åre. Så kommer en poetikk-del, «Diktet og livet», med en ganske normativ form. Tredje del har tittelen «Kjærlighetspoetikk» og handler om kjærlighet, lengsel og diktning.

Dikt og aforismer

Kjærlighetstapene

I diktsamlingen «Kjærlighetstapene» løfter Opstad blikket og byr oss refleksjoner om diktningen, og han skuer bakover i en rekke dikt med selvbiografiske innslag, skriver litteraturkritiker Marit Grøtta.

Formspråket fortjener en egen kommentar, for det som er overraskende, er at Opstad både skriver dikt og aforismer. Hva er en aforisme? Det er korte, pregnante formuleringer som rommer en slags paradoksal sannhet eller innsikt, enten formulert med snert og brodd, eller av det mer poetiske slaget. En rekke poeter og filosofer har skrevet aforismer, blant annet René Char, Friedrich Nietzsche, Emil Cioran (og bokens epigraf er hentet fra sistnevnte). Opstads aforismer er noen ganger stramme, andre ganger mer tenksomme og i jegform. Et eksempel på en vellykket, stram aforisme er denne:

Troen kan bare diktes, og selv da renner både diktet og troen ut av hendene som den fineste sand

Steinar Opstad / Kjærlighetstapene

Denne korte aforismen sier noe om at troen ikke eksisterer uten diktningen, men at begge deler til syvende og siste er uhåndgripelige. Vi får flere slike korte aforismer i poetikk-delen, men jeg synes ikke de er samlingens mest givende. De beste tekstene finnes i første del, som rommer poetisk selvrefleksjon og selvbiografiske perspektiver.

Selvbiografisk?

Men i hvilken forstand kan vi snakke om noe selvbiografisk i en diktsamling? Det handler jo om et dikterjegs selvbiografiske refleksjoner, ikke Steinar Opstads personlige betroelser. Likevel virker disse to ikke like atskilte som tidligere. Vi kan lese en rekke følsomme dikt om barndommens ensomhet, om ungdomstidens intense – til og med erotiske – forhold til religion, om de lettrørte foreldrene, dessuten om en tid med selvforakt. Dette er for så vidt kjente spor for Opstads lesere, men det som er annerledes, er at Opstad eksplisitt referer til egen diktning, og slik trer han tydeligere frem bak dikterjeget.

Når Opstad tidligere har skrevet om barndom og en farsskikkelse, har han gjort det ut fra en mer opphøyd dikterposisjon. Når han nå refererer til tidligere utgivelser på den ene boksiden og til ungdomstidens kompliserte forhold til troen på en annen, føres forfatterstemmen og dikterjeget nærmere hverandre. Selvsagt er dette fortsatt skjønnlitteratur, men utsigelsen er mer jordnær og situert – og mindre opphøyd enn før. Det skal sies at jeg har veldig sans for Opstads mytiske dikterstemme, men jeg blir kanskje mer berørt av den mer åpne og ettertenksomme tonen.

Dom over egen diktning

Det er interessant å se at Opstad viser en tydelig vilje til selvkritikk i denne utgivelsen, en vilje til å holde dom over egen diktning og til å by på små doser av selvironi. Og det er neppe tilfeldig at dette skjer på et tidspunkt da dikterjeget så vel som Opstad befinner seg midtveis i livet. Plogfure-poetikken tas opp til kritisk revurdering i følgende formulering: «Den som skriver om bondens arbeid / og plogfurene i morgensolen, er han en som lengter / etter å få skriften sin opphøyet?». Skal vi forstå dette slik at den kristne jordbrukssymbolikken lett kan bli en snarvei å ta for en poet med metafysisk og litterær lengsel?

Selvkritikken fortsetter i en annen aforisme. Også her er det forholdet til troen som står på spill:

I perioder har jeg fornektet alt og mistet så vel poesien som politikken av syne. Jeg har vært besatt av Gud som fravær, ikke som lyset som gjør hvert måltid synlig. Diktene har lidd under dette slik feilernærte unger lider.

Steinar Opstad / Kjærlighetstapene

Så kan man spørre seg om Opstad med dette gir til kjenne at han har endret ståsted, men det får vi kanskje ikke svar på før i neste utgivelse. En kan i alle fall tolke det slik at han har fått et mer avklaret forhold til troen, som nå er mer preget av lys enn mørke. Et sted skriver han at «troen er like virkelig som været», og det synes jeg er en fin formulering. Her trekkes troen ned på jorda og inn i hverdagen, som noe som omhyller en på en selvfølgelig måte uten å ta all oppmerksomheten.

Et kjærlighetstap

Men det er ikke bare troen som på denne måten «integreres» i livet, for det er svært tette bånd mellom livet, diktningen, religionen og kjærligheten i disse diktene. Opstad skriver frem en sterk og inderlig lengsel, der disse erfaringsområdene ofte glir over i hverandre - diktet er som en bønn, lengselen er både erotisk og religiøs. Men at dette henger tett sammen, har også sine komiske sider. I en aforisme om kjærlighetstapet beskrives den intrikate sammenhengen mellom liv og diktning:

For en dikter gjelder det å skape seg et kjærlighetstap, men helst i det stille, unndratt øynene til den han elsker. Bare slik vil han kunne beholde ham, uhildet, som svarte bokstaver på et hvitt papir.

Steinar Opstad / Kjærlighetstapene

Her er det nesten som om Opstad skriver en kombinert poetikk og håndbok i elskovskunsten. Hvordan få suksess i litteraturen så vel som i kjærligheten? Dette er et eksempel på at Opstad utnytter aforismens distanserte form og formulerer seg med snert. Men samtidig handler det om noe så enkelt som at dikterens materiale er følelser, og at de kommer fra livet. Som kjent kan det å ha kjærlighetssorg være en svært så kreativ tilstand for en poet, og dermed griper livet og dikningen inn i hverandre.

Klangbunn

Kjærlighetstapene er interessant lesning fordi den gir en litt annen inngang til Opstads forfatterskap og byr på litt andre perspektiver. Men samtidig lener den seg ganske mye på Opstads tidligere utgivelser og har ikke den selvstendige kvaliteten som kjennetegner de mer tradisjonelle diktsamlingene hans. Selv om det er mye fint å lese her, er det tidvis ganske enkelt, og jeg tror det lønner seg å kjenne litt til hans tidligere utgivelser, slik at tekstene får en større klangbunn. Kjærlighetstapene et fint bidrag til forfatterskapet, men Opstad er fortsatt bedre til å skrive dikt enn han er til å skrive aforismer.

  • Hør:
    Hvordan skal man lansere et helt album i en digital tidsalder der vi forholder oss mer og mer til enkeltlåter? * I Steinar Opstads nyeste diktsamling får vi et glimt inn i dikterverkstedet. * Hva er punk? Tre svært forskjellige bøker prøver å gi svar. * Økonomisk ulikhet, reality-tv som atspredelse fra verdens problemer og en vakker kvinnelig opprører. Vi ser på Hunger Games med politiske analysebriller. * Vi får tredje og siste del i serien "Det var Gud som skapte musikken". Ukas novelle er Yusufi Al-Siba-i s "Al-Maydas store sønn".

    Anmeldelse av «Kjærlighetstapene» i Kulturhusets hovedsending.

Anmeldelser