NRK Meny
Normal

Bok om dødshjelp ble bestselger

– Det er ikke alle som takler like godt som Christopher Reeve å plutselig bli sittende i rullestol, mener forfatter Jojo Moyes. Hun tror hun selv hadde reagert med den samme bitterheten som mannen i romanen «Et helt halvt år».

Jojo Moyes

– Det virker som om boken har truffet en nerve hos folk. Jeg har grått mye mens jeg har skrevet den, og dessuten ledd, sier Jojo Moyes.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Forfatter Jojo Moyes` første bok på norsk, «Et helt halvt år», har ligget øverst på New York New York Times` bestselgerliste. Boken handler om både kjærlighet og vennskap, og tar opp det vanskelige temaet aktiv dødshjelp.

Mens hun skrev boken kom hun i kontakt med Christopher Reeves stiftelse, og fikk støtte fra dem.

– De sa de ville støtte boken fordi de synes den viser den menneskelige siden av en som er rammet av ryggmargskade og sitter i rullestol, og ikke bare en handikappet person. Dessuten syntes de at den reflekterer livet også til de som lever rundt personen som er blitt rammet, sier Jojo Moyes.

Hun er overveldet over at boken hennes har fått så stor respons hos leserne, for mens hun jobbet den var det ingen som var spesielt entusiastisk, forteller hun når NRK.no møter henne på sitt aller første Norgesbesøk.

I boken møtes de to hovedpersonene Will Traynor og Louisa Clark når han sitter i rullestol og hun får jobben som hans personlige assistent. Will var en vellykket karrieremann og sportslig, men ble rammet av en trafikkulykke og pådro seg en ryggmargskade. Nå er han 35 år og har mistet all førlighet i kroppen fra brystet og ned, og er svært bitter. 27 år gamle Louisa er deprimert fordi hun nettopp mistet jobben som servitør på en kafé hvor hun har jobbet i flere år, og trenger desperat penger. Derfor tar hun jobben som assistent for Will, men den er tøffere enn hun hadde forestilt seg.

– Vanskelig å beholde verdigheten

Et helt halvt år

Jojo Moyes` roman «Et helt halvt år» ligger som nummer tre på Bokhandlerforeningens salgsliste over norsk og utenlandsk skjønnlitteratur.

Foto: Bastion forlag

Etter at stiftelsen tok kontakt tenkte Moyes mye på skuespilleren som fikk livet sitt snudd på hodet.

– Han er et svært godt eksempel på det å beholde verdigheten. Han er en mann som hadde alt, men mistet det. Likevel klarer han å finne mening med livet og er positivt innstilt.

Hun kom til å tenke på hvordan hun selv ville reagert dersom det var hun som ble rammet. Antakelig ville hun oppført meg helt fryktelig, være bitter og sint, og misunnelig på folk som kunne leve normalt, tror hun.

– Jeg tror ikke at jeg selv ville bli spesielt hyggelig etter noe slikt. Så jeg ville bruke en karakter i boken, som ikke var spesielt hyggelig til å begynne med – en som hadde mistet alt. Han skulle være kjempesint. Han var svært vellykket, for så å miste alt, noe som antakelig ville gjøre ham gal. Likevel synes jeg ikke han er en ond person, men en som har sunket inn i sin egen elendighet.

– Vi ser det rundt oss hele tiden etter hvert som vi blir eldre. Noen oppnår stor suksess, mens andre blir syk. Noen mister kjæresten sin. Det er så tilfeldig hvem som er heldig og uheldig. Jeg hadde ikke som mål å gjøre Will til en sint person, men jeg prøvde å tenke meg inn i situasjonen hans. Jeg tror at en som ble rammet som ham, mest sannsynlig ville reagere med sinne, sier Moyes.

Jojo Moyes synes det er vanskelig å vite hva hun selv hadde valgt aktiv dødshjelp hvis hun hadde opplevd å bli så hardt rammet som hovedpersonen Will.

– Jeg vil gjerne tro at jeg hadde vært slik som Christopher Reeve, og taklet det elegant.

Christopher og Dane Reeve

Christopher Reeve og hans kone Dana, fotografert sammen på en prisutdeling i 2003, året før han døde.

Foto: Lawrence Lucier / AFP

Den kjente skuespilleren og filmprodusenten Christopher Reeve, kanskje aller mest kjent fra Supermann-filmene ble lam etter en ulykke og tilbrakte resten av livet sitt i rullestol. Han ble et forbilde for mange, med sin positive innstilling til livet også etter ulykken. Blant annet ble han en talsmamm for stamcellerorsking og startet treningssenter for handicappede.

Jojo Moyes tar en pause og tenker seg om.

– Jeg vet ikke. Jeg ville nok ønske å ha muligheten, dersom jeg led av en grusom og uhelbredelig sykdom. Da ville jeg ikke at barna mine skulle måtte se meg lide. Samtidig forstår jeg hvorfor folk har store problemer med dette. Det er et vanskelig tema, og ikke enten sort eller hvitt. Personlig ville jeg foretrukket å ha muligheten, selv om jeg ikke nødvendigvis ville bruke den.

Fikk 16.000 eposter

– Budskapet mitt er at du må leve livet ditt og ikke kast det bort, for du vet ikke hva som venter det rett rundt hjørnet. Det er dette jeg får mest respons på fra leserne.

Moyes har fått rundt 16.000 e-poster fra folk som har lest boken. Dette er ti ganger mer enn for alle de ni tidligere romanene hun har gitt ut siden hun i 2002 debuterte som forfatter.

– Jeg svarer alle sammen, så det har nesten vært nesten en fulltidsjobb bare å svare på e-postene, sier hun.

Noen vil diskutere boken, mens mange vil fortelle noe svært personlig fra sitt eget liv, som at de selv har blitt rammet av sykdom og død, eller har bestemt seg for å forlate kjæresten. Forfatteren tror selv at historien om Will og Louisa har truffet en nerve hos folk.

– Dette hadde jeg faktisk ikke forutsett ville skje. Jeg må innrømme at før jeg publiserte boken, var jeg bekymret. Jeg ville ikke at folk skulle tro at jeg mener det ikke er verdt å leve med et handikap. Heldigvis er det ingen som har tatt meg for å mene dette.

Will forandrer seg i møtet med Louisa. De to hovedpersonenes liv ville normalt ikke krysset hverandre. Moyes sammenligner deres møte litt som med å møte fremmede mennesker når man er på en lang togreise. Man kommer i prat med folk man til daglig ikke ville ha møtt, og betror plutselig ting man ikke engang ville ha fortalt sine nærmeste.

– Slik tror jeg at vi må ut av vårt vanlige miljø for virkelig å kunne kommunisere. Jeg tror at han forstår noe av hennes mangel på ambisjoner. Det får ham til å prøve å få henne til å se hvor mye hun begrenser seg selv. Hun går heller ikke på tå hev rundt ham, slik familien hans gjør. Hun bryr seg ikke om å ta på ham med silkehansker, for hun regner med å miste jobben uansett hvor mye hun anstrenger seg. Jeg tror han synes det er forfriskende for ham at hun er så direkte.

Det er slik i virkeligheten også, at folk nærmest ikke tør å si noen imot, tror hun. Selv har hun opplevd noe lignende i forbindelse med sin yngste sønn som er født døv.

– Da jeg møtte opp på skolen med ham visste ikke folk hvordan de skulle reagere. Noen sa ingenting, siden de antakelig ikke visste helt hva som passet seg å si. En kvinne kom opp til meg og sa ”Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, og antakelig kommer jeg til å si noe feil nå, men jeg vil bare si at jeg er veldig lei meg og håper at du vil føle deg bedre snart. Jeg vet det må være et forferdelig sjokk”.

– Hun var så ærlig om at hun sannsynligvis sa noe feil, at det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg var veldig imponert over at hun sa det hun virkelig følte. Jeg satte enormt mer pris på dette, enn mye av alt det andre folk sa og gjorde av høflighet. Det har kanskje med å gjøre at jeg selv er veldig direkte av natur, kanskje noen ganger litt for direkte. Jo eldre jeg blir, desto mer overrasker det meg at det er så få mennesker som takler å snakke ærlig sammen. Noen klarer det rett og slett ikke. For meg er dette veldig interessant, sier Moyes.

Kommer på kino

Hun tror de fleste av oss har møtt noen som på en eller annen måte har forsøkt å oppmuntre oss til å tenke litt videre.

– Jeg jobbet hun i en bank for 24 år siden, og husker at en mann sa til meg: «Hvorfor er du her? Du kan jo bli hva som helst». Ingen hadde noen gang sagt det samme til meg, så det var ganske sjokkerende for meg å høre. Jeg gjorde som han sa, og begynte å studere videre på universitetet og tok en grad, og endte opp med et liv jeg aldri kunne ha drømt om engang. Jeg tror at hvis du er riktig heldig, så møter du før eller siden en person som får deg til å tenke over hvordan du har det og som gjør deg mer ambisiøs.

Filmselskapet MGM har allerede kjøpt rettighetene til å filmatisere Jojo Moyes roman. Dette året har hun jobbet mye med å gjøre boken om til filmmanus. Det er foreløpig uklart hvem som skal spille hovedrollene Will og Louisa.

– Ingen er castet ennå. Jeg er sikker på at de har noen ideer, men de har ikke sagt noe til meg ennå, bortsett fra at de går for A-listen av skuespillere, så jeg tror jeg kommer til å bli glad samme hvem de velger, ler hun.

– Jeg var redd for mye

Etter at Jojo Moyes skrev «Et helt halvt åt» har hun selv begynt å gjøre ting som hun ellers ikke har turt å gjøre. Hun har blitt modigere, mener hun. Blant annet har hun tatt dykkersertifikat, begynt å fly og ta tuben i London igjen etter å ha vært redd for det en god stund.

– Døden kommer før eller senere likevel. For meg er det aller verste å tenke seg at jeg skulle komme til å bli syk og lenket til sengen i årevis. Dersom det skjer, skulle jeg da ikke ha gjort noe ut av livet før mens jeg kunne? Du må gjøre mest mulig ut av tiden du har.

– Tror du folk flest er redd for å ta sjanser?

– Ja, og dessuten har vi en tendens til å gå inn i faste mønstre og tror at livet skal være slik. Men hvis du tenker deg om så kan man både gå ut av et dårlig forhold, reise til et annet land, eller ta flamenco-dansekurs. Jeg tror dette blir lettere etter hvert som man blir eldre. Jeg er 44 år nå, og tenker at den tiden jeg har trenger jeg å leve fullt ut. Jeg kan godt forstå at folk kommer i midtlivskrise fordi de føler at det begynner å haste.

– Jeg tror kanskje jeg har oppdaget krisen før de fleste. Jeg har hatt noen fantastiske opplevelser fordi jeg kom meg på flyet igjen og slike ting, som jeg ellers ikke ville fått med meg hvis jeg hadde holdt meg hjemme og vært trygg, sier Jojo Moyes.

Anmeldelser