Debatten om aktiv dødshjelp blusser stadig opp, sist ved Unge Venstres Sveinung Rotevatn («21 ting vi kan tillate»). Siv Jensen mente i 2009 at aktiv dødshjelp var lov innen seks år – men så langt har lite skjedd, og Jensen har egenhendig lagt Frps landsmøtevedtak i «stabilt sideleie».
Gjentatte meningsmålinger viser imidlertid et stabilt flertall for at aktiv dødshjelp bør tillates. De som kategorisk avviser aktiv dødshjelp tilhører gjerne den kristne minoriteten; de som jevnlig overkjøres i verdispørsmål som homoekteskap, kvinnelige prester, abort og bioteknologi.
Når legalisert dødshjelp fortsatt er i det blå i Norge, skyldes det først og fremst ikke-religiøse motforestillinger (særlig medisinske) og utfordringen med hvordan en lovtekst konkret skal utformes.
Endring av verdier
En av de viktigste innvendingene mot legalisert aktiv dødshjelp er frykten for «skråplaneffekten» (slippery slope). De fleste forbinder aktiv dødshjelp med ekstreme unntakstilfeller, den siste utvei i en situasjon med uutholdelige smerter.
Men frykten består i at om dødshjelp først tillates, så vil det institusjonaliseres og normaliseres. Vår sperre mot at leger bruker medisinske metoder til å ta livet av pasienter vil gradvis utviskes, og aktiv dødshjelp vil bli brukt i stadig flere situasjoner, på flere og større pasientgrupper.
Dette kalles «skråplan» eller «utglidning», et bilde på at samfunnsmoralen går utforbakke. Jeg synes dette er et misvisende begrep, for det er ikke nødvendigvis slik denne prosessen oppleves – underveis.
Det er heller snakk om en sideveis glidning, en endring av verdier med små skritt: På hvert punkt i glidningen framstår situasjonen som naturlig og riktig, og når glidningen er fullført ser man ikke helt problemet. Det er bare fra vårt ståsted, i dag, at denne framtidige glidningen framstår som noe negativt, noe uønsket.
Dramatiske tall fra Nederland
Her blir Nederlands erfaring viktig, fordi den kan gi oss et bilde av hva som kan skje om vi legaliserer aktiv dødshjelp. Nederland har over 30-40 år i økende grad først tolerert, så akseptert og fra 2002 legalisert aktiv dødshjelp. Denne utviklingen har vært fulgt gjennom store undersøkelser om legers eutanasipraksis cirka hvert femte år fra 1990 og fram til 2010. Den siste ble publisert i Lancet i sommer.
Tallene fra Nederland er dramatiske: Aktiv dødshjelp (i form av eutanasi; legen gir en dødelig injeksjon) benyttes nå ved cirka 3 prosent av alle dødsfall. Dette er en økning på 50 prosent fra 2005, da rundt 2 prosent fikk eutanasi. Noen kommentarer har gjort et poeng ut av at tallene fra 2001 var høyere igjen – 2,8 prosent – og hevder at dødshjelpstallene i Nederland ligger stabilt. Men denne tolkningen er problematisk, fordi man over tid har endret syn på hva som er aktiv dødshjelp, og hva som er andre tiltak ved livets slutt.
Gis i hjemmet
I Nederland har det vært en svær økning i bruk av det som kalles kontinuerlig dyp sedering (i Norge: Lindrende sedering til døende), som nå benyttes ved 18 prosent av alle dødsfall. Denne «siste skanse»-behandlingen anses ikke å forkorte livet, dersom pasienten overvåkes nøye, og man styrer doseringen etter pasientens symptomer.
Men i Nederland gis dette ofte av allmennleger i pasientens hjem, uten de muligheter for kontroll som internasjonalt anses som nødvendig. Det er en mistanke om at mange tilfeller som før ble rubrisert som eutanasi, nå rubriseres som kontinuerlig dyp sedering.
Dette kan gi et falskt inntrykk av «stabile tall» i Nederland, samtidig som selve fenomenet (legen gir medikamenter med den hensikt at pasienten skal dø) i virkeligheten øker.
Endringer har skjedd
Dette er komplisert forskning. Det er enklere å se på de rene tall: Ifølge Lancet-rapporten døde 4050 nederlendere ved aktiv dødshjelp i 2010. Overført til den norske befolkning tilsvarer dette 1200-1300 dødshjelpstilfeller – årlig. Vi har ingen sikre tall for Norge, men basert på en anonym undersøkelse fra 2002 kan man tenke seg at det dreier seg om en «en håndfull» tilfeller i året, rundt 10-20 kanskje. Nederland har altså dramatisk høyere tall en Norge – så det må ha skjedd en økning, en gang underveis.
Dette avspeiles også av at nederlandske regler for hvilke pasienter som kan få eutanasi stadig utvides. En milepæl var Chabot-dommen fra 1993, der man aksepterte eutanasi på grunnlag av psykiatrisk sykdom alene.
I 2002-loven utvides aldersgrensene for eutanasi slik at selv barn ned til 12-års alder kan få eutanasi, og gjennom «Groningen-protokollen» aksepteres dødshjelp til nyfødte med store skader. Nylig har man akseptert at eutanasi gis til demente pasienter, og man har drøftet på parlamentsnivå om også friske, men livstrette eldre skal kunne få hjelp til selvmord.
Vanskelig å forhindre
Nederland viser oss et mulig framtids-Norge der det er normalt at leger bruker medisinske metoder til å ta livet av pasienter. I Nederland er skråplaneffekten kommet langt – uten at innbyggerne der merker at de har glidd i forhold til sine tidligere verdier.
Det er vanskelig å forhindre utglidning, når det er en selv som glir. Dersom vi ikke ønsker en utvikling som i Nederland må vi sette bremsene på nå.
Er Norge på skråplanet i debatten om aktiv dødshjelp? Si din mening! Artikkelforfatteren deltar i kommentarfeltet under.
