Michael hjalp farfaren med å dø: – Han ba om å få slippe

Da Charles «Chuck» Stilson ble født på en gård i Diamond i Washington, en januardag i 1930, var det ingen som tenkte på hvordan han skulle dø.

Ikke før det hadde gått 93 år.

Hele livet var han en handlekraftig mann som gledet seg til å stå opp om morgenen.

På hans gamle dager handlet livet om å gå turer i nabolaget og snakke med alle menneskene han møtte på veien.

Chuck Stilson elsket livet, men de siste årene ble det tungt for ham å leve.

Sommeren 2023 hadde han fått nok.

Men det hadde ikke hjertet hans.

Den sterke muskelen i brystkassa bare fortsatte å slå. Mot hans vilje.

Les også Pappa må få dø

En grandpa i livet

Michael Stilson, barnebarnet til Chuck, ble født i 1987 i Trondheim.

Det tar 15 timer å reise fra byen midt i Norge til Portland på USAs vestkyst.

Likevel fikk de god kontakt de to. Grandpa Chuck og sønnesønnen på den andre siden av Atlanteren.

For annenhver sommer fikk de flere uker sammen i strekk når Michael, søstrene og foreldrene kom på besøk.

Sommeren 2023 ble annerledes.

Familien Stilson forberedte seg på det som skulle bli Chucks siste dager på jorda.

Michael reiste over med barna på 4 og 7 år for å se farfar og oldefar en siste gang.

Livlige unger ble en velsignelse i møte med Chuck Stilsons ønske om å dø.

En dansk beslutning

I staten Oregon, hvor Chuck Stilson bodde i sitt voksne liv, er det tillatt med dødshjelp.

Det er det ikke i Norge.

Men noe har begynt å røre på seg i ett av våre nærmeste naboland.

Like før sommeren fikk det danske Folketinget overlevert et borgerforslag med 50.000 underskrifter.

Forslaget var at dødshjelp skal bli lovlig i Danmark.

Men før politikerne i Folketinget stemmer for eller imot, må de vurdere en anbefaling fra 17 spesielt utvalgte dansker i Det Etiske Råd

Rådet til Folketinget ble offentliggjort 5. oktober. Danskene ble frarådet å lage en lov som tillater dødshjelp.

Begrunnelsen var lang. Men kort fortalt mener rådet at en slik lov ikke vil fungere forsvarlig.

Det er samfunnets mest sårbare mennesker de har i tankene.

Rådet tror synet på alderdom, livskvalitet og annerledeshet vil forandres.

Men det er ikke de som bestemmer. Det er det Folketinget som gjør.

De skal behandle lovforslaget om dødshjelp fredag 10. november.

Farfar vil dø

I sommer samlet Michael og familien seg hjemme hos farfaren i USA. Det som kom nå var lett å forstå, men vanskelig å høre.

Farfar ville ikke leve lenger. Han sa det rett ut.

Han ba om å få slippe. Han ville ha hjelp til å dø. Dette var Chuck Stilsons siste ønske.

Rent bortsett fra at han hadde lyst på saftis da.

Michael og barna kjøpte kjølende søtsaker til hele familien. Samtidig seig alvoret i situasjonen sakte inn over den norske tobarnspappaen.

Norske tilstander

3 av 4 nordmenn er positive til dødshjelp. Det svarte vi i hvert fall i 2019.

Spørreundersøkelsen har imidlertid noen svakheter, for det er ikke alle som er klar over hva dødshjelp kan føre til.

Det forteller Gitte Koksvik som forsker på forholdet mellom dødshjelp og palliasjon.

– Et liberalt samfunn anerkjenner retten over egen kropp og eget liv, slår hun fast.

Det handler om å gi den døende en følelse av kontroll.

– Å slippe å lide og å få dø med verdighet er de to fremste argumentene for å legalisere dødshjelp, mener Koksvik.

Men motargumentene er mange.

En lov som kan endres

– Selv om retten til å bestemme over eget liv står sterkt i samfunnet vårt, så trenger ikke det å innebære at man skal akseptere dødshjelp, presiserer forskeren.

Folk kan føle en plikt til å dø for å unngå å være til bry.

– Gamle mennesker og folk som ikke er produktive kan begynne å føle seg som en belastning for samfunnet, fortsetter hun.

Skråplanseffekten er en annen fare forteller forskeren. Hvis en lov først er laga, kan vegen til å endre den være kort.

For eksempel kan psykiske lidelser bli definert som like vondt å leve med som fysiske plager.

I Norge var Legeforeningen negativ til legalisering sist de behandlet spørsmålet.

Så langt er det kun Frp og MDG som ønsker å vekke debatten om dødshjelp til live.

Etter hvert som dødshjelp legaliseres i flere land, kan det tenkes at vi må ta debatten også her til lands.

– Da er det viktig at vi har en god og nyansert diskusjon, understreker Gitte Koksvik.

Døden – en del av livet

I løpet av få dager ga to leger sin tillatelse til at Chuck Stilson skulle få avslutte sitt eget liv, dersom han fortsatt ønsket det.

Det gjorde han. En farmasøyt kom med medisinen.

Michel satt i senga sammen med farfaren, og så ham spise sin alle siste saftis.

Den søte isen gjorde munnen hans nummen, og smaken mildnet bitterheten fra den giftige cocktailen som skulle sikre at hjertet sluttet å slå.

– I guess that’s it, sa Chuck Stilson.

Så døde han. Alt gikk fredelig for seg. Livet bare ebbet ut.

I etterkant har barnebarnet Michael tenkt mye på farfarens valg;

– Det var en komplisert øvelse i empati å la farfar få dø slik han ville, synes han.

Den gamle Chuck Stilson hadde fortsatt kjærlighet å gi da han valgte døden.

Men nettverket av gamle venner var borte. Og kroppen hadde begynt å svikte.

Den før så røslige mannen orket ikke lenger å mobilisere for nye dager. Mer omsorg var ikke nok for ham.

– Jeg er ingen fanebærer for dødshjelp, men jeg tror det er bra for oss å snakke mer om hvordan vi ønsker å dø. Og fremfor alt ikke ønsker å dø, mener Michael Stilson.

Chuck Stilsons oldebarn på 4 og 7 år var ikke til stede da han døde, men én ting skjønte de. At døden er en del av livet.

Det synes pappaen deres er viktig.

I Kompass kan du høre hvordan danskene diskuterer dødshjelp og Michael Stilsons fortelling om farfarens død.

31/10: Saken er oppdatert. I den første versjonen av denne saken omtales spørreundersøkelsen om dødshjelp fra 2019 som den seneste i Norge. Det er ikke riktig. Siste spørreundersøkelse er fra 2021.