Å se og høre modige Hans (92) på NRK Debatten, der han utfordret Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om å få lov å dø når han selv vil, var sterke saker. Svarene han fikk, viser igjen at politikerne ikke er i takt med folk flest, for å bruke et forslitt uttrykk.
Publikum klappet for Hans, og det er jo ikke så rart. Sannsynligvis var de enig med han; tre av fire nordmenn oppgir at de er positive til å tillate aktiv dødshjelp, ifølge en undersøkelse utført av Ipsos MMI. Andre undersøkelser viser også at det er et generasjonsskifte her. Jo yngre man er, desto mer åpen er man for aktiv dødshjelp.
Og det er lett å forstå. For mange har selv vært vitne til det åpenbare: Noen ganger er utgangen av livet så uutholdelig og så uverdig, at det er best å få slippe.
Den en gang så oppegående og tilstedeværende pappaen min, er nå totalt hjelpetrengende og ligger på et sykehjem på sjuende året. Han må vaskes, kles på og mates. Han er uten språk, ser forbi oss og har ikke hatt kontakt med omverden på flere år.
Jeg har lenge levd med håpet om at han skal få slippe dette. Ikke fordi jeg ønsker den fine pappaen min død, men fordi jeg ønsker at han skal få slippe dette uverdige livet. Så uverdig at det er til å grine av. Og det har jeg gjort. Mye.
Den sterke, flotte, aktive pappaen, bestefaren og ektefellen som var en ildsjel for familien, jobben og idrettslaget. Denne mannen som ble hedret og æret både her og der, lever ikke lenger.
Det vil si; hjertet slår utrolig nok fortsatt. Det er ikke til å begripe.
Debatten om dødshjelp er overmoden. Men det synes visst ikke majoriteten av politikerne. De snakker om en verdig død, men det finnes ingen verdighet i å ligge på et sykehjem i årevis uten verken fysisk eller mental tilstedeværelse. De er ikke engang villige til å utrede, ta diskusjonen.
Men tiden er inne. Selv nasjonalforsamlingen i Portugal, der katolisismen står sterkt, har vedtatt en lov som gir alle over 18 år anledning til å be om dødshjelp dersom de er uhelbredelig syke og har store lidelser, og dersom de er mentalt i stand til å ta en slik beslutning. Også Folketinget i Danmark er på ballen, etter et borgerforslag om å gjøre aktiv dødshjelp lovlig.
I motsetning til Solberg og Støre har jeg snakket med både leger og annet helsepersonell som mener debatten er overmoden. Som journalist har jeg møtt pårørende til mennesker som har valgt å reise til Sveits. De har fortalt meg om verdigheten i den opplevelsen, selv om det er hjerteskjærende at nære og kjære velger den utveien. Men også hvor sterkt de skulle ønske at det kunne skjedd i Norge, så de slapp belastningen med å reise ut av landet.
Det handler om å få lov til å avslutte livet på en verdig måte, når det ikke er noe verdighet igjen, sier en mamma jeg snakket med, som fulgte sin alvorlig syke datter til Sveits, og var med henne til siste åndedrag. Det ble verdig, sa hun til meg.
Pappa opplever ikke mye verdighet. Jeg blir sint på hans vegne.
Hvis han hadde hatt et valg, hvis han hadde visst hva som ventet, hvordan hans siste år skulle bli – ville han da ha valgt døden? Slik jeg kjente han, er jeg overbevist om svaret.
I stedet ligger han der, til oppbevaring på et sykehjem, og venter på å dø.
Under pandemien stod han (lå, for å være helt presis) på toppen av prioriteringslisten for å få koronavaksine. Barnebarna hans derimot måtte sette livet på vent, ble sosialt isolert og fikk amputert studietid ... og stod sist i vaksinekøen.
Han hadde snudd seg i graven, som han bokstavelig talt allerede ligger i, hvis han hadde visst hva som skjedde.
Selv sitter jeg igjen som et urolig spørsmålstegn, og har begynt å planlegge hva som skal skje om jeg selv skulle komme i en tilsvarende situasjon. Det er en tanke jeg virkelig ikke klarer å tenke helt ut. Men jeg forsøker. Sannsynligvis blir jeg en av de mange eldre som årlig tar saken i egne hender, etter å ha samlet opp tabletter nok til å gjøre slutt på alt.
Jeg undres når vi skal få et mer naturlig forhold til døden som en del av livet. Når er det greit å ønske å dø? Når er det greit å få slippe?
Jeg kan allerede nå, i en alder av 54 år, si med hundre prosent sikkerhet at dersom jeg ender i samme situasjon som min far, vil jeg avslutte livet før jeg beveger meg inn i uverdighetens dødskammer.
Kan jeg i dag, mens jeg er samtykkekompetent og mentalt til stede, lage en fremtidsfullmakt som går på hva jeg ønsker i livets siste faser? Er det mulig å skrive et slags helse-testamente som viser min siste vilje? Akkurat som jeg har fylt ut donorkort og sagt til mine nærmeste at mine organer kan brukes for alt de er verdt, må det vel gå an å skrive ned mine siste ønsker – mens jeg fortsatt kan.
Jeg har ikke svarene på hvordan alt dette skal løses. Og jeg ser at det er gråsoner innenfor både jussen og medisinen.
Men andre land har jo løst det. Hvorfor er politikerne her i landet så lite villige til å ta i saken, utrede dette, lytte og være åpne for at verdighet i livets sluttfase også kan handle om å få slippe den?
Jeg ber innstendig politikerne om å ta dette viktige temaet på alvor, og åpne for en utredning. Vi er langt på overtid.
