NRK Meny
Normal

Gode historier fra mester Le Carré

ANMELDELSE: John Le Carré er 85 år, men prosaen i den selvbiografiske boken «Duenes tunnel» er ikke tynget av alder.

John Le Carré

– Alle som har lest mer enn én av John Le Carrés romaner vet at mannen kan kunsten å fortelle en historie. Han er ikke dårligere her, skriver litteraturkritiker Leif Ekle.

Foto: Sang Tan / NTB Scanpix

FORFATTER: John Le Carré (Oversatt av Heidi Grinde)
TITTEL: Duenes tunnel. Historier fra mitt liv
FORLAG: Cappelen Damm

David John Moore Cornwell alias John Le Carré har levd et mer spektakulært liv enn de fleste av oss noen gang kommer i nærheten av. Han har vært agent, både MI5 (overvåkning av dronningens interne fiender) og MI6 (der ute i den kalde krigens verden på 50- og tidlig 60-tall).

Det var da, tidlig på sekstitallet, han begynte å skrive bøkene sine, forteller han i «Duenes tunnel». Pseudonymet John Le Carré oppsto også da.

Spionen fra kulden

Duenes tunnel

«Duenes tunnel» er ikke en selvbiografi i vanlig forstand, den er ikke engang spesielt kronologisk. I stedet beskriver og kommenterer John Le Carré sitt virke som forfatter.

Med den tredje boken ble det alvor. «Spionen som kom inn fra kulden» endret alt. Opplever en forfatter suksess i nærheten av den Le Carré fikk med den boken, da blir resten av livet som før og etter syndefallet, skriver han i innledningen.

Etter «Spionen som kom inn fra kulden» sluttet John Le Carré i etterretningen for å skrive på heltid – også fordi sjefene hans mislikte sterkt det han skrev om de hemmelige tjenestenes kynisme.

«Duenes tunnel» er ikke en selvbiografi i vanlig forstand, den er ikke engang spesielt kronologisk. I stedet beskriver og kommenterer John Le Carré sitt virke som forfatter. Ikke minst gjelder det reiser og møter som del av en imponerende holdning til research. Romankarakterer komponeres og bygges i møtet med virkelige mennesker – agenter, aktivister, ledere, gangstere, militære og familie. For lesere som kjenner forfatterskapet, er dette besnærende lesning.

Egne ord, egne følelser

Mesteparten av det saklige innholdet i «Duenes tunnel» er også fortalt i Adam Sismans svære biografi som kom i fjor. Forskjellen er Le Carrés egne ord – ingen ubetydelig nyanse i seg selv – og trolig noen nyanser. I innledningen skriver han om nyansenes betydning for sannhet i et kreativt forfatterskap og legger til dette:

«Kortversjoner av et par av historiene forekommer i en nylig publisert bok om mitt liv, så det er selvfølgelig en glede for meg å ta dem tilbake, gjenfortelle dem med min egen stemme og etter beste evne supplere dem med mine egne følelser».

Historiene i boken er altså sanne. I den grad det finnes et rent minne, skriver han også. Le Carré gjengir fire historier som knytter seg til arbeidet med «Piken med trommestikkene» fra 1983. Blant dem er et møte med Yasir Arafat:

«Vi ser hverandre inn i øynene som innforståtte skuespillere. Jeg er blitt fortalt at Arafat alltid spiller teater. Og jeg sier til meg selv at jeg spiller teater, jeg også. Jeg er hans motspiller, og vi har et publikum på kanskje tredve stykker. Han lener seg bakover og rekker meg begge hender til hilsen. Jeg griper dem; de er myke som barnehender. Blikket fra de utstående, brune øynene er glødende, inntrengende.

– Mr David! roper han. – Hvorfor har du kommet for å hilse på meg?

– Herr Formann, svarer jeg, like høyt. – Jeg har kommet for å legge min hånd på Palestinas hjerte!».

En sann historieforteller

Alle som har lest mer enn én av John Le Carrés romaner vet at mannen kan kunsten å fortelle en historie. Han er ikke dårligere her. Dialogene, slik han elegant ryster dem ut av hukommelsen, er strålende. Språklig er boken ofte en fest. Min eneste innvending er at vekslingen mellom nåtidsfortelling og fortid ikke alltid sitter helt.

Historiene i denne boken er mange, korte og lengre. Om den kalde krigen, dramatiske og komiske research-reiser. Men også hans eget selvmotsigende kjærlighetsforhold til den tyske muse – Goethe, Schiller, Mann, Hesse – en lidenskap han delegerte litterært til sin mest klassiske helt, George Smiley.

Den mest medrivende fortellingen har han plassert til slutt. Han ville ikke at den skulle tilrane seg oppmerksomheten fra resten. Det er historien om faren Ronnie – svindler, bærer av dårlige nyheter, vandrende økonomisk katastrofe, fengselsfugl og stormannsgal tøysekopp. Beretningen er sår, sørgelig og klok, men også inderlig komisk. Slik John Le Carrés forfatterskap kan være. Da han en gang vurderte å skrive selvbiografi og hyret to private etterforskere for å finne mer stoff om sin nokså fjerne familie, presenterte han seg som løgner:

«Født til å lyve, oppdratt til å lyve, utdannet til løgner av en organisasjon som lever av å lyve, jeg praktiserer min løgn ved å skrive romaner».

«Duenes tunnel» er ikke løgn, men god allikevel.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Bevegelsen. Det andre stedet
Camille
Levende og døde