FORFATTER: John Ajvide Lindqvist (oversatt av Henning J. Gundersen)
TITTEL: Bevegelsen. Det andre stedet
FORLAG: Cappelen Damm
Også dette er en roman om utenforskap. Atten år gamle John Ajvide Lindqvist flytter inn til sentrum av Stockholm i september 1985. Olof Palme stiller til valg for Sosialdemokratarna, i det som skal bli hans siste valgkamp, og den unge Lindquist gir «Sossarna» sin stemme – men uten noen form for entusiasme.
«Bevegelsen. Det andre stedet» portretterer Sverige i en fase, der sosialdemokratenes hegemoni er brutt.
«Bevegelsen. Det andre stedet» portretterer Sverige i en fase, der sosialdemokratenes hegemoni er brutt. Nå er det jappetid på Stureplan og naken elendighet på Sergels Torg. I likhet i romanen «Nei og atter nei» av norske Nina Lykke, starter det hele med et sitat av Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander. «Lytt til bevegelsen», sa Erlander til Palme, og mente vel da arbeiderbevegelsen.
Ofrer blod
I den sjuskete bygården, der unge Lindqvist finner et krypinn, foregår en helt annen bevegelse. Folk som ikke trives i det nye jappe-Sverige ofrer jevnlig eget blod for å bli fraktet til en dimensjon, der de kan være nærmere sin egentlig personlighet.
Dette er den andre boken på to uker jeg leser, som handler om utenforskap hos unge mennesker som er på terskelen til voksenlivet. Det var emnet for Demian Vitanzas sterke roman «Dette livet og det neste», hvor syriafareren Tariq lette mening i Islam, og mulig trøst i et nytt liv etter dette i Halden på 00-tallet. Den samme usikkerheten preger den unge John Ajvide Lindqvist, der han veksler mellom å være tryllekunstner i det ene øyeblikket og ute på tokt med skinheads i det neste.
Vampyrdebut
Det er nå tolv år siden John Ajvide Lindqvist åpnet helt nye rom for den realistiske romanen når han brakte inn en vampyr til de svenske forstedene i «La den rette komme inn».
Når han nå tar oss med inn samme tidsepoke med seg selv i hovedrollen, mangler han noe av den intense skrekkinnjagende stemningen fra den gang. Det som skremte vannet av meg før, duger i denne boken i beste fall som metafor på et samfunn i forfall.
Hva blir så igjen når skrekken har sluppet taket?
Lengsel etter Tage Erlander
Det som blir igjen er en melankolsk og løst skrevet fortelling om en tid som er forbi. En reise tilbake i tid for alle som er glade i Stockholm og Depeche Mode.
Lindqvist er blitt en sporhund på jakt etter den tapte tid – og dét gjør han bedre enn de fleste. Men denne boken fungerer likevel mer som en invitasjon til meditasjon enn som et slag i mellomgulvet.
Menneskene leter etter mening. Hva skal vi samles om nå, når den store visjonen om et rettferdig samfunn av likeverdige borgere er gått i grus? Og hadde ikke Tage Erlander vært så veldig død og begravet, så kan det virke som om opptil flere forfattere gjerne hadde sett at han kom på banen igjen nå.
Flere anmeldelser fra NRK
«Camille» av Pierre Lemaitre: «Med «Camille» prøver ikke Pierre Lemaitre å toppe den morbide galskapen til de to forrige i romanserien. Det skal vi kanskje være takknemlige for.»
«Levende og døde» av Han Kang: «Han Kang setter ord på overgrep som nesten er for vonde til å uttales. Hun gjør det med stø hånd, varmt hjerte og full litterær kontroll.»
«George Grosz. Berlin-New York» av Lars Fiske: «Lars Fiskes kunstnerbiografi om mellomkrigskunstneren George Grosz får alle andre biografier til å virke i overkant snakkesalige.»
