Hopp til innhold
Anmeldelse

Overbetjentens ensomhet

Med «Camille» prøver ikke Pierre Lemaitre å toppe den morbide galskapen til de to forrige i romanserien. Det skal vi kanskje være takknemlige for.

Pierre Lemaitre

– Pierre Lemaitres «Camille» ligger stilistisk godt over det som er normen i thriller-sjangeren, mener litteraturkritiker Ola Hegdal.

Foto: Thierry Rajic / Figure

  • FORFATTER: Pierre Lemaitre (oversatt av Christina Revold)
  • TITTEL: Camille
  • FORLAG: Aschehoug

Den tredje romanen i serien om den stutte franske detektiv Verhoeven er altså her, og den heter «Camille». Så, etter «Alex» og «Irene» er det vel nærliggende å tro at Camille er navnet på kvinnen som denne gang blir utsatt for grusom vold?

Ja, nærliggende og feil. På fransk er Camille også et herrenavn, det viser denne gang til detektiven selv; Camille Verhoeven er hans fulle navn.

Ultravold

Tittelen slår an tonen, og fortellingen som følger bekrefter at det nå er Verhoeven som står i sentrum. Men det er fortsatt kvinnene som blir utsatt for den styggeste behandlingen.

Camille

– «Camille» utvikler seg til å bli en dreven psykologisk thriller, som til tross for de utpenslete voldsskildringene først og fremst er en studie i hvordan å skape spenning, en forutanelse om at noe grusomt kommer til å skje.

Romanen åpner med en vond scene fra en parisisk gullsmed, der et ran er under utfoldelse. Anne er en av kundene, hun blir plukket ut av ranerne og tatt under spesialbehandling. Spesielt én av de maskerte som synes å glemme hele ranet, for å gjøre en konsentrert innsats for å maltraktere henne.

Disse utpenslete voldsscenene er ubehagelig å lese, og det er ikke til å nekte for at de er typiske for serien. Vi snakker slow motion, detaljert ultravold, et slags litteraturens svar på Tarantino.

Psykopatens blikk

Utrolig nok overlever Anne. Hun blir innlagt på sykehus. Her kommer kjæresten hennes styrtende inn, en stutt, viljesterk overbetjent som Lemaitres lesere vil kjenne fra før. For ganske riktig, Anne er den nye kjæresten til Camille Verhoeven.

Han er rasende og fortvilet, rimelig nok, og tar umiddelbart kontroll over etterforskningen. En fatal feil, skal det vise seg, da overbetjenten er altfor personlig involvert. Verhoevens private vendetta mot den ukjente voldsmannen skal koste ham dyrt, og sette både vennskap og karriere på spill.

Jevnlig skifter perspektivet, og deler av fortellingen får vi fra synsvinkelen til den navnløse voldsmannen, som nå kommer etter Anne, inn på sykehuset, for å fullføre jobben med en Mossberg pumpehagle. Vi skjønner at målet aldri var gullsmeden, ikke engang Anne. Målet for den ukjente psykopaten, som er en ond makt fra fortiden, er å ødelegge Camille Verhoeven.

Detektiv i midten

«Camille» utvikler seg til å bli en dreven psykologisk thriller, som til tross for de utpenslete voldsskildringene først og fremst er en studie i hvordan å skape spenning, en forutanelse om at noe grusomt kommer til å skje. Sin vane tro legger monsieur Lemaitre inn et par svimlende vrier i intrigen, men denne gang synes jeg ikke hovedtvisten er helt troverdig, ikke engang i dette noe outrerte litterære universet.

I tillegg er det noe med den knøttlille Camille som hovedperson, som skurrer. Som detektiv er han en sympatisk fyr, både tragikomisk og imponerende, men jeg er ikke overbevist om at han fungerer så godt som hovedrolleinnehaver.

Forskrudd thriller

Lemaitre har ellers ikke gjort det lett for seg selv. De to forrige bøkene i denne serien er begge en slags dystre mesterverk, som markerer yttergrenser for hva det går an å få ut av thriller-sjangeren. Spesielt «Irene», som i Frankrike ble gitt ut som den første i serien, er noe så sjeldent som en rystende, forskrudd meta-thriller. Stilistisk god, briljant konstruert, og en roman jeg ikke vil nøle med å anbefale folk å holde seg unna. Jeg mener det.

I sammenligning blir «Camille» blekere, noe bortimot en vanlig psykologisk thriller. Solid gjennomført, for all del. Lemaitre ligger stilistisk godt over det som er normen i sjangeren. Likevel er ikke denne i nærheten av den barokke galskapen i forgjengerne.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Levende og døde

«Levende og døde» av Han Kang: «Han Kang setter ord på overgrep som nesten er for vonde til å uttales. Hun gjør det med stø hånd, varmt hjerte og full litterær kontroll.»

 «George Grosz. Berlin-New York»av Lars Fiske

«George Grosz. Berlin-New York» av Lars Fiske: «Lars Fiskes kunstnerbiografi om mellomkrigskunstneren George Grosz får alle andre biografier til å virke i overkant snakkesalige.»

Dette livet eller det neste

«Dette livet eller det neste» av Demian Vitanza: «Med denne boken får vi innsideperspektivet fra Syria-fareren i bøtter og spann. Tariq er akkurat så sjarmerende at det ikke er det spøtt vanskelig å skjønne at unge jenter ble villige til å iføre seg både burka og niqab, og bestille flybillett for å få en sånn som ham.»

Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters