Hopp til innhold
Anmeldelse

Overbetjentens ensomhet

Med «Camille» prøver ikke Pierre Lemaitre å toppe den morbide galskapen til de to forrige i romanserien. Det skal vi kanskje være takknemlige for.

Pierre Lemaitre

– Pierre Lemaitres «Camille» ligger stilistisk godt over det som er normen i thriller-sjangeren, mener litteraturkritiker Ola Hegdal.

Foto: Thierry Rajic / Figure

  • FORFATTER: Pierre Lemaitre (oversatt av Christina Revold)
  • TITTEL: Camille
  • FORLAG: Aschehoug

Den tredje romanen i serien om den stutte franske detektiv Verhoeven er altså her, og den heter «Camille». Så, etter «Alex» og «Irene» er det vel nærliggende å tro at Camille er navnet på kvinnen som denne gang blir utsatt for grusom vold?

Ja, nærliggende og feil. På fransk er Camille også et herrenavn, det viser denne gang til detektiven selv; Camille Verhoeven er hans fulle navn.

Ultravold

Tittelen slår an tonen, og fortellingen som følger bekrefter at det nå er Verhoeven som står i sentrum. Men det er fortsatt kvinnene som blir utsatt for den styggeste behandlingen.

Camille

– «Camille» utvikler seg til å bli en dreven psykologisk thriller, som til tross for de utpenslete voldsskildringene først og fremst er en studie i hvordan å skape spenning, en forutanelse om at noe grusomt kommer til å skje.

Romanen åpner med en vond scene fra en parisisk gullsmed, der et ran er under utfoldelse. Anne er en av kundene, hun blir plukket ut av ranerne og tatt under spesialbehandling. Spesielt én av de maskerte som synes å glemme hele ranet, for å gjøre en konsentrert innsats for å maltraktere henne.

Disse utpenslete voldsscenene er ubehagelig å lese, og det er ikke til å nekte for at de er typiske for serien. Vi snakker slow motion, detaljert ultravold, et slags litteraturens svar på Tarantino.

Psykopatens blikk

Utrolig nok overlever Anne. Hun blir innlagt på sykehus. Her kommer kjæresten hennes styrtende inn, en stutt, viljesterk overbetjent som Lemaitres lesere vil kjenne fra før. For ganske riktig, Anne er den nye kjæresten til Camille Verhoeven.

Han er rasende og fortvilet, rimelig nok, og tar umiddelbart kontroll over etterforskningen. En fatal feil, skal det vise seg, da overbetjenten er altfor personlig involvert. Verhoevens private vendetta mot den ukjente voldsmannen skal koste ham dyrt, og sette både vennskap og karriere på spill.

Jevnlig skifter perspektivet, og deler av fortellingen får vi fra synsvinkelen til den navnløse voldsmannen, som nå kommer etter Anne, inn på sykehuset, for å fullføre jobben med en Mossberg pumpehagle. Vi skjønner at målet aldri var gullsmeden, ikke engang Anne. Målet for den ukjente psykopaten, som er en ond makt fra fortiden, er å ødelegge Camille Verhoeven.

Detektiv i midten

«Camille» utvikler seg til å bli en dreven psykologisk thriller, som til tross for de utpenslete voldsskildringene først og fremst er en studie i hvordan å skape spenning, en forutanelse om at noe grusomt kommer til å skje. Sin vane tro legger monsieur Lemaitre inn et par svimlende vrier i intrigen, men denne gang synes jeg ikke hovedtvisten er helt troverdig, ikke engang i dette noe outrerte litterære universet.

I tillegg er det noe med den knøttlille Camille som hovedperson, som skurrer. Som detektiv er han en sympatisk fyr, både tragikomisk og imponerende, men jeg er ikke overbevist om at han fungerer så godt som hovedrolleinnehaver.

Forskrudd thriller

Lemaitre har ellers ikke gjort det lett for seg selv. De to forrige bøkene i denne serien er begge en slags dystre mesterverk, som markerer yttergrenser for hva det går an å få ut av thriller-sjangeren. Spesielt «Irene», som i Frankrike ble gitt ut som den første i serien, er noe så sjeldent som en rystende, forskrudd meta-thriller. Stilistisk god, briljant konstruert, og en roman jeg ikke vil nøle med å anbefale folk å holde seg unna. Jeg mener det.

I sammenligning blir «Camille» blekere, noe bortimot en vanlig psykologisk thriller. Solid gjennomført, for all del. Lemaitre ligger stilistisk godt over det som er normen i sjangeren. Likevel er ikke denne i nærheten av den barokke galskapen i forgjengerne.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Levende og døde

«Levende og døde» av Han Kang: «Han Kang setter ord på overgrep som nesten er for vonde til å uttales. Hun gjør det med stø hånd, varmt hjerte og full litterær kontroll.»

 «George Grosz. Berlin-New York»av Lars Fiske

«George Grosz. Berlin-New York» av Lars Fiske: «Lars Fiskes kunstnerbiografi om mellomkrigskunstneren George Grosz får alle andre biografier til å virke i overkant snakkesalige.»

Dette livet eller det neste

«Dette livet eller det neste» av Demian Vitanza: «Med denne boken får vi innsideperspektivet fra Syria-fareren i bøtter og spann. Tariq er akkurat så sjarmerende at det ikke er det spøtt vanskelig å skjønne at unge jenter ble villige til å iføre seg både burka og niqab, og bestille flybillett for å få en sånn som ham.»

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB