Beethoven 250 år – mytene, musikken og politikken

Siden midten av 1800-tallet har hele spekteret av politiske ideologier, fra sosialisme til fascisme, brukt Beethovens musikk som en del av sitt propagandamaskineri. Hvem var egentlig Beethoven, og hva sto han for?

Beethoven

Joseph Karl Stieler (1781-1858): Portrett av Ludvig van Beethoven, 1820.

I bortimot to århundrer har Ludwig van Beethoven hatt en unik status i vestlig kunstmusikk. Beethoven er selve giganten i musikkhistoriens panteon, den urokkelige standard som alle andre komponister blir målt opp mot.

16. desember feirer hele verden hans 250-årsdag.

Det er ingen overdrivelse å si at Beethoven har satt et enormt verdenshistorisk avtrykk. Sosiologen Dag Østerberg har påpekt at å fjerne Beethoven fra de siste 200 årenes kulturelle og politiske historie ville etterlate et gapende hull, trolig større enn etter noen annen figur i vestlig kulturhistorie.

Den viktigste grunnen til dette er at Beethoven i enestående grad har blitt fremhevet som en politisk komponist.

Siden midten av 1800-tallet har hele spekteret av politiske ideologier, fra sosialisme til fascisme, brukt Beethovens musikk som en del av sitt propagandamaskineri. To verdenskriger har blitt utkjempet med Beethoven som lydspor – på begge sider av frontlinjene.

Så hvem var egentlig Beethoven, og hva sto han for? Hva er det ved hans verk og biografi som muliggjorde en så enorm historisk innflytelse?

Her kan du bli kjent med seks verk som mer enn noen andre har skapt bildet av den politiske Beethoven.

Beethovens nye vei: Klaverkonsert nr. 3

Portrett av Beethoven som ung mann, c. 1800, av Carl Traugott Riedel (1769–1832)

  • Verk: Klaverkonsert nr. 3 c-moll, Op. 37
  • Komponert: 1800–03.
  • Anbefalt innspilling: Martin Helmchen, klaver. DSO Berlin, Andrew Manze, dir. (Alpha 2020)

I et brev fra sommeren 1801 skriver Beethoven: «Jeg har de siste to åra unngått alle sosiale sammenhenger, rett og slett fordi jeg opplever det som umulig å kunne si: Jeg er døv.»

Beethovens døvhet utgjør utvilsomt en av de mest bemerkelsesverdige hendelser i vestlig kulturhistorie. Musikkhistoriens mest feirede komponist var etter hvert selv i stand til å høre sine mest banebrytende verk kun ved hjelp av sitt indre øre. Beethoven brukte lang tid på å bearbeide sin tiltagende døvhet, og krisen nådde et høydepunkt rundt 1802, hvor den 32 år gamle komponisten beskrev seg selv som på selvmordets rand.

...jeg opplever det som umulig å kunne si: Jeg er døv.

Beethoven

Det bemerkelsesverdige er imidlertid at Beethovens musikk blir rikere, mer særpreget og nyskapende nettopp i perioden hvor han tvinges til å forsone seg med sitt handikap. «Jeg lever fullstendig i min egen musikk, og har knapt fullført en komposisjon før jeg går i gang med neste», skriver Beethoven i samme brev fra 1801.

Avskåret fra støy og snakk finner Beethoven for alvor sin egen stemme – eller i hvert fall én av dem. Flere kommentatorer har notert seg en mulig sammenheng mellom Beethovens døvhet og det komponisten selv omtrent på samme tid refererte til som sin «nye vei» innenfor musikken. Det som binder sammen liv og verk er formelen «fra motstand til triumf».

En av de tidligste fruktene av Beethovens nye vei er hans tredje klaverkonsert i c-moll, et verk Beethoven kan ha påbegynt allerede i 1796, men som trolig ble fullført like i forkant av urfremførelsen i april 1803.

Dette er et av verkene hvor den politiske Beethoven begynner å ta form.

Ifølge Beethoven-biografen Maynard Solomon tar Beethoven her skrittet fra de to første klaverkonsertenes vidd og komedie til en mer dramatisk tone, ikke minst i den stort anlagte førstesatsen. Veien ligger nå åpen for virkelig å slippe de store kreftene løs.

En heltehistorie: «Eroicasymfonien»

Original tittelside til Eroica med den berømte opprinnelige dedikasjonen til Napoleon.

  • Verk: Symfoni nr. 3, op. 55, Ess-dur «Eroica»
  • Komponert: 1803.
  • Anbefalt innspilling: Orchestre Révolutionnaire et Romantique, John Eliot Gardiner, dir. (Archiv 1994)

Mye tyder på at Beethovens tredje symfoni er musikkhistoriens mest kommenterte og gjennomanalyserte orkesterverk. Denne gigantiske symfonien regnes som selve utstillingsvinduet for Beethovens viktigste musikalske varemerke: den såkalte «heroiske stil».

Den «heroiske stil» er musikkhistorikernes betegnelse på fellestrekk ved et lite knippe verk som Beethoven komponerer i perioden 1803–1809. Beethovens musikk antar her en episk dimensjon – verkene svulmer opp til kolossalt omfang og innlemmer en dimensjon av tragedie og triumf man ikke finner hos Haydn og Mozart.

For ettertiden har det vært særlig i disse verkene at Beethoven med tordnende røst formaner oss om å leve opp til våre høyeste prinsipper og idealer.

Nettopp derfor utgjør disse verkene selve kjernen av den «politiske» Beethoven. Selv om en konkret ideologi eller politisk orientering har vært vanskelig å lese ut av musikken – forsøkene har vært mange – er det vanskelig å bli kvitt følelsen av at Beethovens heroiske verker på en eller annen måte uttrykker selve essensen av den revolusjonære tidsalder.

Det er som om disse verkene opptegner de verdenshistoriske begivenheter de selv oppstår innenfor rammen av, og på sitt vis også utgjør en viktig del av.

Helt uslåelig i denne sammenhengen er det faktum at Beethoven opprinnelig planla å dedisere Eroicasymfonien til Napoleon Bonaparte, for senere å rive i stykker tittelbladet da det kom ham for øret at Napoleon hadde kronet seg selv til keiser Napoleon I av Frankrike.

På et tidspunkt hvor revolusjonen for lengst hadde spist sine barn, og hvor maktambisjon langt på vei hadde erstattet idealisme, var det tilsynelatende i hvert fall én mann som sto urokkelig plassert på riktig side av historien.

Den mytiske Beethoven: «Waldsteinsonaten»

Livsmaske av Beethoven (Franz Klein 1812). FOTO: Deutsches historisches Museum

  • Verk: Sonate for klaver nr. 21, op. 53, C-dur «Waldstein»
  • Komponert: 1803–04
  • Anbefalt innspilling: Olga Pashchenko, fortepiano

Beethoven er en myteomspunnet komponist. Ifølge den tyske musikkhistorikeren Carl Dahlhaus er det intet mindre enn en avgrunn mellom den mytiske og den historiske Beethoven – en avgrunn som handler om noe mer grunnleggende enn et enkelt skille mellom fakta og fiksjon.

Beethoven-myten handler åpenbart om å sette ord på den overveldende opplevelsen av Beethovens musikk. Samtidig er myten i like stor grad en fortelling om oss selv og våre mest grunnleggende verdier.

Den mytiske Beethoven er ifølge Dahlhaus den «Beethoven» vi hører i komponistens verker, blåst opp til overmenneskelige dimensjoner. Slik finner vi utover på 1800-tallet forestillingen om Beethoven som Prometeus, som trollmannen som åpner porten til en høyere virkelighet, eller som den kunstneriske martyr som gjenoppstår som helgen.

Denne «romantiske» Beethoven-myten oppsto allerede i komponistens levetid, og ble popularisert utover på 1800-tallet, ikke minst av skriveføre komponister som Hector Berlioz og Richard Wagner.

I senere tid har Beethoven-myten blitt langt mer politisk orientert. Sentralt her er bildet av Beethoven som en revolusjonær rebell som satte det snørrhovne wienske aristokratiet på plass, og som stappet enorme og banebrytende verk ned i halsen på et publikum som egentlig foretrakk mer lettfordøyelige og mindre «farlige» toner.

Selv om det er et snev av sannhet i denne fortellingen, er det få Beethoven-forskere som lenger tror at dette er den hele og fulle historien.

Et av verkene som åpenbart har inspirert myten om Beethoven som Prometeus-aktig revolusjonær er den såkalte «Waldsteinsonaten» for solo klaver fra 1804. Den tidlige Beethoven-biografen (og mytologen!) Wilhelm von Lenz (1809–83) karakteriserte treffende sonaten som en «klaverheltedåd av symfoniske dimensjoner». Beethoven overfører her det storslagne orkestrale formatet til klaveret, og skaper et indre drama gjennom sonatens tre satser.

Beethoven mot tyranniet: «Fidelio»

Oppsetning av «Fidelio» ved gjenåpningen av Wiener Staatsoper i 1955. FOTO: APA-IMAGES/ORF Fernseharchiv/Schikola.

  • Verk: Fidelio, op. 72
  • Komponert: 1804–14
  • Anbefalt innspilling: Haefliger, Rysanek, Seefried, Fischer-Dieskau m.fl, kor og orkester fra Bayerisches Staatsoper, Ferenc Fricsay, dir. (DG 1958)

«Fidelio» er Beethovens eneste opera, og for ettertiden det ypperste symbolet på Beethovens kamp mot alle former for tyranni og undertrykkelse.

Ifølge Beethoven-forskeren William Kindermann er det ingen annen opera som så tydelig kritiserer ethvert regime som fratar mennesker deres grunnleggende frihet. Kindermann fremhever i tillegg «Fidelio» (ved siden av «Eroicasymfonien») som den mest storslagne manifestasjonen av Beethovens «heroiske» stil.

Hvilken form for komplett idioti gjorde det overhodet mulig å overvære en fremførelse av Fidelio i Himmlers Tyskland...

Thomas Mann

For forfatteren Thomas Mann var det ubegripelig at ikke nazistene forbød fremførelser av Fidelio i årene 1933-45: «Hvilken form for komplett idioti gjorde det overhodet mulig å overvære en fremførelse av Fidelio i Himmlers Tyskland uten å gjemme ansiktet og storme ut av salen?»

I så måte var det på sin plass at nettopp «Fidelio» ble fremført ved gjenåpningen av Theater an der Wien etter seieren over nazismen. På lignende vis ble operaen i sin endelige versjon i 1814 fremført for å markere de allierte maktenes seier over Napoleon.

Det berømte fangekoret fra finalen av 1. akt, hvor de fengslede synger: «O frihet! vender du tilbake?», hadde en helt spesiell resonans da operaen ble spilt ved Semperoper i Dresden i oktober 1989, på et tidspunkt hvor DDR-regimet var i ferd med å falle under massive protester.

Beethoven hyller Europas fyrster: Musikk i storpolitikkens tjeneste

George Jones (1786-1869): The Battle of Vittoria

  • Verk: Wellingtons Sieg oder die Schlacht bei Vittoria, Op. 91
  • Komponert: 1813
  • Anbefalt innspilling: Örebro kammerorkester, Thomas Dausgaard, dir. (Simax 2007)

Noe av det mest slående med Beethoven-myten er hvor få av komponistens verk den er forankret i. Dahlhaus nevner «Fidelio» og ouverturen til Goethes «Egmont», tredje, femte og niende symfoni, samt klaversonatene «Pathétique» og «Appassionata» – kun en håndfull fra en liste som teller mer enn 200 verk, hvis vi tar med stort og smått.

Fokuserer vi mer konkret på det politiske, står vi i grunnen bare igjen med tre symfonier, et knippe ouverturer og en opera, som unektelig fremstår som et litt skralt grunnlag for å opphøye Beethoven til den mest politiske av alle komponister. I praksis har imidlertid resten av Beethovens produksjon blitt dratt med i det politiske dragsuget gjennom en form for guilt by association. Beethovens stemme er «egentlig» høystemt og politisk der også – den bare snakker for øyeblikket om noe litt annet.

Interessant nok er det imidlertid et knippe verk som ikke regnes med i bildet av Beethoven politicus – til tross for at disse er de mest eksplisitt politiske fra Beethovens hånd overhodet. Dette er de patriotiske propagandaverkene Beethoven skrev i tiden omkring Wienkongressen (1814-15). Til denne storpolitiske begivenheten komponerte Beethoven sluttkor til de to syngespillene «Die gute Nachricht» og «Die Ehrenpforten», samt koret «Ihr weisen Gründer glücklicher Staaten» og den 40 minutter lange kantaten «Der glorreiche Augenblick».

Frem til nylig har refrenget vært at disse verkene trygt kan feies under teppet. Det er ikke Beethovens «sanne» stemme vi hører her, selv om det er vanskelig å bortforklare at Beethoven står fremst i det koret som roper og skriker nøyaktig det den gamle fyrstemakten vil høre, og at det faktisk er disse verkene som bringer Beethoven til toppen av sin berømmelse i samtiden.

En ny generasjon Beethoven-forskere er ikke lenger fornøyd med denne forklaringen. Som en av dem påpeker: under de siste par tiårs forskerblikk har Beethoven beveget seg stødig mot høyre. Musikkhistorikeren Nicholas Mathew viser at Beethoven skrev patriotisk og antifransk musikk gjennom hele den lange perioden med revolusjons- og Napoleonskriger (1795-1814), og føyer til at hele forestillingen om Beethovens revolusjonære sinnelag og opplysningsbaserte radikalisme i grunnen er basert på indisier og «kirsebærplukking».

Det eneste av Beethovens antifranske propagandaverker som av og til spilles, er orkesterverket «Wellingtons seier» fra 1813. Som tittelen antyder, er dette en nokså bokstavelig skildring av Hertugen av Wellingtons seier over Napoleon under Slaget ved Vitoria, komplett med kanonskudd, nasjonalsanger fra hver side av frontlinjen og generelt mye ståk og larm fra messing og slagverk.

Kanskje ingen heltedåd rent musikalsk, men til gjengjeld et verk som uomtvistelig velger side i historiens store drama.

Verden forenet: Beethovens niende

Leonard Bernstein ved Berlinmuren 1989. FOTO: Andreas Meyer-Schwickerath

  • Verk: Symfoni nr. 9, op. 125, d-moll
  • Komponert: 1822–24
  • Anbefalt innspilling: Moen, Kielland, Clayton, Davies, Bach Collegium Japan, Masaaki Suzuki (BIS 2019)

Årene fra ca. 1816 og frem til hans død i 1827 er perioden hvor Beethoven komponerer monumentale og «tidløse» mesterverk som «Missa Solemnis» og «Diabellivariasjonene», samt de sene strykekvartettene og klaversonatene.

Disse verkene har av ettertiden blitt skjenket en nesten sakral status. I forakt for Metternich-æraens repressive og reaksjonære restaurasjonspolitikk, og i en tilstand av fullstendig døvhet, trekker Beethoven seg inn i en form for indre eksil. Der komponerer han ifølge legenden verk som trenger dypere inn i musikkens mysterier enn noen annen komponist har gjort verken før eller siden.

Unntaket er niendesymfonien, som representerer en ny form for musikalsk populisme. Ved hjelp av Schillers «Ode til gleden» fremmer Beethoven her nok en gang et radikalt og progressivt budskap om universell forbrødring. For Beethoven-biografen Maynard Solomon er Niendesymfonien intet mindre enn «verdenskulturens mest universelle og forbilledlige symbol på broderskap».

...jeg er sikker på at Beethoven ville ha gitt sin velsignelse. La friheten leve!

Leonard Bernstein

Helt siden urfremføringen har niendesymfonien vært verket for spesielle anledninger, og ikke minst for begivenheter hvor såkalte «vestlige» verdier som humanisme og likeverd skal bekreftes og feires. Et slående eksempel er fremføringen i Berlin Schauspielhaus 23. desember 1989, dagen etter åpningen av Brandenburger Tor, med et orkester bestående av musikere fra alle de større nasjonene som hadde deltatt i andre verdenskrig.

Dirigent var Leonard Bernstein, som for anledningen hadde byttet ut ordet «Freude» med «Freiheit» i det avsluttende koret, med utgangspunkt i et gammelt (og tvilsomt) rykte om at Schiller selv på et tidspunkt endret odens tittel fra «Ode til gleden» til «Ode til friheten». Som Bernstein uttalte i sakens anledning: «Hvis det noensinne var et historisk tidspunkt hvor man kunne se bort fra akademiske diskusjoner i frihetens navn, så er det dette. Og jeg er sikker på at Beethoven ville ha gitt sin velsignelse. La friheten leve!»

Etter den kalde krigen har Beethoven ikke uventet blitt selve det musikalske emblemet for et samlet Europa. Et tominuttersarrangement av «Ode til gleden»-temaet – den såkalte «Europahymnen» – brukes nå som representasjonshymne av både Europarådet og EU, og spilles i tillegg regelmessig ved Natos hovedkvarter i Brussel.

I det store og hele er Beethoven komponisten som regelmessig påkalles som garantist for den vestlige sivilisasjonens grunnleggende humanisme. Ikke minst gjelder dette ved anledninger hvor eksistensen av inhumanitet skal markeres, som for eksempel ved flere konserter i New York i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001, eller ved markeringer for ofrene for nazistenes utryddelsesleirer.

Det har ofte blitt påpekt at de mange mytene om Beethoven er relativt enkle å plukke fra hverandre. Samtidig, som den feministiske musikkforskeren Sanna Pederson har påpekt: De trivielle faktaene fra Beethovens livshistorie har alltid blitt overkjørt av en langt sterkere kraft, nemlig den som møter oss med overveldende styrke i Beethovens verk.

Det hjelper lite å trekke mannen ned i søla så lenge hans musikk fremdeles taler til oss fra moralens høyeste tinder.

Til tross for at covid-19 la en kraftig demper på feiringen av 250-årsjubileet, er det mye som tyder på at Beethovens musikk vil fortsette å gjøre dette en god stund til.

Kilder:

  • Maynard Solomon: Beethoven. Second, Revised Edition (Shirmer Trade Books 1998)
  • William Kindermann: Beethoven. Second Edition (Oxford University Press 2009)
  • Carl Dahlhaus: Nineteenth-Century Music (University of California Press 1989)
  • David B. Dennis: Beethoven in German Politics, 1870-1989 (Yale University Press 1996)
  • Nicholas Mathew: Political Beethoven (Cambridge University Press 2013)
  • Sanna Pederson: «Beethoven and Masculinity», in: Scott Burham and Michael P. Steinberg (ed.): Beethoven and His World (Princeton University Press 2000)

Hei!

Hei! Jeg heter Eystein Sandvik og jeg anmelder opera, klassisk og samtidsmusikk her i NRK. Hvis du har spørsmål, innspill eller innsigelser til denne artikkelen, eller forslag til andre ting jeg kan anmelde eller skrive om, send meg gjerne et tips.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm

  • Sperrer kinesisk Twitter-konto

    Twitter har sperret kontoen til Kinas ambassade i USA etter publisering av et innlegg som forsvarer behandlingen av uigurer i Xinjiang der Kina er anklaget for grove menneskerettsbrudd. Meldingen er skjult men ikke fjernet, skriver Bloomberg.

  • Følg innsettingsfesten for Biden

    President Joe Biden og visepresident Kamala Harris skal begge tale på innsettingsfeiringen i Washington DC. Programleder er Tom Hanks. En rekke artister bidrar, blant andre Bruce Springsteen, Justin Timberlake, Yo-Yo Ma, Foo Fighters og Bon Jovi.

    President Biden og visepresident Harris skal tale på en virtuell innsettingsfeiring i Det hvite hus. Programleder er Tom Hanks.