Sweeney Todd uten brodd

Det er nesten litt rart at Sweeney Todd ikke utstyres med trigger warning i våre dager, for her skorter det ikke på potensielt traumatiserende handlingselementer. Todd er barberen som hevner 15 år i straffekoloni med å drepe sine kunder, kverne dem opp og selge dem i paiform. Målet for dette groteske forretningskonseptet er imidlertid å få has på den korrupte dommeren Turpin, mannen som i sin tid fikk barberen uskyldig dømt, for deretter å grafse løs på hans vakre kone og plassere deres lille datter i egen varetekt.

Plottet ble opprinnelig kokt sammen som føljetong av en anonym 1800-tallsforfatter, og skulle etter hvert frata Viktoriatidens mennesker både nattesøvn og matlyst. Steven Sondheims musikal er basert på en modernisert og psykologisert teaterversjon fra 1973, og danner utgangspunktet for Tim Burtons film fra 2007, med Johnny Depp og Helena Bonham Carter i hovedrollene. Samtidig har musikalversjonen erobret et stigende antall operahus. Det virker rett og slett som verden ikke kan få nok av demonbarberen fra Fleet Street og hans muntre kompanjong, paibakerinnen Mrs. Lovett.

Halvt konsert, halvt teaterforestilling

«Scenisk konsert» er en løsning Bergen Nasjonale Opera har valgt flere ganger de siste sesongene, til dels med stort hell. Her snakker vi om en slags mellomting mellom en vanlig fullscenisk oppsetning og en ren konsertfremførelse, hvor solistene står rett opp og ned bak hvert sitt notestativ. I praksis betyr «scenisk konsert» at orkesteret er plassert på scenen i stedet for nede i orkestergraven, men at solistene og koret likevel gestalter karakterene med kostymer og enkle rekvisitter på det som finnes av tilgjengelig scenerom både foran, bak og på siden av orkesteret.

Tidligere oppsetninger i Grieghallen har vist at dette kan bli godt teater med enkle midler. Det kan også bli verken fugl eller fisk. Særlig i første akt var det tydelig at regissør Christopher Luscombe ikke helt hadde klart å bestemme seg for om betoningen skulle ligge på «scenisk» eller «konsert». Å ha solistene sittende på rekke og rad på stoler mellom egne numre virket unødvendig hemmende på teaterillusjonen. Oppstillingen av Edvard Grieg Kor på én lang rekke bak orkesteret skapte på sin side stor avstand og liten interaksjon mellom «folkemengden» og hovedkarakterene.

Og er det ikke betegnende at i denne splattermusikalen framfor noen, hadde ikke Bergen Nasjonale Opera spandert så mye som en teskje med teaterblod? Sjokkeffekter er åpenbart ikke et kvalitetstegn i seg selv, men det generelle inntrykket er at forestillingen ikke tok ut det som fantes av potensiale innenfor de rammene man hadde valgt.

Gode sangprestasjoner

Som vanlig under operasjef Mary Miller var solistensemblet upåklagelig, med sangere hovedsakelig plukket fra øverste hylle innenfor den angloamerikanske opera- og teaterverden. Amerikanske Michael Mayes er som skapt for hovedrollen, med sin rå og kraftfulle baryton og nesten Frankensteinaktige fremtoning. Den britiske sopranen Susan Bullock kunne på sin side fått enda mer ut av det komiske potensialet til paibakeren Mrs. Lovett.

Som operakritiker med en viss orientering mot førmoderne tider, var jeg spent på å høre den unge britiske tenoren Samuel Boden i rollen som den unge og sjarmerende sjømannen Anthony Hope. Boden er en av dagens ypperste eksponenter for det vidunderlig sære stemmefaget haute contre, en veldig lys tenorstemme som stort sett bare finnes innenfor fransk 1700-tallsopera. Morsomt da å høre Boden synge i en musikal fra 1979 med den største selvfølgelighet.

Spenning var det også knyttet til sangeren som gestaltet Johanna, barberens datter og den andre halvparten av det unge amorøse paret i Sweeney Todd. Den unge fremadstormende norske sopranen Caroline Wettergren taklet vokalpartiet med glans, men karakteren manglet noe av utstrålingen som gjør at vi forstår hvorfor den unge sjømannen faller for henne ved første blikk.

Sjenerende oppmikket vokallyd

Det største problemet i Grieghallen denne regntunge novemberkvelden var av lydteknisk art. At man utstyrer solister og kor med mikrofoner er forståelig, selv om dette er sangere som er vant til å stå foran et orkester uten forsterkning. Musikal er noe annet enn opera, og den mer talenære måten å synge på kommer bedre til sin rett med litt ekstra drahjelp fra PA-anlegget. Her var imidlertid nivået på sangerne skrudd unødvendig høyt, samtidig som lyden var påfallende skarp og metallisk.

Kanskje var det den skingrende vokalklangen som gjorde at Bergen Filharmoniske Orkester fremsto som litt matt og energifattig i Grieghallen denne kvelden. Dirigent Stephen Higgins ledet en fremføring presis som en klokke, men heller ikke her ble liksom demonen sluppet riktig løs.