Hviler på sine laurbær

A K Dolvens kunst var en av de viktigste årsakene til at jeg som ung kunsthistoriestudent valgte bort middelalderstudiene til fordel for samtidskunsten.

Jeg husker jeg var fullstendig bergtatt av den rene, suggererende kraften i hennes verk. Det surrealistiske og romantiske, som også bar i seg et underliggende mørke.

Arbeidene hennes kunne virke på meg i ukevis og stadig avføde nye refleksjoner og spørsmål. Og det er ikke bare meg hun har begeistret.

Dolven (som egentlig heter Anne Katrine til fornavn, men som bare bruker initialene A K) regnes som en av våre aller fremste: en kunstner som har hatt suksess både på den hjemlige og den internasjonale kunstscenen.

Nå viser det lille Oslo-galleriet OSL Contemporary utstillingen «Still Life», som presenterer et utvalg av hennes nyere arbeider.

Maler med kroppen

Det første som møter oss i galleriet er noen monumentale minimalistiske malerier.

På en hvit flate tegner det seg to røde streker, nesten som to melankolske lutende skikkelser. En annen assosiasjon som dukker opp hos meg er blod: enten blodspor i snøen, eller kanskje på et hvitt laken.

I et gråsvart, nesten fotoaktig maleri ser vi en hvit, formløs figur mot den skimrende, dunkle bakgrunnen – som en ensom fugl i nattemørket.

Bildene er utført i olje på aluminium, og her har hun malt med sin egen kropp.

I atelieret sitt har hun heist og senket seg med tau, og kontrollert trykket en skulder eller arm dekket av maling mot lerretet.

Det er selvsagt artig å se for seg A K Dolven utføre disse akrobatiske øvelsene, men likevel kan verken resultatet eller prosessen beskrives som så veldig nyskapende.

Metodisk trekker hun her veksler på kroppsmaleriet fra 60-tallet, og kunstnere som Yves Klein eller Shigeko Kubota som på svært ulike måter nettopp brukte kropp som et malerisk verktøy.

Bildene har utvilsomt en nerve og en tilstedeværelse i uttrykket som viser at de ikke er skapt av noen novise. Med en estetisk selvfølgelighet utforsker hun de ulike maleriske virkemidlene.

Overraskende banalt

Da jeg ble kjent med Dolvens kunstnerskap rundt år 2000 var det nettopp tvetydigheten som fascinerte meg: Det at arbeidene sjeldent formidlet en enkel og lesbar fortelling, men kun ga gåtefulle glimt inn i noe som jeg selv måtte gruble videre på.

Slik er det ikke i hennes nye fotoserier «Stairs» (2022). Her opplever jeg at vi får servert et budskap inn med teskje, og det er et overraskende banalt narrativ som formidles.

Fotoserien viser glimt av noe som ser ut til å ha vært en performance.

I det nye Nasjonalmuseets brede, bratte betongtrapp ligger en naken kvinne. I de forskjellige bildene ser vi henne i ulik grad av avkleddhet og på forskjellige steder i trappen.

Jo færre klær hun har på seg, jo flere plagg ligger strødd rundt henne.

Referanse til det ikoniske billedmotivet «Nude Descending a Staircase», utforsket av giganter som Marcel Duchamp og Gerhard Richter, er klare nok, og tolkningen like så.

En ung kvinne som jobber seg oppover (eller eventuelt faller nedover) den bratte trappen, sågar i en maktinstitusjon som Nasjonalmuseet, er nærliggende å se som et bilde på kvinnen som kjemper seg mot toppen – men sliter med å sprenge seg igjennom det patriarkalske glasstaket.

Påkledning- og avkledningsakten blir bilde på kvinnen som fanget i rollen som objekt og blikkfang. Særlig i ett av seriens tablåer er dette tydeliggjort: Her ser vi henne ligge helt naken nederst i trappen.

Kroppen er bortvendt og i den spente ryggen kan vi ane konturene av ribbena, noe som leder tankene hen på skjønnhetsidealer og kroppshysteri.

Den liggende skikkelsen vekker også assosiasjoner til renessansens aktmaleri, som gjerne regnes som det store kunstneriske startspunktet for objektiviseringen av kvinnekroppen.

Fortellingens biter lar seg lett pusle sammen, og når det er gjort er jeg også helt ferdig med verket. Det er ingenting ved dette som gnager videre i meg.

Forventer mer enn dette!

Det er alltid litt krevende å måtte erkjenne at en stor kunstner man beundrer og har fulgt i årevis ikke leverer.

Jeg er fristet til å fingere en begeistring jeg ikke føler, ut ifra en gammel ærefrykt og høflighet.

Men der jeg står i det lille galleriet må jeg bedrøvet ta innover meg at her lever ikke Dolven opp til sitt eget skyhøye nivå. Det kan virke som om hun har rigget seg vel komfortabelt til på sine laurbær.

Men jeg har ikke lyst til å si at det er på tide for A K å kaste inn håndkleet. Til det har jeg alt for høye tanker om hva hun kan få til.

Jeg både tror og håper at vi i skal se mer spennende ting enn dette fra henne i årene som kommer.