Vold avler vold

Døden er et tilbakevendende tema i ungdomslitteraturen, men tendensen er ikke fullt så sterk som tidligere. Det vitner årets kandidater til ungdomsbok-kåringen Uprisen om, der både sex, spenning og krig dominerer.

Sterke følelser er et fellestrekk. Og sterke følelser, det finner vi til gagns i «Kvil i fred», den nye ungdomsromanen til Peter Fr. Strassegger.

Hos ham legger døden føringer for en tenåring på vei utfor stupet.

Det åpner direkte. Per på femten er klar for helg, han forlater klasserommet og den dølle kontaktlæreren, tagger DREP på veggen i korridoren.

Men alt er ikke som det pleier:

Oskar er bestekompisen, men slett ikke den mest oppbyggelige vennen Per kunne trenge. Men det er vennskapet med den uberegnelige Oskar som har fått de andre guttene til å slutte å slå.

Den verbale mobbingen henger fortsatt i, særlig fra Åsmund, som Per var venn med på barneskolen. Mye har endret seg siden da.

Spenner buen

Allerede de første setningene peker mot at guttene skal bli tatt denne gangen. Men det er mer i gjære. Å stjele til seg rus holder ikke lenger. Sterkere stimuli må til.

Hvorfor har Per dette suget i seg, er det noe han mangler?

Selvfølgelig er det det. Mor er død. Far takler ikke sorgen. Per er alene med minnene og marerittene.

Å miste en forelder kan skape de dypeste sår, enten mor eller far finner seg en ny familie, dør av sykdom eller selv velger å forlate livet. Ikke få norske forfattere har forsøkt å sette ord på sorgen, blant dem Tyra Teodora Tronstad.

I Tronstads magisk-realistiske fortelling bestemmer far og sønn seg for aldri mer å snakke om moren, siden bare det å nevne navnet hennes utløser et angrep fra vinder som knuser alt i deres vei.

Heller ikke Per og faren snakker sammen. Begge tyr til flasken.

I motsetning til Tronstad, som bruker magiske elementer i sin omgang med sorgen, går Strassegger strengt realistisk og dundrende psykologisk til verks. Fungerer det?

Tydelige premisser

Jeg liker at Peter Strassegger porsjonerer ut informasjonen. Han bygger opp leserens forventninger uten å forklare alt med det samme. Sakte blir vi kjent med jeg-fortelleren Per og hans situasjon. Dramatikken akselererer.

Samtidig blir det noe forutsigbart i måten fortellingen rulles ut på. For at Per lider stor overlast, det skal alle få med seg.

I tillegg til hans underkommuniserte sorg og en far i fri flyt, blir Per nemlig grovt mobbet på skolen. En dag renner begeret over, og han slår grusomt tilbake. For meg, som tross alt er en voksen leser, blir Strassegger vel tydelig.

Vold avler vold, sorg og tap kan være traumatiserende, og mangel på voksenkontakt er skjebnesvangert.

Dette er gode innsikter, men måtte det gå slik?

Strassegger skriver inn et par omsorgsfulle voksne, som begge prøver å forstå Per og hjelpe ham på rett kjøl. Livet er ikke bare svart. En hånd rekkes ut til den som vil ta imot.

Å takle sinnet

Jeg applauderer Strasseggers prosjekt om å pirke borti den tabubelagte smerten til en tenåringsgutt. Romaner om konsekvensene av mobbing, som er et økende problem i den norske skolen, går direkte inn i manges hverdag.

«Kvil i fred» er mørk, hardtslående og uhyggelig. Historien fenger, men jeg tror boken hadde vært enda bedre om den ikke fullt så tydelig fremstilte Per som et offer og mobberen som en tvers igjennom ufyselig fyr.

I sin forrige ungdomsroman, «Aleksander den store» – som Strassegger ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for – skrev han også om en gutt som slo. Der var forfatteren mindre eksplisitt i sine psykologiske forklaringer. Det var svært effektfullt.

Alle kan oppleve å miste noen. Alle kan rammes av brutal sorg, det er en del av selve livet. Men hvordan vi takler sorgen, og eventuelt får hjelp til å takle den, det er svært individuelt.

For en ung leser byr «Kvil i fred» både på gjenkjennelse, spenning og kanskje, hvis vi tror på litteraturens kraft, en erkjennelse av at egne valg alltid er mulig.