Alt annet enn traust om Kjell Aukrust

«Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Flåklypa, ei lita fjellbygd under himmelhvelvingen. Sjølberga med både dampysteri og campingplass, lokalavis og egen TV-sender.»

Alle barn som ser filmen «Flåklypa Grand Prix» for første gang, skjønner umiddelbart at noen som skriver setninger på den måten må være litt utenom det vanlige. Og selv om Flåklypa vel kunne ligget mange steder, er det også noe kjent over dette. Fjellbygd. Eget ysteri. Camping.

Det er jo, skjønner sikkert ungene raskt, et Norge i miniatyr Kjell Aukrust beskriver. Og selve setningene. Hva er det med dem? Kunne de egentlig oppstått andre steder enn her? I et Norge det er all grunn til å være stolt av. Fullt av oppfinnerglede, humør, gode ideer, og snart også: Oljepenger!

Strøk setninger

Flåklypa er en viktig del av historien om Kjell Aukrust. Den som leser Sigmund Løvåsens vakre biografi (vakker både inni og utenpå), skjønner at denne livshistorien også inneholder en del annet.

Kjell Aukrusts setninger kom ikke helt av seg selv. De vokste ut av erfaringer han gjorde seg i Alvdal i oppveksten på 1920 og 30-tallet. Så ble de slipt, eller strøket, av kona hans Kari når hun kom hjem fra jobben på Telegrafverket på 50-tallet (etter at hun hadde laget middag).

Noen av setningene var det andre som kom med, noe de iblant ble sure for at de ikke ble tilstrekkelig kreditert for.

«Å, dra meg nå baklengs inni fuglekassa» var det medmanusforfatter Kjell Syversen som kom opp med.

Ekteparet Aukrust fikk aldri barn, men så var de bare delvis til stede i menneskenes verden. Når Aukrust tegnet seg selv og Kari, var det som rev og revetispe. Solan og Ludvig bodde hjemme hos Kjell og Kari utover 60-tallet sammen med en fjøsnisse som het Nystumoen.

Aukrust var ikke heller primært forfatter. Han var kunstner og illustratør. Alle de rare figurene fantes dermed konkret i verden på en helt annen måte enn figurer som bare lever i forfatterens og leserens fantasi.

Mer enn Flåklypa

Biograf Løvåsen gir en grei innføring i hva 100-åringen Aukrust har bidratt med utover Flåklypa. For det første er det de tre bestselgende bøkene «Simen» (1958), «Bonden» (1959) og «Bror min» (1960) («Alvdalstrilogien»).

Så kom Flåklypa-bøkene med utgangspunkt i materiale som han publiserte i den militære «Mannskapsavisa».

Dertil de såkalte «venne-bøkene» «Je og'n Solan» (1966), «Hilsen Solan og Nystumoen» (1973) og «Ludvig» (1977).

Til sist er det erindringsbøker som «Slipp ham inn» (1978).

Løvåsen beskriver disse bøkene som en god blanding av «fullgodt bakstverk og uferdige deigemner som kan foredles videre i henda på gode bakersvenner».

Sår historie

Den noen generasjoner yngre Sigmund Løvåsen (f. 1977), selv prisbelønnet forfatter, er en trygg ledsager også når vi går inn i det landskapet som hovedpersonen selv forsøkte å tulle og tøyse seg bort fra. (Og som gjorde at Aukrust fikk stoppet en biografi om seg selv i 2000. Red.anm.).

I Løvåsens biografi står Lars O. Aukrusts leserinnlegg «Quo Vadis» sentralt. Så sent som den 31. mai 1944 forteller Kjell Aukrusts far Nationens lesere at han «av sitt innerste hjerte ber om tysk seier».

Lars O. Aukrust satt på Stortinget for Bondepartiet, og var dypt religiøs. Da var Quisling å foretrekke fremfor den gudløse arbeiderbevegelsen og bolsjevismen. Aukrusts far holdt seg til Bondepartiet, men broren Pål O. Aukrust gikk inn som NS-ordfører i Lom i januar 1941. Løvåsen skriver at det var stor NS-oppslutning i deler av både Gudbrandsdalen og Østerdalen, selv om oppslutningen varierte fra bygd til bygd.

Det er dette Løvåsen omtaler som «sprekken» i Kjell Aukrusts livshistorie. Den strenge, men også høyt elskete faren, havnet «nedi juvet», og fikk sin straff i rettsoppgjøret.

Hvordan reagerte Aukrust på dette? Løvåsen spekulerer ikke unødig i ting han ikke kan vite. Han psykologiserer ikke heller. Isteden stiller han gode spørsmål. Som disse:

«Hvor er Kjell da frigjøringa feires i mai 1945? Er han sammen med far på Storsteigen, og frykter de det som nå vil komme? Tør han gå ut og hive seg med opptoget oppetter Steijelen med hornmusikken i spissen?»

Herlige setninger

I «Kjell Aukrust. En biografi» er det blitt plass til både den viltre bygdedansen og det flirende bygdedyret.

Noen av setningene som står å lese i denne boken er blant de beste jeg har lest så langt av norsk sakprosa i 2020.

Mange av dem tilhører Sigmund Løvåsen. Andre stammer fra Kjell Aukrust. Men det kommer også herlige setninger fra Aukrusts mor Louise, fra far Lars, fra kompisen Dagfinn Grønoset og tjenestejenten Ellen Fløtten. For å nevne noen.

Har du en sterk fortellerstemme og fingerspissfølelse nok til å velge bare de beste setningene fra kildene dine – da blir det bra.

I denne biografien ser det meste ut til å ha kommet med. Men mannen bak den fantastiske Flåklypa-musikken, Bent Fabricius-Bjerre, glimrer med sitt fravær i personregisteret. Den danske komponisten, som gikk bort den 28. juli i år, burde havnet på bokens rolleliste.

Barndommen svinger mest

Etter at Flåklypa-suksessen midt på 70-tallet er et faktum, er biografien egentlig over. Alderdommen svinger ikke like mye.

Det var i barndommen det virkelig gode historiene var å finne for Kjell Aukrust, og slik er det også til dels i boken om ham.

Flere skygger

Nei, ikke la deg lure av det noe trauste fargebildet på omslaget. Aukrust er en særegen gubbe på den norske, litterære himmelen.

Han er Østerdalens svar på Astrid Lindgren, blandet med en klunk Jakob Sande. Bare med enda bedre illustrasjoner. Men noe har åpenbart manglet.

Sigmund Løvåsen legger til mer skygger i bildet. Og viser frem trollet i juvet.

Anbefalt videre lesing: