Hopp til innhold
Anmeldelse

Vellykket om Nansen og hans samtid

Nærmere et historisk menneske og en tid kan vi ikke forvente fra en biograf og hans objekt enn i Harald Dag Jølles «Nansen. Utfordreren».

Bokomslag "Nansen. Utfordreren" og Harald Dag Jølle
Foto: Malin Alette Hansen / Gyldendal/Norsk Polarinstitutt
Bok

«Nansen. Utfordreren»

Harald Dag Jølle

Sakprosa

2020

Gyldendal

Å hevde at jeg har ventet på denne boka, vil være en mild overdrivelse. Da jeg åpnet boka og leste de første av nesten fem hundre sider om Fridtjof Nansen, var det snarere en annen tanke som slo meg, at jeg trolig tilhører en av de siste generasjonene som har et bevisst forhold til Nansen.

Mannen som en gang var norsk første-helt, som ble begravet på selveste 17. mai 1930.

Nå, etter lesingen, lurer jeg på om jeg kanskje tar feil. Det kan i så fall ha med Harald Dag Jølles fine biografi å gjøre.

Fridtjof Nansen - bilde hentet fra boken "Nansen. Utfordreren"

BILDE FRA BOKEN: «Nansen. Utfordreren» er det andre bindet i biografien om Fridtjof Nansen av Harald Dag Jølle.

Foto: Gyldendal

Streng kronologi

I et etterord, helt på tampen av boka, skriver Jølle noen linjer om sin inngang til det biografiske arbeidet med Nansens liv, der han følger Nansen tett, med et stort personlig kildemateriale i bunnen. Det er et bevisst valg, men en slavisk kronologi – en tilnærmet dag til dag-fortelling – har sine begrensninger, skriver han og har nok rett i det.

Men, og dette er poenget her, Jølle har ikke hatt som ambisjon å vurdere «virkningshistorien av Nansens liv», altså hva effektene av hans virke har hatt på ettertida. Slik handler boka mer om hvordan Nansen kom fram til sine funn og teorier, enn om hva de førte til i ettertid, mer om hva hans syn på samfunn og politikk var «enn å analysere hvilken innflytelse Nansens taler og artikler fikk for norsk politikk».

En begrensning, altså, men kanskje også en viktig fordel, sett i forhold til vår samtid.

Fridtjof Nansen - fra boka

BILDE FRA BOKEN: En havforsker på vei hjem. Fridtjof Nansen om bord på sin yacht «Veslemøy» langs norskekysten, etter å ha jaktet nye observasjoner fra vannmassene nord for Spitsbergen.

Fra boken

BILDE FRA BOKEN: Det vakte stor oppmerksomhet da Roald Amundsen og Fridtjof Nansen 16. juli 1926 en sjelden gang ble sett sammen.

Fra boken

BILDE FRA BOKEN: Erik Werenskiold tegner sin gode venn for siste gang. Fridtjof Nansen døde 13. mai 1930.

Veksler elegant

Fridtjof Nansen var altså vitenskapsmann, framfor alt polarforsker og polarhelt. Han var det naturlige friluftslivets talerør, et omtumlet privatmenneske og en mer eller mindre frittstående libero på det tidlige 1900-tallets utenrikspolitiske arenaer. Et svært navn hjemme og ute, trolig større enn vi kan forestille oss.

Harald Dag Jølles «slaviske kronologi» åpner også for en fortellermåte som vever disse livselementene tett sammen.

Teksten veksler både raskt og elegant mellom privatlivets glede, sorg og frustrasjon, en ustoppelig og livslang vitenskapelig nysgjerrighet og utallige involveringer i hjemlig politikk og humanitære oppgaver i kjølvannet av første verdenskrig.

For leseren er opplevelsen av å komme Nansen nær nesten underlig, og den henger nøye sammen med nettopp den innfallsvinkelen jeg nettopp var innom. Vi møter så vel det samvittighetsfulle og empatiske mennesket, som et svært ego som iblant kan minne om et trassig barn. Og, som sagt, en person som aldri slutter å jage sin egen utforskertrang.

Spenningsforholdet mellom ulike roller

«Utfordreren» starter der første bind forlot ham et par år før den første verdenskrigen bryter løs, med Fridtjof Nansen omtrent femti år gammel (bind 1 «Nansen. Oppdageren» kom ut i 2011).

Skituren over Grønland i 1888 og polarskuta «Frams» ferd over Polhavet (1893-96) ligger bak ham. Han er for lengst berømt, ute og hjemme. Underveis i lesingen ga jeg opp å holde styr på hvor mange bokmanus, avhandlinger og forskningsprosjekter Nansen holdt på med i de knapt tjue årene fram til han døde 68 år gammel i 1930.

Harald Dag Jølle er historiker og ansatt ved Norsk Polarinstitutt. Slik kunne vi anta at polarhelten Nansen ligger nærmest i forfatterbevisstheten, og kanskje er det slik. Framstillingen av de praktiske og teoretiske sidene ved Nansens arbeid med havstrømmer, isforhold, kontinentalsokler og meteorologi er hele veien integrert med diplomatens strev i Folkeforbundet for å løse flyktningproblemer og overhengende sultkatastrofer.

Spenningsforholdet mellom forsvarsvennen Nansen og fredsforkjemperen var omdiskutert i samtiden og interessant i dag.

Det samme gjelder tankene hans om de politiske partienes rolle, om behovet for den sterke mann. Og, det gjelder Nansens rolle i den nasjonale bevegelsen Fedrelandslaget, en organisasjon som ville skape samarbeid mellom de borgerlige partiene for å demme opp for den voksende arbeiderbevegelsen.

Fra boken

BILDE FRA BOKEN: Nansen og Sigrun (hans andre kone) på jakttur i Engerdal i Østerdalen.

Fridtjof Nansens sønn, Åsmund.

BILDE FRA BOKEN: Nansens yngste sønn, Åsmund, fikk et langt og vondt sykeleie, og døde 10 år gammel i 1913. Det gikk sterkt inn på faren, som beundret sønnens optimisme og tapperhet.

Fra boken

BILDE FRA BOKEN: Wilhelm Morgenstierne hadde kommet hjem fra Washington og inviterte Nansen og Jacob Worm-Müller med til familiens hytte i Gålå i Gudbrandsdalen.

Brenda Ueland

BILDE FRA BOKEN: Den amerikanske journalisten Brenda Ueland, med norsk far, kontaktet Nansen for et intervju i 1929. Møtet med Brenda ble en skjellsettende opplevelse for Nansen. De brevvekslet frem til hans død året etter.

Fridtjof Nansen med barnebarnet Eva Høyer. Fra boken

BILDE FRA BOKEN: Nansen og barnebarnet Eva på sparketur.

Viktig distanse

Det er lov å la seg imponere av et oppkomme av energi og vilje som Fridtjof Nansen hadde, slik det er grunn til å føle en liten medynk med hans ambivalens overfor alt som må bli liggende ugjort når en annen oppgave blir prioritert. Kvinnehistoriene, flørt og utroskap er sider ved mannen som neppe hadde vakt stor sympati i dag.

Verre er det å lese hvordan den tolerante Nansen kunne diskutere USAs svarte befolkning i brevveksling med forfatteren og vennen Nini Roll Anker i 1928, i et språk og i talemåter som i dag ville bli sett og utdømt som rendyrket rasisme. Og, som objektivt sett er nettopp det.

Samtidig er det her jeg mener Harald Dag Jølles metodiske begrensning kan ha sine fordeler når vi måler den mot vår egen samtid: Forfatteren går ikke inn i hva Nansens (og Roll Ankers) forskrekkeligheter fikk å bety i ettertid. Dermed kan boka også opprettholde den viktige distansen mellom Nansens og vår samtid.

I stedet kan Jølle diskutere og spørre hvor disse holdningene kom fra, hvor mellommenneskelighetens, men også biologiens, talsmann fant grunnlag for å se «lengselsfullt etter et system for rasehygiene».

Slik kan leseren, også i slike spørsmål, klare å se Fridtjof Nansen som en historisk person og en av våre forgjengere på godt og vondt uten å måtte finne korteste vei til historiens skraphaug. Og nei, jeg tror ikke lenger at jeg tilhører de siste Nansen-interesserte.

Strålende

Harald Dag Jølle har gjort en strålende jobb, med et enormt kildemateriale.

Stort mer nærhet til et historisk menneske og en tid kan vi ikke forvente fra en biograf og hans objekt.

Roald Amundsen (1872-1928) var en av Norges virkelige nasjonalhelter i sin tid. Han er mest kjent for at han, 14. desember 1911, var den første som nådde Sørpolen, i et kappløp med briten Robert F. Scott. Amundsen hadde lånt sin gode venn Fridtjof Nansens skip for å nå målet. Skipet heter ''Fram'', og er i dag utstilt i Fram-museet på Bygdøy i Oslo.
Amundsen omkom da han deltok i redningsaksjonen for sin tidligere samarbeidspartner, general Umberto Nobile, som hadde havarert med luftskipet ''Italia'' i nordpolområdet. Amundsen var ombord i en flybåt som trolig styrtet i havet ved Bjørnøya. 
Regjeringen bestemte at 14.desember 1928 skulle være minnedag for Amundsen, og under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld, holdt Fridtjof Nansen tale over sin venn. 
(Vi gjør oppmerksom på at dette er et utdrag fra Nansens tale.)

HØR: Et utdrag av Fridtjof Nansens minnetale over Roald Amundsen, 14. desember 1928.

Anbefalt videre lesing: