«Når du er faret vill i villniset og vender tilbake til menneskelige boliger, da skjelner du ikke lenger mellom hellener og barbar, men føler hvor beslektet og fortrolig mennesket er med mennesket.»
Dette sitatet fra den greske filosofen Aristoteles står på første side i Jens Bjørneboes roman «Jonas» fra 1955. Jeg leste nylig romanen om igjen. Først ble jeg litt satt ut av det litt gammelmodige riksmålet, som jeg ikke hadde lagt merke til da jeg leste den som syttenåring.
Men så ble jeg dratt inn i kampen om dette barnet som har gledet seg sånn til å begynne på skolen.
Det er forfatter Jan Grue som har fått i oppgave å kaste et nytt friskt blikk på denne tidlige romanen i Bjørneboes forfatterskap. Han er også professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, og jeg er selvsagt spent om hans lesning korresponderer med det jeg selv har tenkt og sett.
God håndhygiene
Grues tekst om Jonas er en av fjorten nyskrevne essay i «De menneskelige boliger. En bok om Jens Bjørneboe» Her kommer forfattere og akademikere til orde, som har et levende og engasjert forhold til forfatteren. I tillegg består denne boken av tre samtaler, før den blir avrundet av en rundspørring, en såkalt enquete, der enda flere forfattere får noen spørsmål om sitt forhold til Bjørneboe.
Først ut er poeten Torgeir Schjerven. Han brukte Bjørneboe i stadige diskusjoner med sin egen far i noe som vel var et slags generasjonsoppgjør. Han lærte seg god håndhygiene da han leste Bjørneboes teaterstykke «Semmelweis» (1968). Dramaet handler om legen med samme navn, som skjønte at færre kvinner ville dø i barsel hvis helsepersonell begynte å vaske hendene.
Dermed begynte Torgeir Schjerven omhyggelig å vaske hendene da han dro gjennom Europa til daværende Jugoslavia, hvor et teater ville ha hjelp til å sette opp nettopp «Semmelweis».
Det er en nydelig tekst Schjerven har skrevet. Ikke ukritisk, men varm.
Hvitvasker NS-medlemmer
Adskillig mer konfliktfylt blir det i den å påfølgende samtalen mellom bokens redaktør Kaja Schjerven Mollerin og journalist og forfatter Marte Michelet. Michelet, som har skrevet to hardtslående bøker om utryddelsen av de norske jødene under krigen, legger ikke fingrene imellom her heller.
Hun mener Bjørneboe hvitvasket, altså unnskyldte nordmenn som hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling under krigen i romanen «Under en hårdere himmel» (1957).
Her møter Michelet motbør fra feministikonet Gerd Brantenberg. Hun mener – helt motsatt av Michelet – at «Under en hårdere himmel» er den modigste boken Bjørneboe noen gang har skrevet.
Disse meningsbrytningene går igjen flere steder i denne boken, og det er en stor styrke. Det er som å sitte i et badekar hvor noen heller i vekselvis iskaldt og glovarmt vann.
Tror ikke lenger på Tonnie
Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre har lest Bjørneboe om igjen og sliter med å finne tilbake til sin ungdommelige begeistring. Han tror ikke lenger på Bjørneboes autoritetspersoner. Han tror heller ikke på offeret, fengselsfuglen Tonnie i skuespillet «Til lykke med dagen» (1965). Lyriker og advokat Cathrine Grøndahl som har jobbet mange år i kriminalomsorgen, har et annet syn på saken. «Etter mitt syn treffer han godt med denne tilstandsbeskrivelsen», mener hun.
«Det er noe som gnager», skriver dramatikeren Cecilie Løveid med Ibsens ord. Hun har i likhet med Torgeir Schjerven lest skuespillet «Semmelweis». Det hun mener gnager, er fraværet av sanne kvinneportrett. «Elefanten i rommet er en hunnelefant», skriver Løveid.
Poeten Steinar Opstad skriver om da han leste diktet «Elegi for en hengt soper», og kjente seg igjen. Han skriver at han ble helt forsvarsløs, og ikke kjente «noe behov for å analysere eller å forstå».
Et annerledes barn
Slik bølger det altså frem og tilbake. Noe er åpenbart bedervet, mens annet er like åpenbart brennaktuelt av det som serveres fra Bjørneboes litterære smørgåsbord.
Men tilbake til romanen «Jonas», og forfatter og pedagogikkprofessor Jan Grues lesning av den.
Grue skriver at han lenge vegret seg for å lese boken, fordi han fryktet den lå for nær hans eget liv. Grue har en sjelden muskelsykdom og sitter i rullestol. Han hadde ikke lesevansker som Jonas, men klarte ikke å hoppe med beina samlet, eller komme seg opp i klatrestativet. Jan Grue var, som Jonas, en av de andre barna i den forstand at han var annerledes.
Dette er utrolig sterk kost, må jeg si, men så heller også Grue litt kaldt vann i blodet på leseren. Han blir akademisk, voksen og distansert og skriver at Jonas er en bok full av sjablonger, av papirtynne bifigurer, og at det aller tydeligste eksempelet er karakteriseringen av byråkrater og lærere som salamandere.
Dette går det an å være enig eller uenig i. Jeg er uenig. Men så er det ikke i denne kritikken Jan Grue ender opp. Han ender opp i det nære, i det personlige, i gjenkjennelse og identifikasjon.
Spenn i vurderingene
100-åringen Jens Bjørneboe – er han utdatert eller oppdatert? Jeg føler meg oppdatert.
«De menneskelige boliger. En bok om Jens Bjørneboe» er blitt en temperamentsfull og motsetningsfull samling nylesninger i forfatterskapet. Det kunne vel ikke bli annerledes med den hovedpersonen. Det finnes så mye å oppdage. Så mange veier å gå.
