Vi ser dem for oss, på en overfylt holk i Middelhavet, klatrende gjennom iskalde fjellpass, stuet sammen i en trailer forlatt på en rasteplass langs en motorvei i Mellom-Europa. Unge menn på flukt, mange av dem mindreårige, fra Syria, Elfenbenskysten, Afghanistan.
Men hører vi dem?
Altforlanghelg
I ungdomsboken «Eit anna liv», som med Talibans maktovertakelse i Afghanistan knapt kunne vært mer aktuell, gir Erlend Skjetne flyktningene en stemme.
Hans jeg-forteller er en foreldreløs afghansk unggutt som er kommet alene til Norge. Nå bor han på et asylmottak i Troms.
Anwar blir kalt professoren, fordi han i en periode var assistent i en skoleklasse hjemme i Herat. Kallenavnet skyldes nok like mye at han foretrekker grammatikk fremfor fotball, skoledager fremfor fridager. Han finner raskt ut at det er mange «altforlanghelger» i Norge i mai – hva skal en kunnskapshungrig unggutt ta seg til?
Vinter og kulde
Det er kaldt i Norge. Mørkt. Så mye varme opplever han heller ikke i fellesskapet med de andre guttene. Anwar er hazara, han kommer fra en utstøtt folkegruppe og han føler seg raskt i slekt med de norske samene.
Så får han en romkamerat. Walid. Han er 16, sendt av sted med lillebroren til Europa etter at faren døde, for kanskje å kunne sende penger hjem til familien.
Romanen, som også kan leses som et langt brev, er stilet til Walid fra Anwar.
Lovende forfatterskap
Da Erlend Skjetne (født i 1988) debuterte med diktsamlingen «Skare» i 2019, ble han nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. For romanen «Kleda er gjennomvåte», som kom året etter, fikk han Bokhandelens forfatterstipend.
Nå har han skrevet sin første ungdomsroman, og det er blitt en ambisiøs og viktig bok.
Viktig fordi den ser ungdomsliv i Norge fra en helt ukjent side. Ambisiøs fordi Anwar er en filosofisk anlagt ung mann, som gjerne funderer over begreper som hjem, fellesskap, vennskap, tilhørighet.
Språklig sterk
Ambisiøst er også språket. I tilbakeblikk får vi se skolestiler Anwar har skrevet, da han enda var ubehjelpelig i det norske. Ikke desto mindre forsøker han å tilegne seg abstrakte norske uttrykk. Skjetne skildrer forhold som kan fremstå noe stereotypiske, som et husvære i forfall, asylmottak-ansatte som ikke gjør mer enn de absolutt må, krangel med lokale gutter om lokale jenter. Men om hverdagen for guttene i det store og hele er dyster, så ligger det mye humor i omgangen med språket.
For i tillegg til de altforlanghelgene, kan Anwar snakke om at det er viktig å ha orden og sysaker, eller han kaller noe for påsmurt flesk.
Språklig kan assosiasjonene gå til Gulraiz Sharif, som med ungdomsboken i fjor la en uortodoks norsk for dagen i beskrivelsen av pakistansk-norske Mahmoud fra Oslo Øst. Tematisk minner Skjetne mer om Simon Stranger, som i skriver om møtet mellom norske Emilie og Samuel fra Elfenbenskysten i en fortelling om verdens skammelige urettferdighet.
Brutal virkelighet
Til tross for Anwars personlige fortelling, blir det noe utvendig i skildringen av de unge guttene. Mye holdes tilbake, og det er nok meningen, for dette er en roman med åpen slutt. At noe svært dramatisk har hendt, blir vi klar over. Jeg mener fortellingen hadde blitt enda mer engasjerende om den bygget tydeligere opp mot dette allerede fra starten.
Er romanen en kritikk av norsk asylpolitikk? Ikke direkte, men skildringen av de afghanske ungguttenes hverdag er brutal. Både system og omsorgspersoner svikter. Ett menneske får godkjentstempel av Anwar, det er læreren, som gjør sitt beste for å lære guttene en smule norsk.
For ganske nøyaktig ti år siden møtte jeg afghanske i Oslo. Han var i Norge for å lansere boken om hvordan han flyktet fra Afghanistan til Italia, en flukt fra Taliban som begynte da han bare var 11 år gammel. Hans historie gjorde et varig inntrykk, og særlig inntrykk gjorde hans erkjennelse av at skal du komme velberget frem til et nytt land, må du ha flaks.
Av Erlend Skjetnes tekst kan man også lese at skal du få bli og trives i det nye landet, må du også ha griseflaks.
Og flaks, det er mangelvare blant guttene på asylmottaket i Troms.
Med «Eit anna blikk» skildrer Erlend Skjetne en sørgelig reell ungdomstid i Norge, fortalt nettopp fra en gruppe mennesker vi sjelden får høre fortellinger fra.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
