Jeg kunne bannet på at det er umulig å skrive så underholdende om komplekse temaer som fordommer, integrering, kjønnskorrigering.
Men Gulraiz Sharif lykkes – og det med sin debutbok, «Hør her 'a».
Har det i kjeften
Hans 15-årige Mahmoud har det i kjeften og slipper gjennom med å slenge karakteristikker i alle retninger. De rammer nordmenn og pakistanere, og de rammer samfunnsstrukturer og gjengse holdninger. Ikke minst rammer de ham selv. Det er et forsonende trekk.
Mahmoud er en gutt med oppdrift. Født i Norge, av pakistanske foreldre, og med et språk som vi sjelden ser uttrykt i norske romaner.
Det kan lyde slik, i en liten betraktning om hoggormer:
«De sløver over stien, helt chill, de koser seg fordi de lever i Norge. I Pakistan jeg hadde fått balleklapp av slanger. For det første jeg hadde ikke gått på tur rundt noe vann der for å finne meg sjæl! Nordmenn lærte oss å finne oss sjæl. Pakistanske foreldre tar sandal og smacker deg så hardt at du ikke finner utgangsdøra engang, hvordan i helvete skal du finne deg sjæl?»
Skildrer stereotypier
Balleklapp er noe annet enn hjerteklapp, ordet gir dessuten assosiasjoner til klapperslanger. Bildet av ormen utvides til en beskrivelse av forskjellene mellom Norge og Pakistan, og forskjellene på norske og pakistanske foreldre. Stjerne i margen for det!
Faren til Mahmoud kjører taxi. Mamma vasker på Blindern.
Generaliseringene er mange i Mahmouds verden: Alle nordmenn har hytter. Alle pakistanske foreldre slår.
Med debattene om kulturell appropriasjon og identitetspolitikk som aktuell påminnelse, skal jeg innrømme at jeg blir provosert. Men hvem er jeg til å gå i kamp med en 15 år gammel romanperson? Mahmoud må få slenge med leppa om hvem han vil.
Han har et kvikt hode og et varmt hjerte. Jeg blir aldri i tvil om at denne romanen må ende i fryd og gammen.
Sommer i byen
Det ser traurig ut til å begynne med. Det er sommer, Mahmoud skal henge rundt blokka hele skoleferien. Det eneste lyspunktet er turer rundt i hovedstaden; han skal vise byen til onkelen, som er på sommerferie hos familien. Onkelen er utenfor Pakistan for første gang i sitt liv. Han er av det naive slaget, og Sharif ser sitt snitt til å skape motsetninger.
Alt er bra i Norge, synes onkelen, ikke minst damene som kaster klærne i solen. Han ønsker seg oppholdstillatelse i dette drømmelandet. Men der står Siv i veien, og hun er kompromissløs, forklarer Mahmoud.
«Javla Siv Jannssen! Jaavvlaa!» roper onkelen, som har lært seg litt norsk.
Kanskje er det morsomt, kanskje blir det for enkelt. Ingen skal bebreide Gulraiz Sharif for å være utydelig.
Eksplosivt språk
Forfatteren dikter Mahmoud frem gjennom språket. Ordstilling, ordvalg og oppfinnsomme bøyningsformer understreker guttens bakgrunn og miljø. Ordet bror forekommer for eksempel i et titalls varianter, det være seg bro, brur, bruur, brorsan, bruh eller bææruur.
Mahmoud tar det ikke så nøye, han er suveren i sin egen måte å uttrykke seg på. Konkrete bilder eller brudd med faste ordtak skaper knis eller erkjennelse, som når han beskriver nysgjerrige pakistanske mødre på denne måten:
«De kan ha sekker fulle av problemer selv, men de viser ikke det til noen, de liker å putte nesa oppi andres sekker fulle av problemer.»
Ikke bare underholdning
Mahmouds lillebror Ali liker romantiske filmer, fine kjoler og mammas smykker. Hans preferanser understrekes så eksplisitt at det ikke kommer som noen overraskelse på leseren når han forteller at han er født i feil kropp (men hvilken tiåring ville sagt det på den måten?). Ali føler seg som en jente og vil bli en jente.
Hvordan vil foreldrene reagere? Og ikke minst den konservative onkelen?
Det blir Mahmoud som må hjelpe lillebroren. Det er han som kan orientere foreldrene sine – som i over 20 år har vært altfor travelt opptatt med å jobbe og sende penger hjem til Pakistan til at de har satt seg inn i det norske samfunnet – om hvordan helsevesenet fungerer. Mahmoud vet om mulighetene for hormonell behandling og kjønnskorrigerende kirurgi.
Tung-lett
Under den breiale tonen klinger refrenget om eksistensielle valg. Det handler om likeverd. Og om muligheten til å være den man vil. Selv onkel må innrømme at det er det som har imponert ham mest med Norge.
Det er da Gulraiz Sharif lar Mahmoud tenke sitt:
«Jeg nikker og bekrefter med huet brur! Også tenker jeg inni meg man kan være alt, bortsett fra muslim kanskje, da man ikke er populær! Men jeg forteller ikke det til onkel, da han får dårlig inntrykk av landet og folka, akkurat nå han er skikkelig fan av Norge, han må holde det bildet levende i hodet bro.»
Ung appell
«Hør her'a!» er frisk, komisk og appellerer til et ungt publikum gjennom prompehumor, uhøytidelige slengbemerkninger og spissede personkarakteristikker. Forfatteren er dessuten smart nok til å utfordre forutinntatte holdninger. Dette er ungdomslitteratur som virker – også etter at siste side er lest.
