Ti år gammel ble afghanske Enaiathollah Akbari forlatt av sin mor i Pakistan. Hun hadde smuglet ham over grensen og lot ham bli igjen i en ukjent by i et ukjent land. I løpet av de neste fem årene lever guttungen som papirløs flyktning og klarer, på nærmest mirakuløst vis, å komme seg til Italia der han får opphold som politisk flyktning.
Nå er hans historie blitt bok; en roman, skrevet av den italienske forfatteren Fabio Geda. Den er utgitt i mer enn 30 land og har vakt stor oppsikt. Nylig var de to i Norge.
Et uforglemmelig møte
Jeg møter Enaiatollah, eller Enaiat, for korthets skyld, og forfatteren Fabio Geda hos Gyldendal forlag, der de har med seg sin norske oversetter Jon Rognlien. Det er nødvendig, for jeg snakker ikke italiensk, og verken Enaiat eller Geda er særlig stø i engelsk. Men at Enaiat har språkøre, det hører jeg med en gang. Han sier "takk" og "værsågod" med fin norsk uttale - men bedyrer at det er de to eneste ordene han kan på norsk.
Det å tilegne seg nye språk, om så bare to-tre ord, kunne bety et leve eller ikke leve i de årene han måtte klare seg selv, en liten gutt i fremmede land.
For Enaiat ble ikke værende i Pakistan. Etter noen måneder der han jobbet gratis fra morgen til kveld for kost og losji, ville han friste en bedre tilværelse i Iran. Fra Iran gikk turen videre til Tyrkia, så til Hellas og til slutt til Italia. Hele tiden med den usikre og livsfarlige hjelpen fra menneskesmuglere, enten det er til fots over iskalde fjellpass, sammenkrøpet i et hemmelig rom i en lastebil, uten mulighet til å strekke på bena eller tisse i løpet av tre samfulle døgn, eller på en gummiflåte på åpent hav - der fire guttunger som verken kan svømme eller ro, skal padle seg over fra kyst til kyst. Og der en av dem aldri mer skulle komme til land.
Hør intervju med Enaiat her:
Ikke enestående historie
- Jeg vil ikke si at min historie er unik. Vi er mange som har opplevd det samme. Jeg er verken spesielt sterk eller spesielt intelligent, men jeg har hatt flaks, sier Enaiat, og forteller at selv om man er et foreldreløst barn i et fremmed land, er man ikke uten venner:
- Hvor som helst du kommer i en stor by, i en park, kan du finne papirløse afghanere. Vi blir alltid innkludert. Det er en sterk solidaritet mellom oss. Guttegjengene blir som små familier. Uten foreldre må vi være mamma og pappa for hverandre.
Enaiat er en smilende og spill levende ung gutt, nå i begynnelsen av 20-årene. Han taster litt på mobiltelefonen sin, snakker italiensk nesten som en innfødt, og kan se ut som en hvilken som helst student fra et sydlig land. Men hans verden er så definitivt en annen enn din og min.
Enorme forskjeller
Han vokste opp i den lille landsbyen Nava, der faren ble tvunget til å kjøre lastebil for Taliban. Da faren ble drept av banditter, krevde talibanerne barna hans i bytte. Enaiat og de to søsknene hans kunne når som helst bli tatt som slaver - og det var derfor Enaiats mor smuglet ham over grensen og forlot ham der, i en fremmed by og med en høyst usikker fremtid.
Enaiatollahs reiserute, hentet fra boken 'I havet er det krokodiller'.
Fabio Geda, som har skrevet boken, er forfatter og skribent, og har i flere år jobbet med vanskeligstilte barn og ungdommer. Det var da han skulle gi ut sin forrige roman, som er en fiktiv historie om en rumensk gutt på reise rundt i Europa, at han ble kjent med Enaiat. Arrangørerne bak bok- lanseringen hadde hentet inn Enaiat, som skulle være et vitne med sin virkelige historie. Samme kveld innledet forfatter og flyktning et samarbeid - som altså ble boken "I havet er de krokodiller".
Boken er holdt i jeg-form, det er Enaiat som forteller, men innimellom kommer forfatterens stemme inn i kursiv. Han spør om ting han lurer på. Disse dialogene er en bevisst teknikk for å understreke at dette ikke er fiksjon, sier Geda:
- For det første ville jeg få leserne til å forstå hvordan boken ble til. Jeg har jo lyttet til Enaiats historie mens han har fortalt. Dernest ville jeg blokkere leseren, slik at han eller hun ikke skulle glemme at dette dreier seg om en ekte historie. Dialogene blir som en slags vegger som leseren støter mot.
Som et fotoalbum
- For meg er boken blitt som et fotoalbum, sier Enaiat. Her er alle mine minner og hele mitt liv. Jeg har vært heldig som kan fortelle min historie til verden.
Enaiat ser boken som et verktøy for å gjøre hans og andre flyktningers skjebne kjent i Europa. Han forteller at han har fine møter med italienske ungdommer - som har fått ny kunnskap om hvordan det faktisk er å være flyktning. Boken er også tatt i bruk av mange lærere, og det er fint, sier forfatter Geda, som mener den er god ballast for nye genersjoner italienere.
Enaiat har opplevd både grov utnyttelse og uvurderlig hjelp i løpet av sine mange år som flyktning. Han har ikke mistet troen på mennskene:
- Å mene noe om menneskeheten generelt, er umulig. Folk er like forskjellige som de tusenvis av blomstene som dukker opp om våren. Noen er gode, andre er onde. Det som i alle fall er klart, er at man ikke kan sammenligne mennesker fra så ulike land som Norge og Afghanistan. Der norske ungdommer kan gå på skole og identifiserer seg med begreper som kunnskap og ubegrensede muligheter, er de afganske barnas verden en hverdag der våpen, vold og krig er nærmest eneste referanse.
Vil reise tilbake og hjelpe
Enaiats skole i landsbyen ble stengt av Taliban, læreren skutt foran øynene på elevene.
Det Enaiat tørstet aller mest etter, da han etter sine år på flukt fikk oppholdstillatelse i Italia, var å gå på skole.
I dag har Enaiat kontakt med familien i Afghanistan på telefon. Han er ingen optimist, men tror forholdene er verre enn noen gang før. Dagens Afghanistan er preget av vold, kaos, korrupsjon og usikkerhet.
Selv har han nå begynt å studere statsvitenskap ved universitetet, for å bli best mulig rustet til å ta med seg noe verdifullt i bagasjen når han - hvis skjebnen vil - en dag kan returnere til Afghanistan.
