Innadvendt om romantisk arkitektur

Med nasjonalromantikken forbinder vi høye fjell og dype daler, hvitstammede bjørketrær og mektige fossefall. Malere som J.C. Dahl og Tidemand og Gude dyrket det norske.

Men det var ikke bare i malerkunsten man søkte etter en nasjonal identitet: Arkitektene vendte blikket vekk fra de kontinentale, klassisistiske stilidealene, og lot seg fascinere av den egenartede norske middelalderen.

I den tradisjonelle byggeskikken mente man å finne noe ekte og opprinnelig – en norsk arv som ikke var påvirket og «besudlet» av danske eller svenske impulser.

Gamle låver, mørke stabbur, laftede tømmerkoier og beskjedne gudshus kom nå til heder og verdighet.

Denne brytningstiden mellom 1850-årene og 1920-tallet er temaet for Nasjonalmuseets utstilling «Drager og Laft».

Skrekk- og prakteksempler

Utstillingen vises i to saler i første etasje i museet.

Her kan vi se hvordan middelalderske takryttere, dragehoder og andreaskors inngikk som dekorative innslag i mye arkitektur i denne fasen.

I utstillingen blir vi kjent med både den historiske arkitekturen som dannet selve utgangspunktet, men også et bredt spekter av eksempler på bygg som henter inspirasjon fra disse. Det er fotografi, tegninger, modeller og malerier.

Det er ikke uten grunn at denne nasjonale arkitekturen har vært gjenstand for en del kritikk. For mye av det som ble skapt, henfalt til rene stilkopier.

Et skrekkeksempel i utstillingen er Henrik Bull og Karl Norums skisser til Neiden kapell i Sør-Varanger.

Verken hos Bull eller Norum ser spir og tårn ut til å være en integrert del av bygningskroppen. Mange av de utspringende elementene ser ikke ut til å ha noen bærende funksjon, men fremstår som ornamenter klistret på utsiden.

Når man ser på denne typen arkitektur kan man være tilbøyelig til å forstå Adolf Loos som i 1908 kriminaliserte ornamentikken.

Men heldigvis finnes det også mer vellykkede forsøk.

En arkitekt som på en kyndig måte klarte å forenkle og modernisere det middelalderske formspråket, var Christian Heinrich Grosch. Her tenker jeg at man med hell kunne trukket inn Tromsø domkirke som et prakteksempel fra hans hånd.

I stedet vises et i mine øyne litt mindre vellykket utkast til en eksempelkirke i tre. Men også her ser vi hvordan Grosch klarte å skape noe nytt ut av det gamle.

Kan en kvinne være arkitekt?

Et annet interessant aspekt som løftes frem med utstillingen, er diskusjonen i tiden om hvorvidt kvinner i det hele tatt hadde mental kapasitet til å mestre det komplekse arkitektyrket.

Det var få kvinnelige arkitekter. De som opererte i feltet, ble tildelt det som var betraktet som «passende» oppgaver.

For eksempel ble Lilla Hansen invitert til å bidra utvikle ønskeleiligheter for husmødre.

Som formgiver samarbeidet Lilla Hansen også med sin mer berømte navnesøster og samarbeidspartner Frida Hansen, som er en av våre fremste vevkunstnere. I utstillingen kan vi se en stol formgitt av Lilla Hansen, med vevd stoltrekk skapt av Frida Hansen.

Kvinnelige arkitekter rundt 1900 er et utrolig interessant tema, men i denne sammenhengen oppfatter jeg det som en avsporing fra hovedtematikken.

Disse viktige perspektivene kunne kuratoren med hell spart til en senere utstilling.

Innadvendt preg

«Drager og laft» fordrer utvilsomt en viss fordypning.

Det er ikke en utstilling som er veldig lett tilgjengelig. Den folder seg ut som en slags kunnskapsmettet publikasjon med rike illustrasjoner i form av modeller, objekter og møbler som levendegjør helheten.

Og du må nesten lese tekstene for å få fullt utbytte av utstillingen.

Den dunkle brunrosa veggfargen er heller ikke egnet til å gi et energisk eller overskuddspreget inntrykk. Men jeg håper ikke publikum vil la seg stoppe av det.

Her er det bare å gå i fordypningsmodus, og lese og se seg gjennom utstillingens massive informasjonsmengde. For det er virkelig et interessant kapittel i norsk arkitekturhistorie som her formidles.