Turnoppvisning i følelsesutbrudd

Etter koronautsettelse i vår, og så enda en gang i forrige uke, fikk «De urolige» ved Den Nationale Scene i Bergen omsider premiere.

Minnenes flyktige bevegelser

Linn Ullmanns suksessroman «De urolige» fra 2015 er en roman som slynger seg. Ullmanns bok om sine foreldre, Liv Ullmann og Ingmar Bergman, har minnenes flyktige bevegelser som rød tråd, men er samtidig skarp og klar i måten det fortelles på.

Romanen igangsettes av farens aldring og forestående død, og den handler om den lille jenta som vokser opp i en barndom betinget av foreldrenes karrierer, et liv med lengsel, kjærlighet og savn. Det er en roman om jenta som aldri har hatt et bilde av mor, far og henne sammen, fordi dette bildet ikke finnes.

• LES: Bokanmeldelsen av «De urolige».

Store følelser

Dette er et stykke som bærer i seg store følelser: Et barns opplevelse av å bli forlatt, av aldri å ha en hel familie, av kjærlighet til foreldrene og av å være en slags nummer to. Foreldrenes karrierer kom foran barnet, i alle fall slik hun forteller historien. Men stykket og boken er også barnets forsøk på å bore seg inn i sin egen historie.

Spillet mangler ikke innlevelse, men grunnlaget for fortvilelsen som så ofte kommer til uttrykk på scenen, etableres ikke sterkt nok fra starten av. Mor og datters spill er til tider en turnoppvisning i følelsesutbrudd. Men når karakterenes grunnlag for fortvilelse ikke er rotfestet fra starten, er det som om forestillingen snubler seg bortover. Den bryter ut der den kunne holdt tilbake, det er som om den glemmer mulighetene for å la lyd og rom få virke.

Som en installasjon

Scenerommet er holdt i grå og sorte toner, som om alt spiller seg ut i rommet mellom sort og hvitt. Vegger og gulv er dekket av planker, og i starten projiseres havutsikten fra Fårö, øya der Ingmar Bergman bodde halve året, og der han sovnet inn, omgitt av vind, furutrær og Østersjøens brakkvann.

Et basseng opptar over halve scenegulvet, og en installasjon av sorte ballerinasko kan heves fra og senkes ned i bassenget (ballett var en stor del av jentas oppvekst). Når de heves, drypper vann fra skoene stille ned i bassenget, det er som en installasjon med et kontemplativt lydbilde.

Ikke nok med litt plask

Derfor er det synd at den velgjorte scenen aldri får en sentral funksjon. Riktignok plaskes det litt rundt i bassenget, men bruken av vannet er aldri overraskende. Verken bassenget, som knytter forestillingen til den høyt elskede øya, eller ballerinaskoene), brukes i stor nok grad til å bli viktig i forestillingen. Det holder ikke å trampe rundt bassenget i ballerinasko eller å iføre seg et sort ballerinaskjørt som en annen Odile fra Svanesjøen når det aldri fester seg i fortellingen.

Når scenografien aldri får en bruk som kan være med på å utvide fortellingen, er det ordene og spillet som må bære. Språket er utpreget litterært, hentet fra Ullmanns roman, plukket slik man må, men også revet ut fra en sammenheng som er rikere i boken enn på scenen.

Sterk innlevelse

Innlevelsen i historien er sterk hos de tre skuespillerne Susann Bugge Kambestad, Marianne Nielsen og Gerald Pettersen. Særlig de to siste bringer publikum i små øyeblikk rett inn i romanens rike univers. Boken kretser rundt opptakene far og datter gjorde da livet hans gikk mot slutten. En scene hentet fra et slikt opptak der far spiller Beethoven på plate og stille dirigerer mens han vasser i bassenget, er en av forestillingens fineste.

Det litterære språket, replikker som er sakset fra boken, kler universet på scenen godt. Men det klinger ikke alltid like godt sammen med intensiteten i spillet. Det gjør at språket ikke alltid får tid til å ta plass i rommet – noen replikker må det.

«De urolige» snubler innimellom i et vakkert landskap.

For den som vil ta turen til Den Nationale Scene i Bergen, er det lurt å ha lest boken på forhånd.

Videre anbefalt lesing: