Anmeldelse

På dypt vann

Ro-inn-teaterforestillingen i Skien om den «Store skumle Moby Dick» går seg vill i sin egen fortelling.

Fra forestillingen «Store skumle Moby Dick» på Teater Ibsen.

Teaterforestillingen «Store skumle Moby Dick» er blitt «row-in»-teater i Brekkeparken i Skien. Her er Dagrun Anholt som kaptein Akab i jakten på den hvite hvalen.

Foto: Teater Ibsen/Dag Jenssen

Historien om Moby Dick er en av de store i amerikansk litteratur. Fortellingen om kaptein Akabs jakt på den fryktinngytende og underlige hvite spermhvalen Moby Dick er samtidig en fortelling om menneskenes vilkår i verden.

Mulighetene er mange når denne fortellingen tas til scenen, men når man skal lage teater for barn, må man velge hvilken historie man vil fortelle.

I Teater Ibsens versjon skal kaptein Akab (Dagrun Anholt) ut for å fange den hvite hvalen. Det tar tid før tilskuerne får vite Akabs egentlige grunn til å legge ut på denne ferden. For lenge siden mistet kaptein Akab sønnen sin på havet. Han tror det var hvalen som tok ham. Nå vil han ha hevn.

Øyeblikket

Og akkurat her, akkurat i denne scenen, når skuespillerne frem til barna og trekker dem inn i historien. Etter en fartsfylt og springende start på stykket, ble det på akkurat dette punktet opprettet en forståelse mellom publikum og scene, noe som gjør at teaterstykket blir en historie publikum og utøvere er sammen om.

Det er grusomt å miste noen på havet, og det er klart vi må finne sønnen. En kontrakt kan i dette øyeblikket opprettes mellom skuespillere og publikum. Men forestillingen glemmer å signere, den durer videre, tar så å si ikke denne tråden opp igjen, og grunnlaget for medskaping gis på båten.

Fra forestillingen «Store skumle Moby Dick» på Teater Ibsen.

Noe i sikte: Hva skues der i det fjerne? Kan det være Moby Dick? Dagrun Anholt som kapteinen er både ute etter å få tilbake sønnen hvalen har tatt fra henne – og etter å drepe hvalen (og alt annet liv i havet). Bak skimtes mannskapet (Preben Lillebø Rongve og Madeleine Barosen Herholdt).

Foto: Teater Ibsen/Dag Jenssen

Det er synd – men forestillingen vil noe annet. I løpet av en time skal flere hendelsesforløp utforskes. Førstestyrmann Talulahs (Madeleine Barosen Herholdt) forelskelse i maskinisten Even (Preben Lillebø Rongve) er blant dem. Forestillingen tar seg også tid til at hun oppsøker et husholdningssaft-drikkende kjærlighetsorakel underveis.

Økokritikk

I tillegg har kapteinen en skjult motivasjon. For Brekke by, viser det seg, har et hemmelig vers i bysangen sin, og det handler om at de ønsker å drepe mest mulig liv i havet for å være forsynte med fiskepinner, kaviar og desslike.

Dette blir et økokritisk perspektiv som egentlig rammer barna (et gjennomsnittlig norsk barn har svelget unna en god del fiskepinner og kaviar i en alder av fem). Kampen mot overfiske gjør i tillegg at perspektivet med den forsvunne sønnen blekner.

Skal økokritikken være vesentlig i denne forestillingen, kan den ikke tas lett på. Hvordan skal et barn som liker fiskepinner og kaviar håndtere skyldfølelsen dette kan vekke? Skal naturforvaltning først tematiseres, kan den like gjerne handle om plast i havet.

Det viser seg at Moby Dick ikke er skummel, men redd. Han vil bare overleve, og må derfor forsvare seg mot menneskene. Men et fullpakket stykke gir uklar motivasjon.

Det viser seg mot slutten, når Akab vil ha barna på sitt lag for få tak i Moby og drepe ham – og hele forestillingen legger opp til at de ikke skal ta hans parti – og så gjør de det likevel. De heier på kapteinen som står klar med den dødelige harpunen.

Fra forestillingen «Store skumle Moby Dick» på Teater Ibsen.

Med dans blir sjølivet en lek. Enkle, fengende koreografier er gjennomgående i barneforestillingen «Store skumle Moby Dick» ved Teater Ibsen. Fra venstre: Madeleine Barosen Herholdt, Dagrun Anholt og Preben Lillebø Rongve.

Foto: Teater Ibsen/Dag Jenssen

Ro din båt

Ved veis ende har mye av havfølelsen forsvunnet. Ferden oppleves aldri farlig, snarere festlig – og kanskje mest festlig for de voksne.

Forestillingen er krydret med ord som finansiering, referanser til TV-programmet «God kveld, Norge», til «instagramming» og «hashtag» – som barn mellom 5 og 10 år ikke nødvendigvis er så opptatt av.

Skal barna bli med inn i historien, ut på det store hav og ned i erkjennelsens dyp, må sikten være klar. Ellers mister forestillingen barna av syne.

Resultatet i Brekkeparken er likevel morsomt og sprettent nok. Forestillingen hadde hatt godt av et strammere manus og en tydeligere retning – for det er mange perspektiver ved det som presenteres i Brekkeparken i Skien som er verdt å undersøke.