Ganske tidlig i romanen «Arv og miljø» sier Bergljot følgende: «Jeg ville skrive om faren ved å dramatisere populære romaner (...)».
To år etter er forestillingen en realitet ved Den Nationale Scene i Bergen.
Alene med skjerm
Ett tydelig grep har Kjersti Horn gjort: Hun lar Bergljot være alene på scenen gjennom hele den to timer lange forestillingen, slik hun alltid har vært alene med historien sin. Romanen kretser rundt et arveoppgjør, der foreldrene forskjellsbehandler barna sine og lar to av fire barn få arve sommerhytter på Hvaler.
Men den egentige konflikten er Bergljots egen historie: Hun ble misbrukt av faren som barn. Og den historien har familien hennes aldri klart å ta inn over seg eller tro på. Da blir man alene i verden.
Scenen er sort og helt tom, bortsett fra en stor skjerm som henger midt i scenerommet. På den spilles de av, alle skuespillerne som sitter på bakscenen, en etter en, etter hvert som karakteren de spiller er i kontakt med Bergljot. Som «Arv og miljø» på FaceTime. Samtalene med bror, barn, søstre og mor live-strømmes, og den store skjermen er avstandsskapende og et sentralt virkemiddel på samme tid.
Store ansikter projisert på en avsindig stor skjerm gjør Bergljot liten. Det gjør at publikum må velge hvem de vil feste blikket på. For det går ikke å få med seg bildet av den på skjermen og samtidig få med seg hvordan Bergljot reagerer på det som blir sagt. I hvert fall ikke alltid.
For ansiktene på skjermen er så store at det er en studie i fjesets detaljer, i tannstilling og rynker. Når bruken av skjermen er gjennomgående i forestillingen, blir det til slutt forstyrrende, i det minste gjentakende.
Konsekvent, men ensformig
Samtidig blir det sterkt når det skrevne fra romanen uttales på en scene, når noen konfronteres med det. Det gode med skjermbildene er at karakterene hører hverandre og reagerer på det som sies. Vi ser ansiktsuttrykk endre seg når brev blir lest opp. Publikum kommer tett på sinne og frustrasjon.
Teater er nærvær. Og nettopp dette aspektet ved teateret tar jeg meg i å savne i denne forestillingen.
Hva om vi kunne sett søstrene møtes? Hva om avstanden mellom de ulike karakterene ikke var via en skjerm, men at de stod på hver sin side av en vegg? Da ville mange av ordene og vendingene som svir i romanen møte verden helt fysisk, hva kunne skjedd i dette møtet?
Horns regigrep er konsekvent, forståelig og slett ikke dårlig. Men det er ensformig.
Håndplukk
Kjersti Elvik er håndplukket til rollen som Bergljot, og det er ikke tvil om at det er et riktig valg. Hun bærer forestillingen og tyngden fra den store skjermen på sterke skuespillerskuldre.
Hun har mye tekst hun skal håndtere, og hun er alene med den. Motspillerne er på skjerm, raseriet og konflikten ligger i Bergljot selv.
Formen på stykket gjør at den siste halvtimen føles for lang, forestillingen hadde hatt godt av å kuttes tidligere, før den begynner å repetere seg selv.
Erik Hedins lyddesign er en viktig komponent i «Arv og miljø». Den er handlingens (og Bergljots) usynlige dansepartner. I starten setter den en forsiktig, men dyster stemning, og siden er den stemningsdrivende og temposkapende. Det trenger denne forestillingen.
Hva så med romankarakteren Bergljots aversjon mot å gjøre populærlitteratur til scenekunst?
Har hun rett?
Tja. Ikke når man setter Kjersti Elvik på saken.
