Anmeldelse

Du skal høste det du sår

«Slåttekar i himmelen» som teater er en langsom affære som heldigvis letner etter hvert.

salmaker Ole til venstre (Bjørnar Lisether Teigen), Karina (Julie Støp Husby) og Gjertine (Sara Fellman)

UTVANDRING: Reisen til Amerika var lang og bød på nye bekjentskaper. Her sover salmaker Ole til venstre (Bjørnar Lisether Teigen), mens Karina (Julie Støp Husby) og Gjertine (Sara Fellman) kommer i snakk.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Knut Hansen Nesje river seg i håret og knyter hendene. Skal han forlate alt der hjemme og søke lykken på prærien i Amerika? Eller skal han bli ved sin lest, ved slåttekarlivet på den åkerlappen i Molde-lia han jobber så hardt for en dag å få eie? Hva vil gi det beste livet?

Edvard Hoems slektskrønike om Nesje-slekta der noen drar til Amerika og andre blir hjemme, har hatt en stor leserskare i Norge. Krøniken handler om livsendrende valg i 1880-tallets Norge, men oppleves likevel nær.

Det er nok både fordi mange i Norge har en utvandrerhistorie i sin familie – og fordi Hoems firebindsverk handler om det lille mennesket som må treffe avgjørende valg.

Hans, Nesjes eldste sønn, spilt av Andreas Koschinski Kvisgaard

Karakterene i «Slåttekar i himmelen» rives mellom å bli hjemme og følge familietradisjonene eller å dra ut og starte sitt eget liv. Hans, Nesjes eldste sønn, spilt av Andreas Koschinski Kvisgaard, velger å dra.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Subtil spenning

Da Hoem ga ut «Slåttekar i himmelen», kalte Morgenbladets anmelder boken for langsom-page turner. Det er et godt begrep. I et langsomt landskap skaper Hoem en subtil spenning blant hverdagens sild, poteter og gudstro.

Forestillingen på Det Norske Teatret, dramatisert av Kristian Lykkeslet Strømskag, har beholdt denne langsomheten. Historien er konsentrert rundt Nesje som velger å bli, og svigerinnen Gjertine som drar ut – og rundt hvordan alle Nesjes barn forlater ham til fordel for utsikter om et bedre liv.

Det langsomme gir første del av forestillingen et tungt preg, men det letner i andre del.

Nesje (Jon Bleiklie Devik)

Brevene fra Amerika var en begivenhet. Men det var også tungt å skrive og måtte vente lenge på svar, slik Nesje ofte gjorde.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Stiller grunnleggende spørsmål

Forestillingen spilles i et stort, åpent og mørkt rom. Scenografien er dominert av utsiktspunkt, store og små revner og hull i mørket det naturbilder og naturens lys får skinne gjennom og fargelegge forestillingen.

Disse åpningene representerer håp og muligheter som man kan velge å gripe eller la fare, men de viser også storslått vestlandsnatur det kan være vanskelig å forlate.

Gjertine (Sara Fellman)

Gjertines utferdstrang smitter. Snart får hun Ole salmaker med seg til det forjettede land, bort fra hjemstedets fjell og fjorder.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Den store, åpne scenen understreker de grunnleggende spørsmålene forestillingen stiller: Hvem mennesket er i den store sammenhengen, samt hvordan håndtere nådeløsheten i det å måtte velge.

Mye er forandret

Mye skjer i «Slåttekar i himmelen». Barn fødes og vokser opp, det gjøres store hopp i tid, men det oppleves likevel langsomt.

Serianna (Heidi Gjermundsen Broch) og søsteren Gjertine (Sara Fellman)

Serianna (Heidi Gjermundsen Broch) føder til stadighet barn. Hun hadde ikke overlevd uten søsteren Gjertine (Sara Fellman) – hun kan nemlig stemme blod og redder med det søsterens liv. Begge drømmer om et bedre liv – Serianna blir, Gjertine drar.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Mange karakterer fra boken er borte, mens noen av dem som er bevart, fortsatt har et uforløst potensial.

Salmaker Ole virker å ha en større historie enn forestillingen har plass til. Bemidlede Louise Dahls funksjon oppleves ikke avklart der hun vandrer rundt som en uuttømmelig brønn av poetisk visdom. Hun representerer noe annet og kontrasterer Nesjes liv, men gir likevel ikke nevneverdig dybde til Nesjes kvaler.

Serianna (Heidi Gjermundsen Broch) og Nesje (Jon Bleiklie Devik)

Serianna (Heidi Gjermundsen Broch) og Nesje (Jon Bleiklie Devik) møtes på fisketur. Nesten kjærlighet ved første blikk.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Samspillet mellom Nesje, kona Serianna og svigerinnen Gjertine, er imidlertid dynamisk og fint.

Snodig

Replikkene mangler også noe av varsomheten i Hoems språk. Det er gjerne i denne overgangen det som går tapt på veien fra litteratur til dramatikk ligger.

Hvordan Hoem lar Nesjes nøkterne beskrivelser tegne karakterer og utvide situasjoner er ikke til stede i teaterteksten i like stor grad. Men Hoems signatur finnes i salmetekster som er tatt inn i forestillingen, og som karakterene siterer flittig.

Disse er likevel ikke utnyttet godt nok. Særlig når de siterte versene på Hoem-salmen Når heile verda syng mot Gud avsluttes med et trefoldig halleluja, oppleves det snodig.

Fra venstre: Svein Roger Karlsen, Julie Støp Husby og Sara Fellman

Livet i det forjettede land byr på nye utfordringer. Her finnes frihet, men ikke uten en pris. Fra venstre: Svein Roger Karlsen, Julie Støp Husby og Sara Fellman.

Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Skuespillerne gir en troverdig fremstilling av hverdagsslit og fremtidshåp. Karakterene lever i en tid der himmelen over dem stadig skiftet karakter – alt etter hvor klart de opplevde at Guds vilje med livene deres kom frem.

Kan hende virkelighetsfjernt i dag, men samtidig likevel ikke, da de fleste karakterene finner svarene i seg selv. De sliter med å se seg selv som en del av en større, allmektig plan til enhver tid.

Til syvende og sist handler det om å skape en god fremtid for seg selv og sin familie. Forestillingen glorifiserer på ingen måte utferdstrangen. Kan hende gir den eventyrlysten for lite plass. Kan hende ble liene i Molde for vakre når alt kom til alt.

Anbefalt videre lesing: