Slipper verden inn

For en fin liten roman!

Jeg sier liten, for sett opp mot Ali Smiths storslåtte årstidskvartett – der fire tettpakkede bøker fletter seg i hverandre – er denne teksten mer luftig.

Referansene er ikke fullt så mange, heller ikke Smiths karakteristiske ordspill.

Nå må jeg straks arrestere meg selv; for ingen assosiasjon unnslipper den kreative hjernen til Ali Smith. Uansett om du tror du oppdager en uventet kobling, kan du banne på at hun har vært der før deg.

Ingen kulturell eller språklig parallell går henne forbi.

Det kan iblant bli i meste laget for en stakkars leser. Kanskje også for hennes faste oversetter Merete Alfsen, som virkelig må ta hele sanseapparatet i bruk for å gjenskape Smiths lekne kunnskapsmangfold.

Denne gangen er formatet mer håndterbart. Smith gir hint om noe håndfast allerede med sitatene forrest i boken.

Fra forfattere som Marilynne Robinson og Dylan Thomas henter hun ord som peker bort fra intellektuell lek og inn i det aller nærmeste og mest betydningsfulle: fugler, jord, hånd, hjerte.

Innhentet av fortiden

Boken åpner og slutter med det lille ordet hallo, et første forsøk på å komme i kontakt med et annet menneske. Smith holder seg selvfølgelig ikke for god til å gi oss etymologien bak ordet, i flere varianter.

Mistrøstig har kunstneren og jeg-fortelleren Sandy Gray isolert seg hjemme. Et virus har rammet verden. Hennes gamle far har fått slag. Han er innlagt på sykehus, men datteren får knapt besøke ham på grunn av smittefaren.

Da ringer en kvinne hun ikke har sett på 30 år. Hun trenger hjelp til å løse et mysterium og finner ut at det bare er Sand, hun som var så god til å analysere dikt på college, som kan finne ut av gåten.

Og vips er vi inne i en faktisk diktanalyse av et dikt av E. E. Cummings.

Ali Smith har en lang karriere som universitetslektor, så her er hun på velkjent grunn.

Invasjon av fremmede

Sand får hele kvinnens familie på døren, blant dem to døtre som anklager henne for å ha forhekset moren deres.

De er tidstypiske ungdommer med et språk bestående av forkortelser og rigide karakteristikker. Morsomt, men selvfølgelig plagsomt for Sand.

Sand klager til faren, som sier – og her må vi lese i overført betydning, for Ali Smith har et sterkt engasjement for verdens flyktninger, må vite – slipp dem inn!

Det går ikke lenge før inntrengerne betrakter Sand nærmest som et orakel, hun som er så bevandret i språket og dets beviselige kraft.

I bokens andre del følger vi en ung jente som har gått i smedlære. Også smeden er kvinne – begge blir utsatt for lokalsamfunnets harme, for dette er middelalderen, og ve den kvinne som ikke oppfører seg etter normene.

Det er pest-tid og portforbud, fortid og nåtid flettes inn i hverandre, slik de ofte gjør hos Ali Smith. Ikke minst i den nydelige romanen «Begge deler».

Pandemiroman

Hvis jeg kaller «Andre tider» en pandemiroman, er det lett å bli engstelig for at dette er noe litt for tidsaktuelt som er skrevet for raskt og utgitt med stor inderlighet etter år med isolasjon og frykt.

Og ja, Smith må ha skrevet raskt, romanen er tidsaktuell og inderlig, men det blir aldri svulstig eller platt.

Smiths kritikk kan ramme enhver, her er hun fullstendig uforutsigbar. Det som er forutsigbart, som også kjennetegner forfatterskapet hennes, er troen på mulighetene som ligger i menneskelig fellesskap.

Denne gangen inkluderer hun også dyrene og deres ordløse språk i den verdenen som får en desillusjonert Sandy Gray til å fatte nytt mot.

Tilfeldig at fortelleren heter Sandy Gray? Neppe.

Tilfeldig at Cummings-diktet handler om døden? Nei da.

Tilfeldig at Smith endelig skriver om en smed? Slett ikke.

Hos Ali Smith handler det om å låse opp, slippe inn, å se mangfoldets fargespill i livet.

En lek med fantasien

Hvorfor det føles lett å lese, til tross for pandemi og pest, portforbud og plager?

Kanskje fordi fortelleren så tydelig sier at hun dikter frem disse romanskikkelsene, som er så fulle av liv, men som hun også slipper, midt i dramatikken.

Det er opp til leserne, og ikke fortelleren, å se sammenhengene og knytte eventuelle tråder sammen. Hver leser blir medskaper i en fortelling full av muligheter.

I «Andre tider», en tekst som sveiper både bredt og dypt uten å bli pretensiøs, rekker Ali Smith ut hånden til oss som leser, med sitt lille, vennlige hallo.

Hør anmeldelsen av boka i «Åpen bok: Kritikerne»:

​​​​​​​