Dette er historien om den bortkomne sønn. Et kammerspill om en far og familiens sorte får.
Det er også en fortelling om redning eller undergang, fundert i amerikanske presbyterianeres tro på predestinasjon; altså dette at noen av oss er forutbestemt til frelse, mens andre går den evige fortapelsen i møte.
«Hjem» er andre, frittstående bind i Marilynne Robinsons Gilead-serie. Det er en litterær begivenhet at Cappelen Damm nå vil gi ut hele serien på norsk.
Robinson fikk Pulitzerprisen for «Gilead», og boken ble kåret til årets beste roman i 2004 av det amerikanske kritikerlaget. «Hjem», som kom i 2008, brakte henne også flere priser – og det har jeg ingen innvendinger mot:
Dette er enestående skrivekunst, et uvanlig nyansert tekstunivers som stimulerer både følelsene og intellektet.
Den høyest elskede
Vi er i den lille byen Gilead i Iowa midt på 1950-tallet. Enkemannen Robert Boughton har vært pastor i en presbyteriansk menighet gjennom hele livet.
Presbyterianerne er inspirert av den strenge reformatoren Jean Calvin. Han var samtidig med Martin Luther og mente at det er Bibelen alene, Skriftens ord, og ikke pavens eller biskopenes autoritet, som skal være rettesnor for menneskenes livsførsel.
Guds ord er lov, også i samfunnet. Men hvordan tolke den hellige teksten?
Liv og lære settes på prøve når Jack, den uregjerlige sønnen som i hele oppveksten utfordret prestefamiliens tålmodighet, kommer tilbake som voksen mann, etter at han har vært borte i 20 år.
Han var einstøingen i barneflokken på åtte, den utspekulert frekke, alltid ute på ugagn, og allikevel alltid den mest elskede.
Datterens blikk
I det fortellingen starter, er også Glory, Boughtons yngste datter, kommet hjem. Etter sigende for å ta seg av sin gamle far. Sannheten er at hun har gjort seg sine bitre erfaringer i kjærlighetslivet. Også hun har sine skammelige hemmeligheter.
Det er Glory vi følger, disse få ukene Jack er hjemme.
Hennes blikk på storebroren, på den døende faren og på mekanismene mellom dem er så klokt skildret!
Robinson ser paradokser i hver minste følelse og handling.
Hun er taktil, og det blir vakkert, enten hun skildrer lukten av fersk eplepai, som får presten til å tenke tilbake til barndommen, eller Glory, som helt uventet får lov til å klippe brorens hår:
Det skal vise seg at den gamle presten som snakker så mildt om sønnen – som riktignok har brakt ham så mye fortvilelse og sorg – ikke makter å gi den tilgivelsen han forfekter.
Er det én helt i denne fortellingen, som ikke er noen heltefortelling, siden alle tre skildres som hele mennesker med styrker og svakheter, så må det være Glory, som stillfarende, men ikke uten krav, nærmer seg Jack med en altoppslukende godhet.
Et storverk
«Hjem» er altså det andre bindet i Gilead-suiten, men den kan godt leses for seg. Jeg vil også anbefale «Gilead», som allerede er oversatt til norsk (av Kjell Olaf Jensen) og som gjenutgis senere i høst.
Den inneholder i større grad teologiske funderinger, men forteller også historien om Jack fra en helt annen synsvinkel.
Bibelhenvisningene og det teoretiske tankegodset kan virke fremmed for en moderne norsk leser. Hvem har lest Calvin eller Karl Barth i dag? Robinson har lest dem, fremlengs og baklengs, og hun klarer å formidle deres syn og gi det liv gjennom de høyst levende romanskikkelsene hun skriver frem.
Som Sigrid Undset i sine middelalderromaner gir Marilynne Robinson et sjeldent innblikk i liv der hverdag og tro er så tett sammenvevd.
Jon Fosse skriver om troen på sin måte, sammenlignet med hans inderlige tankesirkling fremstår Robinson rent analytisk og kjølig. Men kjølig blir et galt ord å bruke. Kanskje undertrykt inderlighet er en bedre beskrivelse?
Flere leseropplevelser i vente
Hva er et hjem? Hva vil det si å være i eksil, fysisk eller mentalt? Den frafalne Jack, er det noe håp for ham?
Disse spørsmålene lar Ingrid Haug klinge, i sin bevegende norske oversettelse.
Marilynne Robinson utforsker både Jacks og andres skjebner i romanene «Lila» og «Jack», som også etter hvert kommer på norsk.
Det er bare å forberede seg på en mektig leseropplevelse.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
