Nora i et edderkoppnett

Hvert eneste år settes Henrik Ibsens stykke «Et dukkehjem» opp flere steder i verden.

Det snart 150 år gamle stykket har vært sentralt både kunstnerisk og kjønnspolitisk: Det er stykket der den unge småbarnsmoren Nora forlater mann, barn og hus.

Hun vil ikke lenger bare være Torvalds lille lerkefugl, hun vil være et helt menneske.

Madame Tussauds

Når det norske figurteater-stjerneskuddet Yngvild Aspeli nå står alene på scenen og gestalter hele dette stykket i Hamar kulturhus, er det i en versjon som tar utgangspunkt i figurteaterets særpreg og muligheter.

Aspeli spiller Nora, stykkets forteller og hovedperson, og de andre karakterene i stykket (hennes mann Torvald, venninnen Kristine, kreditoren Krogstad og familievennen Rank) er dukker i menneskestørrelse som Aspeli gir liv til.

Nora står på scenen som den eneste levende i et kabinett, eller som den eneste av kjøtt og blod i et trangt og gammeldags rom på Madame Tussauds.

Men det er til Aspeli tar tak i dukkene. Dukkespillet er så presist og godt at en til tider glemmer at dette er figurer i en dukkemakers grep.

En dukke-krim

Aspeli forteller historien fra Noras ståsted og med egne ord. Hun unnskylder seg ikke, forklarer hvordan hun på ulovlig vis har lånt penger for å redde sin manns helse, og om hvordan hun har jobbet for å betale dette tilbake.

Når hennes mann nå har fått jobb i banken, noe som vil gi en stabil og god familieinntekt, er hun reddet. Helt til fortiden oppsøker henne og setter henne i en umulig situasjon.

Å spille «A Doll’s House» med dukker gir en interessant effekt når Nora (som blir kalt «dukke» av sin mann) er den eneste som ikke har dukkeform på scenen.

Dukkeføringen gir mange tolkningslag til den enkelte karakteren, små bevegelser kan avsløre underliggende intensjoner.

Dessuten: I figurenes verden kan Nora faktisk bli en lerkefugl, og edderkoppene fra tarantellaen hun tvinges til å danse kryper over gulvet og inntar stadig skumlere former.

Bruken av svart teater er gjennomgående og svært effektfull, og den underliggende musikken gir opplevelsen av at dette er en krim-fortelling, en spenningshistorie der alt står på spill.

Magi for dummies

Og det er i disse ordløse scenene der Nora blir en fugl, der hun overmannes av edderkopper eller der hun inntar nye former, at forestillingen når de magiske øyeblikkene.

Aspelis tarantella-dans er ett av flere slike høydepunkter – og felles for disse scenene er at det visuelle får ta over fortellingen og utvide virkeligheten.

Grepene der figurene overtar, gjør Ibsens fortelling overveldende og fryktinngytende. Jeg tar meg i å undres over om teksten tar for mye plass på bekostning av det ordløse.

Samtidig er «A Doll’s House» nesten Ibsen for dummies i begrepets mest positive forstand: En gjenfortelling av Ibsens verk, satt til gamle dager, fortalt med et nåtidig språk og klare, spennende effekter.

Ibsen blir lett å forstå, figurene gjør fortellingen intuitiv for et publikum som lever i en tid der skilsmisse ikke lenger er noe ekstraordinært.

Men Aspeli får grunnene som ligger bak, det som plager Nora og leder frem til oppbruddet, til å tre tydelig frem.

En sjelden mulighet

Så når alt løses opp til slutt, bokstavelig talt, er det et rystende og opprivende samlivsbrudd publikum har vært gjennom.

Forestillingen er laget av Aspelis franske kompani Plexus Polaire, et kompani som turnerer verden over med sine forestillinger (og nå altså med Ibsen). Forestillingen spilles på engelsk.

Dramaturgisk har «A Doll's House» noen scener som ikke helt er på plass, det gjelder blant annet introduksjonen av de ulike karakterene. De tenderer mot å bli karikaturer i Noras fortelling når deres bakgrunn og motivasjon blir hastig lagt frem.

Og scenene i starten, der Aspeli går fra den ene dukken til den andre, får innimellom et monotont preg.

Mot slutten får Aspeli en fysisk medspiller, hennes mann er ikke lenger bare en dukke. Det valget er nok nødvendig for kraften i forestillingen, men verken spill eller samspill mellom de to blir dynamisk nok i sluttscenene.

Likevel: «A Doll's House» er en sjelden mulighet for et norsk publikum til å oppleve en klassiker i denne særegne teaterformen.

Vil du gi Ibsen til en ungdom, for eksempel, kan dette være tingen.