– Har alltid følt meg som en outsider

– Jeg kan huske at jeg faktisk fikk venner og bekjente. Men jeg kan ikke huske følelsen av å høre til – av å være del av noe, sier Merethe Lindstrøm om oppveksten, til Sommer i P2 .

• Se også: Disse skal utlevere seg på P2 i sommer

Lindstrøm flyttet ofte og byttet skole gjennom oppveksten.

– Det ble en identitet at jeg var alltid ny. Jeg husker de forskjellige stedene og skoleklassene der jeg sto foran alle den første dagen mens det ble forventet at jeg hilste og ble betraktet, ikke sjelden med skepsis. Jeg merket alltid blikkene, som ett blikk, og de andre måtte aldri si hvem de var.

• Se også: – Det virker som jeg har fått lesere

Opp gjennom livet har Merethe Lindstrøm ofte følt at hun ikke passer helt inn.

– Det forundrer meg når jeg møter mennesker som hører til et sted, som har bodd i ett hus hele livet, sett den samme veggen, de samme trærne, samme menneskene i butikken, som har vært et sted så lenge de kan huske, sier Merethe.

• Skriver om besteforeldrenes historie
• Novellesamlingen "Gjestene" var månedens bok. (Bokbloggen)

Mistet toget – overnattet ute

En gang overnattet hun utenfor en jernbanestasjon i en svensk storby, etter å ha tatt tog fra utlandet. Hun rakk ikke toget videre hjem. Uten penger og overlatt til en stengt by tilbrakte hun natten på en benk like ved stasjonsområdet. Det var tidlig på høsten.

– Jeg lå på benken, jeg prøvde å sove mens byen lukket seg. Det spennende med å ligge der var hvor mange inntrykk jeg fikk, små skiftninger. Nattehimmelen med tydelige skinnende punkter som jeg på den tiden forbandt med stjerner, ikke satellitter, forteller hun.

Et par ganger i løpet av natten hørte hun lyden av noen som gikk forbi.

– En gang hørte jeg skrittene rett ved, vedkommende kom nærmere. Det tok litt tid mens det virket som personen stoppet opp, ventet, gikk i ring. Var det meg han hadde fått øye på? Mens så fortsatte skrittene etter en stund, og forsvant. Jeg hadde følelsen av å være nær noe den natta, men likevel avstengt fra all kontakt.

Om morgenen når byen våknet igjen, og alt vendte tilbake til det kjente, hadde følelsen hun hadde hatt denne natten festet seg.

– Det var noe som jeg kjente hele resten av dagen – opplevelsen av hvordan det er å være utenfor, virkelig utenfor, uten mulighet til å slippe inn, sier Merethe Lindstrøm.

• Les også: Merethe Lindstrøm vant Nordisk Råds litteraturpris
• Anmeldelse: Fortielsens ubrukelighet

Skulket for å se kunst

Lindstrøm har følt seg som en outsider mange ganger. En hendelse hun husker godt er fra da hun var 17 år og elev på Bergen Katedralskole.

– Jeg pleide noen dager å skulke timene og gå rundt Lille Lungegårdsvannet til kunstsamlingene på andre siden. Jeg tror ikke det var fordi jeg var så opptatt av akkurat denne kunsten, disse verkene, at jeg stadig gikk dit. Men det var noe med stillheten i rommen, at de var tomme bortsett fra bildene fra som oftest for lengst avdøde billedkunstnere.

Merethe husker ikke så godt selve kunsten nå, men det var ingenting som ga så mye mening som å stå der akkurat da.

– Timene i de rommene var som en meditasjon eller trøst, og var det jeg trengte for å få hodet på rett plass. Jeg var et sted hvor den følelsen av å være feil skrudd sammen, ikke hadde betydning.

I møte med de stille rommene, fikk hun en slags opplevelse av å bli koblet på, for dette forstod hun var et sted der absolutt alle ville bli stående med følelsen av å måtte tolke verden.

– Foran kunsten var det ingen regler, det var opp til meg, ingenting var opplagt. Det var et ukjent terreng. I de rommene var alle alene. Det var mitt sted. Jeg kan ikke engang si hvorfor. Jeg trengte det bare. Det var som oksygen. Eller lys.

• Les også: Merethe Lindstrøm fikk årets kritikerpris for beste voksenbok

Hadde bank-fobi

Fortsatt føler Merethe Lindstrøm seg som en outsider, i dagliglivet. Blant annet er det å gå i banken en ting som får forfatteren til å føle seg utenfor.

– Ingenting får meg til å føle meg mer utenfor og liten enn å gå inn i en bank. Jeg tror det alltid har vært sånn.

Banklokalene gir inntrykk av å ramme inn all sømmelighet, selve konformitetens høyborg, tenker hun.

– Jeg fomler med kølappen, en papirbit som smuldrer til pulver i den svette hånden min før jeg når kassa. Når det blir min tur er det som å gå fram til rektor på pengeskolen. Jeg tror ikke det er bare i det digitale systemet deres det står skrevet, det kan hende det står tatovert på pannen min også. Jeg er neppe verdig en kredittvurdering en gang, sier Nordisk Råd-vinneren.

• Video: Merethe Lindstrøm i Bokprogrammet (sendt våren 2012)

Merethe Lindstrøm innrømmer at hun er en smule fordomsfull.

– De som jobber her er som andre. Noen er kanskje outsidere. Men de er innenfor et system som alltid har skremt meg, uansett er banker for meg et uttrykk for noe jeg lenge mislyktes i. Det å mangle penger jo også den ultimate måten å være utenfor på i et samfunn som vårt, sier hun.

Men å være på utsiden er på den andre siden en god posisjon til god utsikt.

– Når du ikke blir sett er det lettere å holde øye med de andre. Du får tenke dine egne tanker i fred. Uten korrigering. Uten kritikk. Du får tenkt det originale, du trenger ikke forholde deg like mye til det andre har tenkt. Og tid til å tenke, det har du, sier Merethe Lindstrøm.

• Hør: Podkastversjonen av Sommer i P2
• Se: Spillelisten