- Absolutt, man vil jo hele tiden komme med påstander om verket. Det som bestemmer om påstandene er relevante, er imidlertid bare at en selv eller andre synes at de er interessante eller relevante, sier Erik Bjerck Hagen.
- I utgangspunktet kan man si hva som helst om et verk som "Sult" eller "Rosmersholm". Men hvis man begynner å trekke inn en blåbærtur med en tante på 1970-tallet, så er det opplagt irrelevant.
Forskerfellesskapet
Hva ulike lesere sier om Sult eller Rosmersholm vil derfor på et eller annet vis nærme seg en enighet omkring tekstene. Det vil også konvergere mot det som er litteraturvitenskapelig akseptabelt. Stanley Fish kaller dette for forskerfellesskapet.
Forskerfellesskapet har alltid makt til å erklære en lesning så langt ut på viddene at den utdefineres fra fellesskapet: Ingen gidder å høre på.
Men innenfor rammene av hva dette forskerfelleskapet finner akseptabelt, vil det være stor frihet for den enkelte forsker til å hevde mange ting om verket.
Diskusjonen tar aldri slutt
Man kan aldri endelig, ved å peke på verkets fakta, tilbakevise en tolkning. Det er uendelig mange måter å begrunne en tolkning på. Det finnes ingen grunnleggende regler for hvordan man skal argumentere som alle vil være enige om.
Uenighet i litteraturvitenskapen er ikke bare uenighet om ulike tolkninger, men også uenighet om kriterier for hva som er en god lesning, og kriterier for hvordan diskusjonen om tolkningen skal føres.
Dette er en pragmatistisk grunninnsikt: Diskusjon av litteraturvitenskapelige problemer og litterære tekster er en evig prosess som aldri opphører.
Man kan være lei av det gamle
Det er også noe av poenget med å bedrive litteraturvitenskap, at man lanserer nye tolkninger, finner nye perspektiver, fordi det har en egenverdi, fordi det i seg selv er med på å fornye faget og feltet.
Når man vil si noe nytt om "Sult" eller "Rosmersholm", er det ikke alltid fordi man føler at det gamle er feil. Det kan ganske enkelt være at man er lei av det gamle, at det er på tide å gjøre noe annet. Dét er absolutt en legitim grunn til å gjøre det man gjør.
Igjen vil utgangspunktet for den enkelte fortolker være viktig: Når man leser pragmatistisk, bruker man seg selv som person, sitt eget perspektiv. Innfallsvinkelen vil være unik for hver enkelt person. Og i og med at leserens person også er en del av verket som leses, vil det dermed alltid komme frem unike elementer ved verket når det utsettes for en god pragmatistisk lesning.