– Vi må skille skarpt mellom tekst og verk. Selve teksten er bare de sorte tegnene på papiret. Mens verket som erfaring er det betydningsfeltet leseren realiserer når han leser, sier Erik Bjerck Hagen.
- Erfaringen er hele det feltet som åpner seg så snart vi begynner å se på tekster som meningsfylte strukturer som har effekt på en leser.
Leseren trekker også med seg sine forkunnskaper, opplevelser, annen lesning osv. inn i erfaringen av verket. Verket konstituerer seg ikke bare ved å danne en struktur av interne referanser, men like gjerne ved å danne et nettverk av eksterne referanser til forfatterens verden og leserens verden.
Forfatter og leser inn i analysen
- Hvilke konsekvenser får et slikt syn?
– Det får den konsekvens at en litterær analyse eller tolkning med stor selvfølgelighet kan romme en episode i forfatterens liv eller ett av hans personlighetstrekk eller leserens umiddelbare følelse av å like eller mislike verket.
Dersom leseren mener at en erfaring innbefatter slike eksterne referanser så skal de ikke underordnes hvordan tekstens ord og setninger refererer til hverandre.
Erfaring og tekst forskjellige grenser
- Men setter ikke teksten noen grenser for hva vi kan inkludere av oss selv?
- Ser man på verket som tekst, ser det ut som om verket har klare grenser. Men ser man på verket som erfaring, har det i utgangspunktet ikke de samme grensene.
Det er uklart hva som er med i erfaringen og hva som ikke er med i erfaringen av "Sult" eller "Peer Gynt". Er Hamsun som person med i erfaringen når vi leser "Sult"? I hvilken forstand er han med i erfaringen? I hvilken grad bør vi støte ham ut av eller inkludere ham i erfaringen?
Leseren bestemmer
- Hva bestemmer det?
- Hensynet til den estetiske effekten, slik leseren vil ha den når han leser en tekst. Leseren samler gjennom sin leseakt verket "Sult" omkring det utvalg av relasjoner han eller hun finner mest behagelig, givende, originalt eller sant.
Innen pragmatismen har leseren stor frihet til å sortere og organisere erfaringen av verket - og dermed verket i seg selv. Man er ikke begrenset av noen objektive strukturer i verket, men er hele tiden med på å konstituere verket, konstituere meningen.
Alle relasjoner trekkes opp av leseren: De er kunstige og menneskeskapte, ikke naturlige og tekstskapte. De ligger ikke i tekstens tegn eller deres iboende betydninger, men dannes av og i erfaringen. Dette ser vi klarere når vi leser verket nettopp som erfaring og ikke som tekst.
Pragmatisme og eksistensialisme
Pragmatismen står for at man skal bruke seg selv og sine egne erfaringer med teksten aktivt i kommentararbeidet, og vil unngå tørre og såkalt objektive analyser og fortolkninger.
Skal man være pragmatist må man få et utviklet forhold til seg selv som leser og som litteraturviter, og man må innse at det forholdet man får til seg selv som leser og litteraturviter henger sammen med det forholdet man har til seg selv totalt sett. Det er sterke forbindelseslinjer mellom pragmatismen og eksistensialismen, Sartre og Heidegger.