- Den oppsto i USA etter borgerkrigen. C.S. Peirce (1839-1914) var den aller første pragmatisten. Han har også hatt innflytelse på mange andre områder, ikke minst semiotikken, sier Erik Bjerck Hagen.
Pierce, James og Dewey
De amerikanske filosofene William James (1842-1910) og John Dewey (1859-1952) er de to andre sentrale klassikerne. De er filosofer i en litt gammeldags betydning, i den forstand at de utviklet det vi nærmest kan kalle en egen livsanskuelse, en totalfilosofi.
Begge så på filosofi som en metode for å finne fram til meningen med livet - for den enkelte og for samfunnet. De var handlingsorienterte og reformorienterte, og ville endre det som var galt både i samfunnet og i vitenskapen.
Gode konsekvenser av tenkning
De så på tenkning som praksis. Det gjaldt å tenke slik at ens ideer fikk gode konsekvenser. Ideenes verdi ble målt i forhold til deres praktiske nytteverdi. Men de definerte nytte i en veldig vid forstand: Nytte dekker hele feltet av tenkelige menneskelige goder.
Pragmatistenes store livsanskuelsesprosjekter havnet imidlertid i bakleksa under store deler av det 20. århundrets analytiske filosofi, selv om de var innflytelsesrike innen tysk fenomenologi, hermeneutikk og eksistensialisme.
Rorty og Fish på 1970-tallet
- Men pragmatismen kom tilbake?
- Ja, men det er først på 1970-tallet at James og Dewey får sin renessanse i det filosofiske miljøet. Viktig i rehabiliteringen av den filosofiske pragmatismen var den amerikanske filosofen Richard Rorty, som, i likhet med litteraturviteren Stanley Fish, ofte kalles nypragmatist.
Fish og Rorty opererer imidlertid helst innenfor litt snevrere vitenskapsteoretiske problemstillinger enn disse større livsanskuelsene som James og Dewey var opptatt av.
James har mest å tilføre
Erik Bjerck Hagen mener William James er den som har mest å tilføre den litteraturvitenskapelige tenkningen i dag.
- Slik jeg ser det, er James’ tenkning egnet til å undersøke kritisk de premissene og maksimene som har avleiret seg i norsk litteraturvitenskap, prinsipper som i stor grad ble definert av nykritikken.
Pragmatismen står på mange måter som en motsetning til nykritikken og dennes tanke om det autonome verket. Tenker vi pragmatisk, tenker vi heller verket som heteronomt, som ekspansivt og inkluderende.
Det som inkluderes er litteraturforskerens forhold til seg selv, til forfatteren bak verket og til verden i sin allminnelighet.