I Hydros bakgård

Norsk Hydros eventyr i Brasils regnskog har blitt en hengemyr. I sentrum står familieselskapet til en ordfører som har tjent svimlende summer på det norske selskapets utbygginger.

– Folk sier jeg arbeider for Hydro. At jeg utfører arbeid for Hydro, at jeg gjør noe for Hydro. Men jeg gjør absolutt ikke noe for Hydro. Nada, nada, nada!!!

Den kraftige benektelsen kommer fra Antônio Carlos Vilaça, ordføreren i Barcarena.

Det er varmt og fuktig i rommet i kommunehuset. Kommuneadvokaten og miljøsjefen står på geledd.

Det er i denne kommunen i Amazonas at Norsk Hydro har sitt gigantiske alumina-prosjekt. I Brennpunkts intervju med ordføreren har han akkurat gitt sin fulle støtte til Hydro i en betent landkonflikt.

Vilaça har også avfeid beskyldninger om at Norsk Hydro ulovlig har utvidet sitt industrianlegg inn i områder som opprinnelig var avsatt til et økologisk reservat.

Det er etter at Vilaça har sagt dette, at Brennpunkt konfronterer ham med ryktene i lokalmiljøet om at han eier et privat selskap som har tjent store penger på oppdrag for Norsk Hydros omstridte prosjekt – mens han har vært ordfører i Barcarena.

Og at han derfor, ifølge ryktene, er i lomma på Hydro og gjør som det passer det norske selskapet.

– Ingenting! Nada, nada, nada! Da jeg begynte som ordfører trakk de tilbake alle kontraktene mine og jeg gjorde ikke flere jobber for Hydro, er Vilaças svar.

Han gestikulerer bestemt med en venstre hånd som er pyntet med to armbånd i gull og noe som ser ut som en veldig dyr klokke.

Når vi spør, skriver han gladelig ned navnet på to selskap han eier, slik at vi selv kan sjekke saken.

Snakker ordfører Vilaça sant? Eller er det noe i ryktene?

For å finne svaret starter vi i det opprinnelige.

Et tapt paradis

– Det skjærer i hjertet mitt å padle forbi her i dag. Det var akkurat her vi bodde. Jeg kan nesten se min egen far ….

66 år gamle Manoel Dias kjemper mot tårene og klumpen i halsen. Med kraftige tak styrer han og Raimundo Barros kanoen oppover Tauá-elva.

Tett vegetasjon og greiner fra store trær henger over elvebredden. Dette er slik vi forestiller oss den uberørte regnskogen i Amazonas.

Manoel «Lambretta» Dias og Raimundo Barros

Manoel Dias og Raimundo Barros tar Brennpunkt med til den delen av regnskogen der de vokste opp.

Foto: Harald Eraker / NRK

Men skogen og elva tilhører ikke lenger Manoel og Raimundo. Deres hjem er jevnet med jorden. Kun ruiner av barneskolen står igjen, gjengrodd av slyngplanter.

– Dette var veggene på skolen vår. I dag er det kun minnene som er igjen, sier Manoel.

Fortrengt av industrien

Det er første gang de to mennene er tilbake i Tauá-skogen, siden deres hjem og livsgrunnlag ble fortrengt av aluminiumsindustriens behov for landområder på 1980-tallet.

Den gang var det Vale, den brasilianske metall og gruvegiganten, som tok over landområdene her i Barcarena nordøst i Amazonas. Hundrevis av familier måtte flytte til fordel for det gigantiske industriprosjektet.

Kronen på verket ble Alunorte, verdens største alumina-raffineri. Det hvite pulveret som produseres her i fabrikken er råstoffet til aluminium.

Ved årtusenskiftet kjøpte Norsk Hydro seg inn i Alunorte, med tilhørende gruver lenger inne i regnskogen som forsyner raffineriet med råstoffet bauxitt.

Så i 2010 annonserte Norsk Hydro tidenes norske oppkjøp i utlandet: For svimlende 30 milliarder kroner overtok det norske selskapet alumina-raffineriet, som ble omdøpt til Hydro Alunorte.

Nå hadde Norsk Hydro sikret seg det livsviktige hvite pulveret til sine aluminiumsverk hjemme på Vestlandet.

Grafikk: Morten Skramstad/NRK

– Jeg blir opprørt

I årene som gikk vokste Hydro Alunorte både økonomisk og i utstrekning. Norsk Hydros eventyr i Brasil kunne forblitt en suksesshistorie i norsk offentlighet, hvis det ikke var for et kraftig regnvær i februar i år og en gruppe mennesker som dukket opp fra fortiden.

– Vi er nesten framme. Jeg vil vise dere realiteten her, sier Manoel.

Kanoen er forlatt ved elvebredden og vi har gått gjennom tett regnskog i sikkert en halvtime. Så åpenbarer det seg bak et gittergjerde: Et stort område midt i skogen med voller rundt en rødbrun masse.

– Dette er det nye rødslamdeponiet til Hydro Alunorte. Vi er født og oppvokst her i Tauá. Jeg blir opprørt når jeg ser dette, sier Manoel.

– Vi kan ikke drikke vannet i området lenger, sier Raimundo.

– Det er bare trist, sier Midiam de Jesus sa Ribeiro.

40 år gamle Midiam har blitt med de to gamle mennene tilbake til deres røtter av en spesiell grunn: Hun er en av lederne av en gruppe familier som i 2016 gikk inn og okkuperte områder i Hydro Alunortes buffersone.

Tilbake etter 30 år

Buffersonen er et større område med regnskog som omkranser raffineriet og to store rødslamdeponier som utgjør Hydro Alunorte.

Her har Manoel, Raimundo og Midiam sammen med andre familier slått seg ned; de har bygd hus, plantet frukttrær og dyrker mat på små jordlapper inne i skogen.

Tauá, kaller de samfunnet de har bygd opp; oppkalt etter det gamle Tauá-samfunnet som ble visket bort fra kartet på 1980-tallet da Alunorte-raffineriet overtok skogen.

En god del av okkupantene måtte selv flytte fra sine hjem den gang. Beretningene er mange om folk som bare måtte reiste bort tomhendte fra det gamle Tauá uten noen form for erstatning.

Dette var under militærdiktaturets tid. Protester var nytteløse.

Etterkommere av afrikanske slaver

Noen av de tvangsflyttede var indianere. Mange var quilombolas – etterkommere av afrikanske slaver som rømte fra plantasjene for flere hundre år siden og fant sin frihet i regnskogen i Amazonas.

Andre i Tauá-skogen – som Midiam – har røttene sine andre steder. Men felles for dem er at de vil tilbake til det tradisjonelle levesettet i skogen.

– Håpet vårt er at vi får leve videre på den jorda vi stammer fra, sier Midiam.

De mener at de er i sin fulle rett til å slå seg ned i Tauá-skogen, ikke bare fordi dette for mange av dem var deres tradisjonelle områder.

De mener nemlig også at Norsk Hydro ikke respekterer en kontrakt fra 1982 som gjelder denne skogen.

Det store regnet

– Det må vi få komme tilbake til. Jeg kjenner ikke til denne kontrakten, sier John Thuestad første gang Brennpunkt intervjuer han.

John Thuestad

John Thuestad ble i sommer ny sjef for Hydros bauksitt- og aluminavirksomhet.

Foto: Bodil Voldmo Sachse / NRK

Thuestad ble i august sendt til Brasil som ny sjef for Hydro Alunorte. Hans oppgave var å rydde opp i krisen selskapet havnet i etter det store smellet. Eller rettere sagt; det store regnet.

For i februar i år regnet det mer enn 200 millimeter i løpet av 12 timer, selv i drøyeste laget for en regnskog. Utslipp fra Hydro Alunortes anlegg førte til at alarmen gikk:

Lokalbefolkningen klaget på at drikkevann og miljø ble forurenset av utslippene. Eksperter fra Evandro Chagas-Instituttet i delstatshovedstaden Belém ble tilkalt av myndighetene og tok prøver av vann og grunn som ifølge dem var alarmerende.

Norsk Hydro svarte snart med sine egne rapporter som konkluderte med det motsatte.

– All rapportering viste at vi i den perioden ikke hadde noen alvorlige utslipp til miljøet fra Hydro Alunorte, sier Thuestad.

– Det var bare regnvann?
– Det var regnvann, svarer Hydro-sjefen.

– Meide ned hus og planter

Blant dem som varslet myndighetene om oversvømmelsene fra Hydro Alunorte, var folket i Tauá-skogen.

– Der er lekkasjen fra den nye rødslamdeponiet, sier Carlos Augusto Goes Espindula, og peker på opptaket de gjorde med mobil under det kraftige regnværet i februar.

48 år gamle Carlos er en av de andre lederne for okkupantene i Tauá-skogen. Han har ingen tiltro til konklusjonen fra brasilianske miljømyndigheter om at oversvømmelsene bare kom fra fabrikkanlegget, ikke fra rødslamdeponiene.

Carlos står sammen med sin kone Nazare Messias Espindula ved huset de har bygget inne i Hydro Alunortes buffersone.

Nazare var bare ei lita jente da hun og hennes familie måtte flytte. Deres hjem og tradisjonelle landområder lå akkurat der Hydro Alunortes raffineri ligger i dag.

– Jeg var sju år gammel da vi måtte forlate jorda vår. Traktorene sto allerede der, klare til å meie ned huset og plantene våre. Faren min var analfabet. Selskapet tvang ham til å signere med bare fingrene, sier 44 år gamle Nazare.

I dag har Carlos og Nazare fått besøk av Tauá-folkets advokat. Vi står under huset som Carlos og Nazare har bygget på påler inne i skogen i buffersonen.

– Jeg representerer nesten 180 familier som slåss for eierskap til jorda her, sier Jomo Habib Sare.

Midian Ribeiro, Jobo Habib Sare og Carlos Augusto Goes Espindula

Advokat Jomo Habib Sare viser Midiam og Carlos en kontrakt som viser at området de har okkupert opprinnelig skulle være satt av til jordbruk.

Foto: Harald Eraker / NRK

Kontrakten fra 1982

Advokaten tar fram en bunke med dokumenter og finner fram det som er kjøpekontrakten fra 1982, da Alunorte tilegnet seg landområdene fra myndighetene i Pará, delstaten som Barcarena ligger i.

Så viser han fram et kart over området som Alunorte kjøpte i 1982 og peker:

Kontrakt viser hvordan tomten skulle brukes

Kontrakten fra 1982 viser hvordan tomten skulle fordeles mellom industri, jordbruk og økologisk reservat.

Foto: Grafikk:

– Kontrakten sier at denne delen skulle være et økologisk reservat. Og denne delen, der Tauá-folket har slått seg ned nå, skulle være et jordbruksområde tilegnet de som mistet sine hjem og tradisjonelle områder da Alunortes anlegg ble bygget, forklarer advokat Jomo Habib Sare.

Dette er altså kontrakten John Thuestad i Norsk Hydro ikke kjente til ved første møtet. Og når Brennpunkt undersøker saken videre, så stemmer det:

Området som Alunorte kjøpte i 1982 er på totalt 4480 hektar. Av dette skal ifølge kontrakten 2497 hektar settes av til et «økologisk reservat», mens 536 hektar skulle settes av til «jordbruksformål».

Begrunnelsen i kontrakten for sistnevnte er nettopp det advokaten forteller; å sette av et område som alle de som mistet sine hjem og områder på grunn av industrianlegget kunne livnære seg på.

– Lett å fjerne dem

Men gjelder kontrakten fra 1982 fremdeles? Ikke hvis vi skal tro Gisele Mendes Camarço Leite, dommer i retten i Barcarena.

Gisele Mendes Camarço Leite

Barcarena-dommer Gisele Mendes Camarço Leite har bestemt at Tauá-folket må vekk fra Hydros tomt.

Foto: Bodil Voldmo Sachse / NRK

– Det er opp til Hydro om de vil bruke det til jordbruk eller økologisk reservat. For dette er Hydro sitt område, sier Gisele Leite.

På begjæring fra Norsk Hydro vedtok hun allerede våren 2017 at Tauá-folket måtte ut av buffersonen. Sommeren 2018 purret Norsk Hydro på iverksettelse av vedtaket om utkastelse.

– Når politiet kommer er det enten meg eller han som står forrest, sier Midiam og peker på Carlos.

– Hvis de skyter så skyter de. Hva kan jeg gjøre, spør hun.

– Denne gangen trekker vi oss garantert ikke tilbake. Vi håper Gud beskytter oss, sier Carlos.

– Slutt på alt uten selskapene

Den tidligere nevnte ordfører Antônio Carlos Vilaça er igjen klar i sin tale:

– Jeg er ikke tilhenger av jordokkupasjon!

Han mener løsningen på problemet med Tauá-folket er enkel.

– Hvis de har kommet tilbake til området er det bare å be dommeren om en kjennelse og fjerne dem. Det er lett for Hydro å fjerne dem, sier Vilaça.

Det viser seg at heller ikke ordføreren kjenner til kontrakten fra 1982.

– Jeg har aldri lest den. Men det er ikke Tauá-folkets jord, konkluderer Vilaça, som har vært ordfører i Barcarena siden han første gang ble valgt i oktober 2012 med et overveldende flertall.

Hvis det nå var slik at deler av området opprinnelig var satt av til økologisk reservat og jordbruk, er ikke det noe problem, ifølge ordføreren.

Antônio Carlos Vilaça

Under Antônio Carlos Vilaças tid som ordfører har kommunestyret i Barcarena omregulert områdene Hydro eier.

Foto: Harald Eraker / NRK

For Barcarena kommune har siden den gang omregulert områdene.

Seinest i 2016 ble alt sammen, inkludert det som i 1982 hadde blitt definert som økologisk reservat og jordbruksområde, definert som områder for industriutvikling.

– Dere kan si hva dere vil; hvis noe har vært et miljømessig beskyttet område og vi ønsker å gjøre det om til industriområde, så kan vi gjøre det, sier Vilaça.

Som ordfører nedsatte Vilaça komiteene som utarbeidet den nye kommuneplanen. Den gikk ut på en høringsrunde. Så la ordføreren den fram for kommunestyret, som enstemmig vedtok den nye planen.

– Kommuneplanen ble veldig bra utformet. Vi må la området være som det er, så selskapene kan arbeide. Her overlever man ikke uten selskapene. Hvis det blir slutt på dem, blir det slutt på alt, sier ordføreren.

Benekter kontrakter

Carlos og Midiam og de andre i Tauá-skogen er ikke overrasket over ordførerens støtte til Hydro Alunorte. Det er nemlig dette med de tidligere nevnte ryktene om at han har tjent store penger på industrianlegget de ligger i konflikt med – samtidig som han er ordfører.

AC Vilaça og Rodovilaca. Det var navnene på de to selskapene ordfører Vilaça skrev ned på papiret til Brennpunkt.

Han nekter ikke for at hans selskaper tidligere har utført oppdrag for Alunorte. Når det gjelder utbyggingen av det gamle rødslamdeponiet, forteller Vilaça at hans selskaper var svært delaktige.

– Vi gjorde nesten alt på det gamle deponiet. Det kjenner jeg som min egen bukselomme, sier ordføreren.

Men, forklarer Vilaça, det var før han ble ordfører.

– Varselflagg og varsellampe!

– Dette er et typisk varselflagg!

– Her er det en varsellampe som lyser!

Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International

Guro Slettemark mener Norsk Hydro burde avsluttet kontraktene til selskapene da ordføreren ble valgt i 2012.

Foto: Knut Falch / SCANPIX

Utbruddene kommer fra henholdsvis Guro Slettemark i Transparency International og Tina Søreide ved Norges Handelshøgskole.

Begge er eksperter på korrupsjon og har nettopp blitt forelagt det Brennpunkt har funnet ut om Barcarenas ordfører Antônio Carlos Vilaça og hans forhold til Hydro Alunorte.

For det er litt av noen summer som AC Vilaça og Rodovilaca har hanket inn:

Siden 2003 har ordførerens selskaper fått kontrakter på til sammen 676 millioner kroner, for utbygging og vedlikehold av Alunorte.

Og etter at han ble valgt som ordfører i 2012, i de tre første årene han var ordfører fra 2013 til 2015, tildelte Norsk Hydro ordførerens selskaper kontrakter for 141 millioner kroner.

I hovedsak gjaldt dette kontrakter tilknyttet utbygging av det nye rødslamdeponiet til Hydro Alunorte.

– Dette var en situasjon som også i Hydro utløste et varselflagg som krever ekstra aktsomhet. Derfor ble det gjort videre undersøkelser, sier informasjonsdirektør Halvor Molland i Norsk Hydro til NRK.

Laster Highcharts-innhold

– Burde avsluttet da han ble valgt

Antônio Carlos Vilaças benektelser stemmer altså ikke; hans selskaper har i aller høyeste grad «gjort noe for Hydro» etter at han ble ordfører. Hans kandidatur ble allerede kjent 10 juni i 2012.

– Vi mener at Norsk Hydro burde ha avsluttet kontraktene til selskapene idet ordføreren faktisk ble valgt i 2012, fordi det her foreligger så store interessekonflikter. Her er det en ordfører som har sterke økonomiske, personlige interesser i at disse deponiene ble bygget, sier Guro Slettemark.

Halvor Molland

Informasjonsdirektør Halvor Molland i Norsk Hydro innrømmer at kontraktene med ordførerens selskap er problematisk.

Foto: Oddmund Haugen / NRK

– I dag skulle vi gjerne sett at samarbeidet ble avviklet tidligere, sier Molland.

Informasjonsdirektøren forteller at det i kontrakten med AC Vilaça blant annet ble tatt inn klausuler som regulerer eventuelle situasjoner med interessekonflikter.

– Dette konkrete eksempelet har senere blitt brukt i Hydros dilemmadiskusjoner, sier Molland.

– Det er alltid problematisk med kontraktstildeling til selskaper der politikere sitter på eiersiden, understreker Tina Søreide.

I denne sammenhengen skal det vise seg at det først og fremst er AC Vilaça som er ordførerens pengemaskin i forhold til Hydro Alunorte.

Dokumenter fra selskapsregisteret i Brasil viser at AC Vilaça ble stiftet i 1993 av ordføreren og hans kone Maria Cristina. Siden da har selskapet, som driver på innen bygg og anlegg, vært eid og drevet av ekteparet.

– Ekstraordinær gjennomgang

John Thuestad, utsendt krisesjef for Hydro Alunorte, innrømmer at Norsk Hydro ga Vilaças selskaper nye kontrakter fram til 2015, vel vitende om at han hadde blitt valgt til ordfører i 2012.

Norsk Hydros fabrikk Alunorte i Brasil

Norsk Hydros fabrikk Alunorte i Brasil har gått på halv maskin siden utslippsskandalen i februar.

Foto: RICARDO MORAES / Reuters

– Vi gjorde en ekstraordinær gjennomgang av dette i henhold til Hydros rutiner før kontrakten ble tildelt i 2014, sier Thuestad om en av de større kontraktene tilknyttet det nye avfallsdeponiet.

Grunnen til at de likevel valgte ordførerens selskap til dette oppdraget var fordi «han var best på pris, best på kvalitet og han leverte».

Hydro kom etter hvert på andre tanker og siste kontrakt ble inngått i 2015.

– Vi har avsluttet forholdet til hans selskaper mens han er ordfører, sier Thuestad.

– Fordi?
– Nei, fordi vi ser at det kan stilles spørsmål ved hans rolle i den offentlige posisjonen han har, svarer sjefen for Hydro Alunorte.

Ga millioner til egen valgkamp

– Jeg synes dette er aspekter som øker grunn til bekymring rundt sakskomplekset, sier Søreide.

Tina Søreide, korrupsjonsekspert

Korrupsjonsekspert Tina Søreide tror penger fra Hydro kan ha spilt en avgjørende rolle i valgkampen som fikk Vilaça valgt til ordfører.

Foto: Christian Michelsens Institutt

Korrupsjonseksperten reagerer på flere oppdagelser som Brennpunkt har gjort:

Da Antônio Carlos Vilaça stilte til valg som ordfører i 2008 og 2012, viser nemlig registrene til Brasils valgsekretariat at nettopp hans to nevnte familieselskaper var største bidragsyterne til hans egen valgkamporganisasjon.

Til sammen fikk Vilaça over 5 millioner kroner i støtte fra AC Vilaça og Rodovilaca til disse valgkampene.

Under valget i 2016 var det ikke lenger tillatt, etter brasiliansk lov, å motta penger fra næringslivet. Antônio Carlos selv og kona Maria Cristina ble da i stedet de største donorene til mannens valgkamp, med til sammen 1,4 millioner kroner.

– Burde vært vurdert på høyere nivå

– Valgkampbeløpene er store og kan ha vært avgjørende for utfallet, sier korrupsjonsekspert Søreide.

Hun mener dette er betenkelig, sett i lys av at ordførerens kontrakter i hovedsak var tilknyttet utbyggingen av det nye rødslamdeponiet – og at dette deponiet delvis ligger innenfor et område som det hersker uenighet om hvorvidt det er et økologisk reservat eller ikke.

– Her er det penger fra prosjektet som er brukt til å nærmest betale de facto prosjektleder for rødslamdeponiet inn i øverste politiske verv. Dermed er det liten grunn for befolkningen til å føle seg trygg på at politiske institusjoner har opptrådt nøytralt i forhold til aluminiumsprosjektet og reguleringsplanene, sier Søreide, og legger til:

– I en slik situasjon burde reguleringsplanene vært vurdert av et politisk nivå over instansene ordføreren er del av, enten regionalt eller nasjonalt.

Etter at Brennpunkt fant ut om de store gevinstene ordførerens selskaper har hatt på Hydro Alunorte, har det ikke vært mulig å få kontakt med Antônio Carlos Vilaça for en kommentar.

Gjentatte e-poster og telefoner har ikke blitt besvart.

42 siders svar fra Norsk Hydro

Norsk Hydro mener på sin side at alt har foregått etter boka – både når det gjelder retten til å kaste ut Tauá-folka fra buffersonen, og når det gjelder gjennomføringen av reguleringsplanene i Barcarena kommune.

I oktober i år sendte det norske selskapet over en 42 siders lang rapport til Brennpunkt, utarbeidet av et advokatfirma i Brasil.

Rapporten anerkjenner at kontrakten fra 1982 delte inn området som Vale kjøpte i en del for industriformål, en del til økologisk reservat og en del til jordbruksformål – der Tauá-folka i dag bor.

Men advokatene argumenterer med at disse aldri formelt ble opprettet.

– Fristen for å opprette verneområdet og jordbruksområdet, som var 24 måneder etter kontraktsinngåelse, utløp uten at de ble opprettet eller at selger krevde dem opprettet i henhold til kontrakten, sier Thuestad.

De brasilianske advokatene viser også til de kommunale reguleringsplanene som ble vedtatt i 2006 og 2016 som forsvar for Norsk Hydro.

Den førstnevnte planen omregulerte buffersonen til urbane og industrielle formål. Sistnevnte reguleringsplan, utarbeidet under oppsyn av ordfører Vilaça, omregulerte endelig alle områdene som Hydro Alunorte eier til industriformål.

– Omregulert til industri

– I 2016 fikk vi bekreftet at hele området var omregulert til industriformål, oppsummerer Thuestad, Hydro Alunortes sjef.

Statsadvokat Eliane Moreira er imidlertid kritisk til Norsk Hydros konklusjoner. Hun ble oppnevnt hos Ministerio Publico i Pará til å etterforske utslippene fra Hydro Alunorte etter ekstremregnet i februar i år.

Moreira har i den forbindelse også sett på landproblematikken og forholdet mellom ordføreren og det norske selskapet.

– Selskapet hevder at avtalen i kontrakten fra 1982 har gått ut på dato. Men vi må foreta en juridisk analyse for å få utdypet dette, sier Moreira.

Statsadvokaten er klar på at det ikke er gitt at reguleringsplanene Barcarena kommune har vedtatt er gyldige. Forhold som gjelder økologiske reservat kan bare endres på et høyere nivå, påpeker hun.

Den tradisjonelle tilknytningen til de som okkuperer Hydro Alunortes buffersone er også et moment hun nå etterforsker.

– Når det dreier seg om et tradisjonelt territorium, kan verken kommune eller delstat endre på dette formålet, sier Moreira.

Grafikk: Morten Skramstad/NRK

Mistanke om misligheter

For en måned siden kom et nytt varsel om at det er flere som ikke deler Norsk Hydros syn på saken. Da lanserte en kongresskomité under Brasils parlament en 78 siders rapport om Hydro Alunorte.

Der konkluderer de blant annet med at det foreligger «mistanke om misligheter» hos miljømyndighetene i Brasil, som ga Norsk Hydro tillatelse til å bygge det nye rødslamdeponiet.

Kongresskomiteen mener miljømyndighetene skjulte at deponiet ble bygget i et område som var vernet. Komiteen er også kritiske til mangelen på analyser angående deponiets konsekvenser for vannkildene i buffersonen.

Spises opp fra innsiden

Midiam de Jesus sa Ribeiro

Midiam dyrker mat på små jordlapper inne i skogen.

Foto: Harald Eraker / NRK

Høsten 2018 holder fremdeles Tauá-folket stand. De dyrker sine jordlapper og lever av skogens ressurser i området som den opprinnelige kontrakten fra 1982 definerte som jordbruksområde.

Det samme området ser Norsk Hydro på som sin rettmessige buffersone. Selskapet mener det må være der for å beskytte befolkningen utenfor.

– Buffersonen ble etablert for å sikre at de som bor i nærheten av industrianlegget lever på en sikker måte, forklarer Thuestad.

Men som kart over området fra 2005 og 2017 viser, så har Hydro Alunorte opp gjennom årene blitt utvidet så mye at buffersonen spises opp fra innsiden. Spesielt gjelder dette i den nordlige delen av buffersonen.

– Hvis argumentet er at buffersonen skal beskytte befolkningen, hvordan henger da dette sammen?
– Buffersonen og industrianlegget er regulert i en avtale med brasilianske myndigheter som vi lever opp til, svarer Hydro Alunortes norske sjef.

– Vi ønsker vår rett

Den tropiske kvelden faller raskt på i Barcarena rett ved ekvator. Men nattemørket forstyrres her ved gjerdet til Alunorte.

Det ser nesten ut som i en science fiction film: Lysstråler i forskjellige farger, store konstruksjoner med metall og rør i alle fasonger, røyken som velter opp farget av lysene.

Carlos, Nazare og Manoel står utenfor gjerde og kikker inn på Alunortes silhuetter i natta.

– Stedet hvor familien min kommer fra har nå blitt en stor industri, sier Carlos.

– Jeg er ikke imot Hydro, så lenge de kommer hit og gjør en ordentlig jobb, sier Manoel.

– Fordi vi vet at selskapet forsørger familier for dem som jobber der. Det vi ønsker er vår rett, sier Carlos.

– Jeg har kommet tilbake, men ikke hit hvor jeg bodde, for her er alt ødelagt av fabrikken, sier Nazare.

Hun håper at deres kamp om å få bli boende i Tauá-skogen lykkes, slik at hun kan finne fred ikke langt borte fra der hun vokste opp som lita jente.

– Vi vil ikke ha penger, vi vil ha jorda tilbake, sier Nazare.

Se Brennpunkt-dokumentaren «Et lite stykke regnskog» i NRK TV-appen