Illustrasjon: Svend Even Hærra/NRK
Den lille gutten kryper opp i morens fang. Politimannen noterer at 6-åringen har endret væremåte etter at han ble konfrontert med noe avgjørende.
Illustrasjon: Svend Even Hærra/NRK
Men 6-åringen bare gjentar og gjentar: «Det var ungdommene som gjorde det.» Og: «Det er i hvert fall ikke vi som har drept henne, for det er vi ikke sterke nok til.»
Grafikk: Marius Lubbe
I et annet avhør på politistasjonen i Trondheim har 6-åringens lekekamerat endret forklaring. Nå forteller den fem år gamle gutten at de begge var med på å mishandle Silje.
Illustrasjon: Svend Even Hærra
5-åringen avslutter avhøret med å fortelle at han «la henne på en planke». Så la han «en ny planke under henne og da svevde hun høyt opp i luften».

Døgnet da barn ble til gjerningsmenn

Barna som fikk skylda for venninnens død

Det er søndag kveld 16. oktober 1994 på politistasjonen i Trondheim. Politimesteren har innkalt til pressekonferanse.

Drøyt ett døgn tidligere ble fem år gamle Silje Marie Redergård funnet delvis avkledd, mishandlet og død i den våte nysnøen i en akebakke i drabantbyen Tiller.

Politimesteren forteller den grusomme nyheten: Silje ble mishandlet og etterlatt døende av jevngamle lekekamerater.

Lekekameratene var tre gutter på fire, fem og seks år. Tidligere på dagen hadde de tre i avhør fortalt om hvordan de selv eller vennene hadde brukt grov vold mot Silje.

Tilståelsene gjør at politiet har sine «gjerningsmenn», som de tituleres i politidokumentene i Silje-saken. Gjerningsmennene er så vidt kjent de yngste i norgeshistorien. Og noen av de yngste i verden for øvrig.

Men hvordan fikk politiet fram tilståelsene til de små guttene? Hva skjedde i avhørsrommene på politistasjonen ved Trondheim politikammer det skjebnesvangre døgnet fra 15. til 16. oktober for 27 år siden?

Silje Marie Redergaard ble funnet død 15. oktober 1994.

Foto: Privat Grafikk: Marius Lubbe

Lørdag 16:01: Drapsalarmen går

En kvinne ringer inn til politiet i Trondheim og forteller at ei lita jente er funnet død på toppen av en akebakke i bydelen Tiller.

Notatene fra vaktjournalen til politiet den dager levner liten tvil om at situasjonen er dramatisk:

«EN LITEN JENTE LIGGER I AKEBAKKEN VED REKKEHUSENE MOT CITY SYD. HUN ER NAKEN PÅ OVERKROPPEN, BLODIG OG MELDER TROR HUN ER DØD.»

Åtte minutter senere er politiets hundepatrulje på stedet og melder at «det sannsynligvis dreier seg om drap».

Hundepatruljen blir møtt av flere personer, både voksne og barn, når de kommer til gangveien som går forbi akebakken hvor Silje ligger: «De pekte opp mot en liten bakke og en fotballbane. Der så vi tre voksne personer komme imot oss. Det var også to mindreårige barn ved stedet», skriver de i politirapporten.

Hundepatruljen finner Silje liggende på ryggen og med bar overkropp. Legen fra Norsk Luftambulanse konstaterer raskt at jenta er død.

Politibetjenten har mer å melde: «Fra det sentrale åstedet hadde vi utsikt over en fotballbane, og fra førstnevnte sted kunne jeg se at det to steder på fotballbanen lå klesplagg som det var naturlig å knytte til avdøde.»

Og ikke minst: En kvinne opplyser at hennes sønn på seks år hadde sett noen ungdommer slå jenta som var død.

Kart over området der Silje ble funnet

Silje ble funnet i akebakken like ved boligområdet det barna bor. Klærne hennes lå på fotballbanen like ved.

Grafikk: Marius Lubbe / NRK

Eksperter gransker politidokumentene

I snart fire år har NRK Brennpunkt gransket Silje-saken. NRK har fått tak i alle politidokumentene i saken.

I denne artikkelen siterer vi fra politiets rapporter, men vi har byttet ut navnene til de involverte barna med alderen deres, for å anonymisere dem. I dokumentarserien forteller to av guttene hva de tenker om det som skjedde i 1994, men de ønsker ikke å stå fram med navn.

Hør dem fortelle sin historie i dokumentarserien «Drapet i akebakken»

NRK har fått en rekke eksperter til å gå igjennom politiets etterforskning og avhør. En av dem er Julia Korkman, som er ekspert på avhør av barn og dosent i rettspsykologi ved Universitetene i Åbo og Helsinki i Finland.

– Det aller viktigste, uavhengig om man avhører barn eller voksne, er at man stiller åpne spørsmål. At man passer på at man minst mulig påvirker vitnet gjennom spørsmål. Da får man den mest pålitelige informasjonen, sier den finske avhørseksperten.  

Politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew har i flere tiår studert utviklingen av avhør i Norge. Han forteller at politiets etterforskere i 1994 ikke hadde noen opplæring i avhørsmetodikk eller vitnepsykologi.

Politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew

Politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew.

Foto: Svend Even Hærra / NRK

– Avhørsmetodikken var den gang preget av en tilståelseskultur der alle «lovlige» triks ble satt inn for å få den mistenkte til å tilstå, sier Rachlew.

Rachlew møtte NRK Brennpunkt i mai 2021, og fikk lese avhørene av guttene som ble funnet skyldige i Siljes død. Det førte til at han ble engasjert av Riksadvokaten i seks uker i høst for å granske Silje-saken.

Det han oppdager kan få store konsekvenser.

Lørdag 18:15: 6-åringens vitneavhør

Bare noen timer etter at Silje ble funnet død, er den seks år gamle gutten innkalt til avhør som vitne på politistasjonen.

Ifølge avhørsreferatet, forteller han politibetjenten at han har sett tre ungdommer være slemme med Silje tidligere på dagen, da han var sammen med lekekamerater og Silje.

«Ungdommene gikk bort til Silje og puffet henne i et vann, en søledam med tynn is. Isen gikk i stykker og Silje ble gjennombløt. Ungdommen med svart og rød jakke tok av henne jakken, genseren og skjorta. Deretter puffet han henne i «vannet» igjen.»

Volden mot den fem år gamle jenta begynte på fotballbanen, står det i forklaringen til 6-åringen.

«Når hun prøvde å reise seg tok han «krokket», sparket beina under henne. Silje reiste seg opp og sprang ned mot akebakken. Ungdommene sprang etter alle 3. Han i den svarte og røde jakka, slo henne i ansiktet og magen.»

6-åringen gir detaljerte signalement om hva de tre ungdommene hadde på seg og hvordan de så ut. Så forteller han:

«6-åringen forteller at ungdommen med svart og rød jakke for noen dager siden hadde syklet forbi han utenfor huset deres.»

NRK Brennpunkt har fått innsyn i alle politidokumentene i Silje-saken.

Illustrasjon: Svend Even Herra

Barnespor i snøen

«OMRÅDET AVSPERRET», står det med store bokstaver i vaktjournalen til politiet lørdag 17:26. Ikke lenge etterpå, kl. 17:55, står det at en hundepatrulje går sporsøk i området.

«EN DEL SPOR UT AV OMRÅDET. SPORENE MERKES OG SIKRES.» Det haster for politiet. For i vaktjournalen kl. 18:21 kan vi lese at det har begynt å snø igjen.

Politiet er ikke så opptatt av fotsporene på selve åstedet, der Siljes døde kropp ligger på toppen av akebakken.

«Selve akebakken og funnstedet var helt overtråkket av små og store personer som hadde vært på funnstedet før vi ankom. Det ble derfor ikke sikret spor der», skriver politiet i sin Åsteds- og Undersøkelsesrapport.

Men på fotballbanen, der Siljes klær blir funnet, mener politiet de har funnet spor som senere skal bli avgjørende for deres konklusjon:

Barnespor i snøen.

Politiet mente at små fotspor i snøen på fotballbanen tydet på at det var barn som sto bak mishandlingen av Silje.

FOTO: Politiets åstedsbilder Grafikk: Marius Lubbe

Lørdag 20:00: 5-åringens vitneavhør

En fem år gammel gutt har kommet til politistasjonen. Han avhøres som vitne. Hans mor ringte inn klokka 17:28, og sa at hennes sønn også har fortalt om tre ungdommer som var slemme mot Silje.

Til politiførstebetjenten forteller han om to slemme og tre snille ungdommer som kommer til stedet.

«De 2 slemme guttene gikk bort til Silje, hvor de begynte å bokse henne i ansiktet. Da hun falt hoppet de på maven hennes og kledde av henne klærne. Klærne kastet de i en stor, dyp søledam. De dro Silje ut i vannet, slik at hun hadde hodet ned i vannet.»

Politiførstebetjenten som avhører gutten, noterer seg at 5-åringen ved ett tilfelle forteller at det var tre ungdommer. Men på spørsmål «mente han de var 5 i alt».

Betjenten mener 5-åringen «virket meget fortrolig og tillitsfull fra første stund. Han var rolig og presis i sine formuleringer til 5-åring å være.»

– Det er sammenfall i det han forteller her, med det 6-åringen har fortalt. Når de forteller innholdsmessig omtrent det samme, så er det grunn til å høre på det de sier, sier Gunn Astrid Baugerud, som er førsteamanuensis ved Oslo Met og forsker på barneavhør.

– Så langt syns jeg det er troverdig. På bakgrunn av dette ville jeg lett etter tre ungdommer, sier den finske avhørseksperten Korkman.

Og neste morgen skriver avisene at politiet leter etter tre ungdommer. Men da jobber politiet allerede etter en annen hypotese. Sent lørdag kveld dukket det nemlig opp et nytt vitne, som skal komme til å bli avgjørende. Ikke bare for 5- og 6-åringen, men også for vitnets fire år gamle sønn.

VG-overskrift søndag 16.10 1994: «Jakter på 3 ungdommer»
BA-overskrift søndag 16.10 1994: «Ungdom løp fra stedet»
Dagbladet søndag 16.10 1994: «så tre ungdommer slå ei lita jente ...» VG: «Tre unge jages»

Lørdag 22:50: Ny vending

Faren til 4-åringen ankommer krimavdelingen ved politikammeret i Trondheim og blir avhørt som vitne. Han og familien har vært på middag hos noen venner tidligere på kvelden. Der har de fått med seg på Dagsrevyen at det er funnet ei død jente på Tiller, forklarer faren.

I bilen på vei hjem begynner faren og moren å spørre ut 4-åringen om han hadde sett noe. De visste at han hadde lekt med Silje og andre barn tidligere på dagen.

Det er da 4-åringen sier ordene som velter om på hele saken: «Silje hadde blod i ansiktet.»

Guttens foreldre spør sønnen; hvorfor blødde Silje? Fordi «hun var så bløt», svarer 4-åringen. Men det var jo ikke så rart, sier faren, for han var jo selv bløt da faren hentet ham i akebakken tidligere på dagen.

Men 4-åringen sier at Silje «var blitt så mye bløtere fordi de andre hadde tatt av henne klær og bløtet henne».

På spørsmål fra faren om hvorfor Silje blødde i ansiktet, svarer sønnen at det «var fordi de hadde sparket henne i ansiktet».

«Utover dette så har ikke 4-åringen sagt noe», sier faren til politiet. Og avslutter med at han og hans samboer snakket med sønnen om dette også etter at de kom hjem.

Politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew mener tolkingen av 4-åringens forklaring kan har ført til feilslutninger.

– Av politirapporten er det vanskelig for leseren å vite hva 4-åringen mente med «de andre» der han satt i bilen, under foreldrenes utspørring. Det er imidlertid liten tvil om at faren – og politietterforskeren som avhørte faren samme kveld – tolket eller forsto det slik at «de andre» var synonymt med 4-åringens lekekamerater, altså 5-åringen og 6-åringen, sier den erfarne avhørseksperten.

Guttene omtales som «gjerningsmennene» i politiets dokumenter

I politidokumentene omtales guttene som «gjerningsmennene».

Foto: Svend Even Hærra / NRK

Søndag 12:20: Gjerningsmennene

Opplysningene faren til 4-åringen ga politiet kvelden før har endret politiets fokus. De har nå innkalt 4-, 5- og 6-åringen til avhør.

Referatene fra avhørene av de tre guttene er titulert som «SAMTALER MED GJERNINGSMENNENE».

Først ute er 4-åringen, deres nye vitne i saken. I motsetning til de sparsomme opplysningene han kom med kvelden før, forklarer nå 4-åringen i detalj om en grov mishandling som Silje ble utsatt for.

Nå er det ikke lenger vagt fortalt om noe «de andre» har gjort med Silje. Nå navngir han 5-åringen og 6-åringen som synderne: De tok av henne klærne, sparket henne i brystet og hodet, og hoppet på henne mens hun lå i den våte snøen, kan vi lese i avhørsrapporten.

– Under utspørringen med faren kvelden før, fortalte 4-åringen at «de andre» hadde sparket Silje. Intet annet ble rapportert til politiet, sier Rachlew, som mener det er påfallende at den lille gutten nå beskriver i detalj hvordan hans lekekamerater mishandler Silje.

4-åringen beskriver videre at Silje prøver å komme seg unna, men at hun innhentes. Mishandlingen gjentar seg. «Hele tiden mens dette holdt på skrek Silje og hun ropte på hjelp», forklarer han.

Og: «Silje blødde både fra munnen, øynene og hodet.»

Selv sto 4-åringen bare og så på, «han hverken slo, sparket eller hoppet på henne». Han «turde ikke gjøre noe fordi han var så redd».

Ikke på noe tidspunkt under avhøret innrømmer 4-åringen å ha vært med på å mishandle Silje. Men også han skal snart omtales som gjerningsmann i politiets dokumenter.

Tviler på 4-åringens forklaring

Nå kommer et viktig punkt i forklaringen til 4-åringen, ifølge ekspertene.

Kvelden før har faren fortalt politiet at han hentet sin sønn i akebakken kl. 13:30. Da hadde ikke faren lagt merke til noe spesielt. Han hadde stått nederst i den lille akebakken og ropt. Sønnen som sto øverst i bakken hadde snudd seg og løpt ned til ham med en gang.

Faren forteller at han ikke hørte eller så noe uvanlig da han hentet sønnen i akebakken.

Illustrasjon: Svend Even Hærra

4-åringens opplevelse er annerledes:

«Da far til 4-åringen kommer og roper på ham ligger Silje i grøfta, hun blør fra hånd og hår. Også 6-åringen og 5-åringen er nede i grøfta sammen med Silje. Begge guttene holder også nå på å hoppe på henne og sparke henne.»

– 4-åringen skal ha sett sin venninne bli slått og sparket til blods, uten at han fortalte noe om det traumatiske da faren kom for å hente ham i akebakken. Politiets teori er at 4-åringen skal ha stått og sett på at volden ble utført da faren ropte på ham, fra en posisjon bare noen meter lenger ned i bakken, bemerker Asbjørn Rachlew.

– Jeg har veldig vanskelig for å tro at en 4-åring skulle se sine venner hoppe på en blødende venn og så være helt uberørt, samstemmer Korkman.

Til slutt i avhøret spør faren om det ikke var noe 6-åringen sa mens de holdt på med Silje. Da svarer sønnen: «6-åringen sa han skulle drepe Silje». Dette hadde sønnen fortalt dem i dag morges, forteller faren til politiet etterpå.

4-åringen forteller i avhøret at han så Silje bli sparket og hoppet på, da faren hentet ham to og en halv time før Silje ble funnet død.

Illustrasjon: Svend Even Hærra

Fare for «falske minner»

Politibetjenten som avhører gutten, skriver etterpå ned følgende vurdering som skal ha betydning for avhørsekspertene: «4-åringen forteller om hele hendelsen fortløpende og først etter at han har fortalt det hele begynner jeg å stille spørsmål om enkelte ting.»

Hvilke spørsmål politiet stiller til barna, har de stort sett ikke skrevet noe om i avhørsreferatene.

– Risikoen er stor for at mye av informasjonen her kommet fra spørsmålene og ikke i barnets svar, sier Korkman, som har lang erfaring med å intervjue 4-åringer under politietterforskninger og som har forsket på dette området.

Hun forklarer at det er veldig vanskelig for så små barn å fortelle detaljert og sammenhengende om hendelsesforløp fra begynnelse til slutt.

At foreldrene har snakket med 4-åringen flere ganger i forkant av avhøret, øker faren for at gutten kan ha tilegnet seg falske minner om hva som skjedde, ifølge forsker Baugerud ved Oslo Met.

– Forklaringen han gir politiet dagen etter at foreldrene har spurt ham ut, kan ikke gis like stor troverdighet som de to andre guttenes forklaring om ungdommene som kom rett etter hendelsen, mener den finske avhørseksperten Korkman.

Julia Korkman, ekspert på avhør av barn og dosent i rettspsykologi ved Universitetene i Åbo og Helsinki i Finland

Julia Korkman, ekspert på avhør av barn og dosent i rettspsykologi ved Universitetene i Åbo og Helsinki i Finland.

Foto: Harri Haanpää / NRK

Hennes oppsummering av avhørene av 4-åringen er oppsiktsvekkende:

– På bakgrunn av 4-åringens forklaring, er det meget mulig han ikke har noen anelse om hva som har skjedd med Silje. At han ikke har vært der når noe har skjedd henne.

Søndag 12:40: Fantasifull forklaring

Samtidig som 4-åringen er inne til avhør, begynner et nytt avhør av 5-åringen. Nå er han ikke bare et vitne til det som skjedde på lørdag. Politiet har beslaglagt klærne hans, og i beslagsrapporten som fylles ut tre timer senere, omtales 5-åringen som siktet/mistenkt for «Legemsbeskadigelse m/døden til følge».

5-åringen starter med å forklare det samme som kvelden før: To slemme gutter kom og «slo og sparket Silje, hoppet på magen hennes og kledde av henne».

Så skjer det noe. Politiførstebetjenten skriver i sin rapport: «Jeg spurte 5-åringen om han visste hvem som var slem med Silje.»

Referat fra avhøret av femåringen

I avhørsreferatet har politiførstebetjenten understreket ordet «hvem».

Foto: Svend Even Hærra / NRK

Nå forteller 5-åringen plutselig en helt annen historie. Ifølge avhørsrapporten sier han at 6-åringen og 4-åringen hoppet på magen til Silje. Så kledde de av henne. Deretter forteller 5-åringen at det også var to andre barn til stedet, ei jente og en gutt, som holdt Silje og hoppet på hodet hennes.

Til slutt innrømmer han at også han selv sparket henne og kastet en stein på hodet hennes. Før han ifølge politidokumentene «la henne på en planke» og «la en ny planke under henne og da svevde hun høyt opp i luften».

– Her er det jo fantasi som kommer inn. Barn kan ikke legges på en planke og sveve høyt opp i luften, sier Baugerud.

– Hvorfor endrer han forklaring fullstendig? Det er jo det motsatte av det han akkurat har sagt, sier Korkman.

Den finske eksperten mener det er stor sannsynlighet for at politiet har stilt langt flere spørsmål til 5-åringen enn det som kommer fram i referatet fra avhøret, der politiet skal ha spurt hvem som var slem med Silje:

– En mulighet er jo at de har spurt: «Hvem har vært slem mot Silje? Var det du eller 6-åringen?», sier Korkman, og legger til at det i så fall er store sjanser for at 5-åringen ville svart at det var 6-åringen.

– Det vil de fleste barn gjøre hvis de blir anklaget for å ha gjort noe slemt, sier hun.

– Spørsmålet fra avhøreren henger ikke på greip. 5-åringen har nettopp fortalt at de møtte to slemme gutter, og at «Guttene slo og sparket Silje, hoppet på magen hennes og kledde av henne», samstemmer politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew.

Han påpeker at det meste 5-åringen forteller i den siste delen av forklaringen, beviselig er løgn. Det var ingen planker der Silje ble funnet. De andre barna han drar inn i forklaringen var ikke i området.

Forteller at Silje svevde

Ifølge rapporten fortalte 5-åringen at Silje svevde etter at han hadde lagt planker under henne.

Foto: Svend Even Hærra / NRK

– Avslører sin avhørsteknikk

Selv om det ikke finnes lyd eller videoopptak fra avhøret, mener eksperten som er hyret av Riksadvokaten at referatet fra avhøret av 5-åringen taler for seg:

– Jeg er av den oppfatning at avhøreren her nok avslører sin avhørsteknikk. Seansen fremstår som en konfrontasjon. Han følger ikke opp med det som hadde vært naturlig: «Fortell mer om hva som skjedde med Silje», eventuelt «Fortell mer om hva guttene gjorde med Silje», sier Rachlew.

NRK Brennpunkt har snakket med ledelsen i politiet og sentrale tjenestemenn som etterforsket Silje-saken den gang. Ingen av dem har ønsket å uttale seg eller kommentere kritikken. Dagens politimester i Trøndelag politidistrikt, Nils Kristian Moe, har derimot stilt til intervju.

Politimester i Trøndelag politidistrikt, Nils Kristian Moe.

Politimester i Trøndelag politidistrikt, Nils Kristian Moe.

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten / NRK

Men han ønsker ikke å kommentere kritikken i Rachlews rapport til Riksadvokaten.

– Riksadvokaten opererer på en formell måte. Og jeg har ikke fått en rapport fra riksadvokaten. Og inntil det har skjedd, så tenker jeg at det er ikke noen rapport som jeg kan forholde meg til, sier Moe, som heller ikke vil svare på kritikken fra de andre ekspertene.

Politimesteren skal derimot seinere si noe som kan være avgjørende for hva Trondheim-politiet kommer til å gjøre med saken i framtiden.

Tilstår i løpet av 10 minutter

Ifølge politidokumentene tilstår 5-åringen mishandlingen av Silje etter bare 10 minutter.

Politiførstebetjenten bemerker da: «Straks 5-åringen avsluttet sin spontane forklaring, ble avhøret avbrutt. Dette både fordi vitnet nå hadde krav på en annen status med partsrettigheter samt at mor fikk akutt behov for faglig medisinsk hjelp.»

Ifølge politidokumentene ble avhøret av 5-åringen avbrutt etter ti minutter, da moren brøt sammen.

Illustrasjon: Svend Even Hærra

Ekspertene mener det er svært påfallende at avhøret bare skal ha vart i 10 minutter.

– Det styrker mistanken om at det er gjennomført såkalte «uformelle samtaler» som ikke er tidsregistrert som en del av avhøret – en praksis som ikke var uvanlig på 1990-tallet. Etter granskingen av politiets «uformelle samtaler» med fetteren til Birgitte Tengs, fikk Høyesterett øynene opp for den ulovlige praksisen, og slo ned på saker de kom over, forklarer Rachlew.

Til slutt skriver politimannen i sitt referat: «Personlig vurdert viste 5-åringen et synlig tegn på anger, idet han fortalte om hva han hadde gjort med Silje. Han bøyde haken markant ned mot halsen og så ned i gulvet foran seg.»

– Slik var det på denne tiden: Politiet levde med myten om at de, og da gjerne forbeholdt de med erfaring, hadde opparbeidet seg en sjette sans. Myten tilsa at deres unike erfaring gav dem innsikter ingen andre hadde, en innsikt som skulle sette oss i stand til å «lese» andres tanker; skille sannhet fra løgn gjennom tolkning av kroppsspråk, sier Asbjørn Rachlew.

– At politietterforskere levde i den tro at de faktisk hadde denne unike evnen har vært en sentral og direkte årsak til at uskyldige mistenkte har blitt dømt for forbrytelser de ikke har begått – også i Norge, sier Rachlew.

Søndag 13:10: Politisjefen og 6-åringen

Den eldste av guttene, som nylig har fylt seks år, kommer inn til avhør sist. Hans mor er med ham i rommet. Men han har ingen advokat til stede som forsvarer, slik heller ikke 4-åringen eller 5-åringen har i naborommene.

I sin rapport til Riksadvokaten tar Rachlew tak i dette.

– Verken 6-åringen eller hans verge blir gjort kjent med guttens grunnleggende rettigheter som mistenkt eller siktet. Slik sett innledes et ulovlig avhør, slår Rachlew fast.

– At den ulovlige fremgangsmåten er anrettet mot et seks år gammelt barn, gjør menneskerettighetsbruddet graverende. Barn er sårbare, og har både behov for og krav på ekstra beskyttelse, fortsetter eksperten.

Til tross for mangel på advokat; det skal ta tid for politiet å få tilståelser fra 6-åringen.

For også 6-åringen begynner med å fortelle det samme som kvelden før: «Alle var venner og lekte sammen», forteller gutten ifølge avhørsreferatet, før tre ungdommer kommer bort til dem.

Ifølge politiavdelingssjefen som avhører ham, forteller 6-åringen om mishandlingen av Silje og hvilke klær ungdommene hadde på seg, «slik han hadde fortalt det i går, og han gjentok at det var han i den svarte og røde jakka som hadde vært den mest aktive».

Det er nå politiavdelingssjefen drar fram den nye opplysningen som skal avgjøre saken.

«Jeg fortalte 6-åringen at både 5-åringen og 4-åringen nå var på politikammeret og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg ba 6-åringen om å fortelle det som var sant, og at hans fortelling ikke stemte med det som de to andre nevnte guttene nå fortalte til politiet.»

– Et massivt press

– Man henviser til at «det du sier stemmer ikke overens med hva dine venner sier, du må du si sannheten!» Det er en annen måte å si at du lyver, nå må du forandre forklaring, sier den finske eksperten på avhør av barn, Julia Korkman.  

– Det er ille. Han utsettes for et massivt press, sier forsker Gunn Astrid Baugerud.  

Gunn Astrid Baugerud, førsteamanuensis ved OsloMet

Gunn Astrid Baugerud, førsteamanuensis ved Oslo Met og forsker på barnehavhør.

Foto: Svend Even Hærra / NRK

Men 6-åringen er fremdeles standhaftig. Han «fortsatte imidlertid med å holde fast ved at det han selv sa var sant, og at dersom de to andre sa noe annet, så var det de som løy».

Og «han gjentok og gjentok at det var ungdommene som gjorde det», ifølge referatet.

Asbjørn Rachlew, som selv var politietterforsker i 1994, mener han og andre den gang tenkte som politiavdelingssjefen; at avdelingssjefen hadde gode hensikter, når han valgte å konfrontere 6-åringen som satt foran ham.

– Problemet med hvordan vi tenkte om politiets rolle på denne tiden generelt, og denne formen for avhørsmetode spesielt, er at den forutsetter skyld. Politikulturen gikk ut på at det var avhørerens oppgave å få ham til å tilstå. Politiets avhører inntar på en måte rollen som etterforsker, påtalemyndighet og dommer – og det uten at det sitter en kvalifisert forsvarer i rommet, sier Rachlew.

Så skjer noe som skal gjøre presset enda større på den lille gutten. Moren til 6-åringen går nå aktivt inn i utspørringen og sier at sønnen må fortelle sannheten, «uten at 6-åringen sa noe annet enn at det var ungdommene som gjorde det».

– I dette avhøret har politiet for lengst gjort det klart hva som er sannhet og hva som er løgn. Hvorfor skulle moren tvile på det? Dersom 6-åringen skulle være uskyldig, er alt håp nå ute. Uavhengig av skyldspørsmålet; det lille ankeret han hadde i morens fang, er nå blitt en del av presset for å endre forklaring, slår Rachlew fast.

Korkman har også stor forståelse for at moren vil hjelpe politiet.

– Hun tror jo på politiet, som de fleste mennesker gjør. Og det formidler jo hun til ham, så han forstår at mamma ikke tror på ham. Og politiet tror ikke på ham. Og hans venner tror ikke på ham, sier den finske eksperten på barneavhør.   

– Det er en påkjenning for ham og øker sjansene for at han endrer forklaringen sin i takt med det de voksne vil. Det er sånt du ikke skal gjøre, mener forsker Baugerud.

– Alle prinsipper brytes

Asbjørn Rachlew peker på at avstanden i makt mellom 6-åringen og politiavdelingssjefen knapt kunne vært større.

– Det er ikke bare en fremmed, voksen mann som forteller barnet at det lyver, og at det må fortelle noe annet. Det er en politimann, på en politistasjon, og gutten er seks år, sier Rachlew.

Han er ikke nådig i sin dom over det som skjer i avhørsrommet, og etterlyser retten til å bli sett på som uskyldig inntil man er dømt, kalt uskyldspresumpsjonen:

– Under denne intense perioden av avhøret brytes alle prinsipper for god avhørsmetodikk, gang på gang. Jeg kan ikke se at uskyldspresumpsjonen eller verdiene som ligger til grunn for prinsippet levnes en eneste tanke under dette politiavhøret.

Politiavdelingssjefen avbryter nå avhøret for å få vite mer om hva 5- og 4-åringen i naborommene har forklart. «Før jeg forlot 6-åringen og moren, sa jeg til 6-åringen at jeg ville komme tilbake om ikke så lenge, og da ville jeg høre nøyaktig hva som hadde skjedd med Silje.»

Rachlew er klar på hva dette betyr for den lille gutten:

– 6-åringen får beskjed om at han, når politimannen kommer tilbake, må fortelle noe helt annet enn det han så langt har fortalt. Han må fortelle det 5-åringen og 4-åringen har fortalt: At det var de som var slemme med Silje. Det finnes ingen ungdommer.

Men før politiavdelingssjefen kommer tilbake, dukker en politikvinne opp inne i avhørsrommet til 6-åringen.

Søndag 14:00: Alene med politikvinnen

Når den kvinnelige politibetjenten kommer inn i rommet, sitter 6-åringen og gråter i fanget til moren.

Ifølge referatet hun skriver fra møtet, spør hun «hvorfor han er lei seg» og at han kan «fortelle alt som er vondt til politiet». 6-åringen lurer på om hans lekekamerater, 5- og 4-åringen, også er på politikammeret.

Da svarer hun at «de satt og snakket med andre politifolk og at de snakket helt sant».

– Så han får igjen høre fra en ny politibetjent at nå må han snakke sant. At de andre barna forteller sannheten, kommenterer Korkman.

Nå skjer det noe spesielt, ifølge rapporten fra avhøret. Moren går, etter å ha spurt om det er ok, ut på gangen og venter. Døren ut til gangen er åpen, men 6-åringen sitter nå alene med politikvinnen.

Når 6-åringen tilslutt begynner å innrømme skyld, har moren forlatt rommet.

Illustrasjon: Svend Even Hærra

Korkman kan forstå at situasjonen er vanskelig for moren.

– Men for ham er det kanskje et signal om at han er helt alene, med politibetjentene som ikke tror at dette er sant. Så han er nok veldig utsatt i denne situasjonen, sier hun.

«Han sa da plutselig at han husket på noe. Han fortalte at han hadde kastet 4–5 isklumper på Silje, men at disse ikke var store», skriver politikvinnen.

I løpet av de neste minuttene forteller 6-åringen flere ting; at han slo Silje med flat hånd i bakhodet, at 5- og 4-åringen hadde hoppet på ryggen hennes, at 5-åringen hadde sparket Silje i ansiktet og på ryggen. Og at han selv hadde «kastet vann på skoene hennes».

– Fare for falske tilståelser er overhengende

Politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew sier at det er utenfor hans mandat å mene noe om denne tilståelsen gjenspeiler hva som faktisk skjedde med Silje.

– Det som derimot er mitt klare syn, er at avhørsmetodene som er benyttet, har skapt en situasjon der faren for falske tilståelser er overhengende, sier han.

Politikvinnen har bare avhørt 6-åringen i 10 minutter. Men hun har nå fått en tilståelse fra ham.

Rachlew minner om at guttens prosessuelle rettigheter allerede er neglisjert fra avhørets innledning.

– Han befinner seg midt i et konfronterende og manipulerende politiavhør, der politiet har ett mål for øye: Å få ham til å tilstå. Barnet er seks år gammelt, og er i en ekstraordinært sårbar situasjon. I dette perspektivet blir vondt til verre når også vergen forlater ham.

Politikvinnen skriver at hun velger å avbryte samtalen og informere politiavdelingssjefen som startet avhøret. Han går tilbake til 6-åringen.

Moren forteller til VG samme dag at de satt i avhør i sju timer.

Illustrasjon: Svend Even Hærra

Søndag 15:15: – Fare for justismord

Avhøret fortsetter. 6-åringen kan ikke forklare «hvorfor noen etter hvert begynte å bruke vold mot Silje». De to andre guttene har heller ikke kunnet fortelle politiet hvorfor plagingen av Silje begynte.

Det er ikke lett å skjønne hva som har skjedd ut ifra 6-åringens forklaring: «Det ble ingen sammenhengende fortelling i tidsrekkefølge hva som hadde skjedd ovenfor Silje, mere en opplisting over hva den enkelte hadde gjort», står det i referatet.

Opplistingen blir etter hvert mer og mer konkret og brutal. Det ender med at 6-åringen forklarer at «Hun var blitt slått med steinen mens hun lå på bakken og etter at klærne på overkroppen var fjernet. 6-åringen fortalte at Silje frøs, og at hun ikke fikk til å kle på seg.»

Politiavdelingssjefen skriver at han ikke lykkes med å få ut av 6-åringen hvordan voldsbruken opphørte. «Han avsluttet imidlertid med at de tre guttene sammen hadde forlatt Silje.»

Den finske eksperten mener at måten avhøret er gjennomført på, gjør at tilståelsen 6-åringen kommer med, ikke kan regnes som troverdig.

– Basert på politidokumentene så tenker jeg at sannsynligheten for at barna har blitt utsatt for et justismord er overhengende, advarer Korkman.

Rachlew mener det er påfallende at avhøret avsluttes uten at det stilles et eneste spørsmål til 6-åringen – eller til 5-åringen, for den saks skyld – om hva årsaken var til at guttene i sine innledende avhør fortalte at det var ungdommer som hadde gjort det.

– Som ved alle vitneavhørene er forklaringen nok også her at politiet ikke ønsker mer snakk om ungdommene. Det sporet er nå dødt. Guttene har tilstått. Ferdig med det, sier Rachlew, som mener det burde ha vært relevant å finne ut hvor og når guttene ble enige om å dikte opp historien om ungdommene.

Tidspunktet for når avhøret av 6-åringen avsluttes, står ikke oppført i referatet. Til en avis sier moren rett etterpå at det varte i sju timer.

Ikke lenge etterpå forkynner politimesteren på en pressekonferanse at saken er oppklart. Men dagen etterpå blir ett nytt avhør gjort. 4-åringen har mer å fortelle.

Rogaland avis mandag 17.10 1994: «Silje Marie (5) drept av kamerater»
TA mandag 17.10 1994: «Slått ihjel av lekekamerater»
Dagbladet mandag 17.10 1994: «Siljes (5) døde etter vold fra lekekameratene»
Dagbladet mandag 17.10 1994: «Lekekamerater bak Siljes død»
VG mandag 17.10 1994: «Døde etter vold fra kamerater»

Mandag 12:40: 4-åringens mor

Nå er det moren til 4-åringen som blir avhørt, hjemme hos familien. Søndag morgen, dagen før, kom sønnen krypende opp i senga, forteller hun. Uoppfordret begynte sønnen å nevne Silje. Først forteller han om hvordan «dem hadde hoppet på ryggen hennes, og blodet sprutet. 4-åringen sa: ‘Æ var redd for at hjertet hennes stoppet æ mamma’», står det i avhørsreferatet.

Så spør moren hvorfor «han ikke stakk av hvis han ble redd». Det er da det kommer. Det som gjør at 4-åringen har en forklaring som kunne ha fått konsekvenser.

Moren forklarer nemlig politibetjenten at «han hadde lyst til å stikke av», men at han ble hindret av en navngitt eldre gutt som går på skolen. Og som hadde med seg sin sykkel.

4-åringen forteller videre at også 5-åringen hadde truet ham, at «han var den neste som skulle drepes».

«4-åringen ble derfor ennu mer redd og turde enda mindre å stikke av fordi han var sikker på at de andre ville nå han igjen hvis han stakk.»

Moren forteller til politiet at sønnen ikke hadde nevnt 6-åringen til henne en eneste gang, bare 5-åringen og den eldre gutten med sykkel.

Men når moren til 4-åringen nå forteller politiet om den navngitte gutten med sykkelen, hadde allerede politiet kvelden før pekt ut hennes sønn og de to andre guttene som gjerningsmenn – skyldige i Siljes død.

Klærne til Silje ble funnet på fotballbanen på oversiden av akebakken.

Foto: Svend Even Hærra

Anbefaler en ny gransking av Silje-saken

– Opplysningene om den navngitte gutten i avhøret av moren til 4-åringen forsterker mine bekymringer om saken. Gutten nevnes i flere vitneavhør, men er ikke avhørt. Han var ute med to kamerater den aktuelle lørdagen. Heller ikke kameratene er avhørt, sier Rachlew, som også viser til at flere andre vitner har sett ungdommer i området, uten at de er avhørt.

Det er viktig for ham å understreke at avhørsmetodikken har endret seg drastisk i Norge siden Silje-saken.

– Kort fortalt handler endringen om at de moderne metodene tar utgangspunkt i tanken om at den mistenkte kan være uskyldig. Etterforskeren søker etter informasjon som kan bekrefte uskyld, forklarer Rachlew.

Oppgjøret med de gammeldagse tilståelsesmetodene ble en smertefull prosess internt, men i dag trekkes Norge frem som eksempel til etterfølgelse i Europarådets torturkomité, forteller Rachlew.

– Tenkningen og logikken står i sterk kontrast til de tradisjonelle, tilståelsesfokuserte avhørsmetodene som rammer skyldige og uskyldige likt. Utgangspunktet for etterforskere som anvender de gammeldagse metodene, er at den mistenkte er skyldig, sier Rachlew.

Avhør av mistenkte barn er imidlertid fremdeles et forsømt område, påpeker han. Og når det gjelder avhørene av de tre guttene i Silje-saken, er han klar:

– Hvis vi skal se på det store bildet, i hvilken grad har det norske rettsstaten ivaretatt barnas rettssikkerhet i denne saken, så har jeg konkludert i rapporten min med at de ble sviktet av politiet.  

– Påtalemyndigheten har ikke vært tilstrekkelig kritisk og kontrollerende. Politiet sørget for at barna ikke fikk forsvarere før avgjørelsen i realiteten var tatt. Noen rettssak har det ikke vært. Så alle de leddene som skal garantere for rettssikkerhet i Norge har sviktet, sier Rachlew.

Ros for rask avklaring

Politiet i Trondheim fikk ros for at Silje-saken ble løst så raskt.

Foto: Svend Even Hærra / NRK

I sin rapport til Riksadvokaten anbefaler Rachlew en ny gransking av Silje-saken.

– Rettsstaten og sakens berørte parter fortjener en ekstern, «second opinion» om hvorvidt politiets konklusjoner er trukket på et faglig og trygt grunnlag, konkluderer Rachlew, og foreslår Cold case-gruppa i Kripos som en mulighet.

Cold case er ekspertisen hos Kripos som tar opp igjen gamle straffesaker. De vurderer om det er grunnlag for å gjenåpne etterforskningen i saker det sås tvil om.

Så viser det seg at Cold case allerede har gått gjennom Silje-saken i høst, på oppdrag fra politimesteren i Trøndelag politidistrikt.

Satte Cold case på saken

– Jeg var i kontakt med Brennpunkt i vår og vurderte saken. Og med grunnlag i den alvorlige saken, med grunnlag i alle involverte partene i den saken her, så måtte jeg tenke meg om i forhold til hva gjør jeg videre. Bør jeg be om en annen gjennomgang av saken utenfor Trøndelag politidistrikt, forteller politimester i Trøndelag politidistrikt, Nils Kristian Moe.

Svaret på spørsmålet til seg selv ble at han sendte en formell henvendelse til Kripos «for å se på om det er relevant å gjenoppta etterforskning i saken helt eller delvis», forteller politimesteren.

Svaret fra Kripos står i sterk kontrast til kritikken og anbefalingene i Rachlews rapport til Riksadvokaten:

– Cold case-gruppen sendte en grundig rapport tilbake til meg der de konkluderer med at man ikke kan se at det er relevant informasjon i saken som er verifiserbar som gjør at man kan foreta etterforskning eller bør gjenoppta etterforskning. Det er heller ikke sannsynlig at ny etterforskning vil tilføre saken ny informasjon utover det som ligger i saksdokumentene, sier politimesteren.

– Det viktigste argumentet er at saken er gammel, legger han til.

Moe vil ikke utlevere Cold case-rapporten til NRK Brennpunkt. Men han sier at han er enig i konklusjonene deres.

Politimester i Trøndelag politidistrikt, Nils Kristian Moe

Politimester i Trøndelag politidistrikt, Nils Kristian Moe.

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten / NRK

Gjenopptar saken hvis pålegg fra Riksadvokaten

Han holder likevel døra åpen for å endre synspunkt – dersom ny informasjon kommer fram i Brennpunkts dokumentarserie «Drapet i akebakken». Eller hvis Rachlews rapport til Riksadvokaten får konsekvenser.

– Hvis Riksadvokaten kommer med et pålegg her om at jeg skal gjenoppta etterforskning, så så klart at det skjer, sier politimester Moe, og legger til:

– Det er ikke fattet endelig beslutning enda. Men rådet mitt og min foreløpige beslutning er at etterforskningen ikke bør gjenopptas.

Men hva har Cold case sagt om avhørene av de tre guttene som fikk skylda for Siljes død?

– Det var ikke den jobben jeg sendte til Kripos. Jeg ba dem om å vurdere om jeg bør foreslå om saken skal gjenopptas til etterforskning helt eller delvis, svarer Moe.

Hva med fotsporene i snøen? Tidligere Kripos-ekspert Per Angell sier til NRK Brennpunkt at sporene etter barnesko i snøen ikke kan knyttes til de tre guttene, og at det ikke finnes tekniske bevis for at 4-, 5- og 6-åringen står bak ugjerningene mot Silje.

– Jeg forholder meg til gjennomgangen til Kripos. Det er ikke verifiserbar informasjon i saken som gjør at det er grunnlag for å anta at det er andre gjerningspersoner enn de tre guttene som er utpekt som har vært på åstedet på det angitte tidspunktet, svarer politimesteren.

Politimesteren vil ikke svare på kritikken fra ekspertene på avhør av barn, som mener det er stor fare for at guttene ble utsatt for justismord. Han vil heller ikke kommentere påstanden om at de ble presset til å endre forklaringer.

– Det jeg kan si er at veldig mye har skjedd innenfor etterforskningsfaget i norsk politi siden 1994, og at en slik sak ville blitt etterforsket på en helt annen måte i dag. Men min rolle som politimester i 2021, det er å se på om det i dag er grunnlag for å gjenoppta etterforskning i saken, helt eller delvis.

– Mener du det er bevist utover enhver rimelig tvil at guttene var skyldige?
– Det er jo en dypt tragisk sak for dem det gjelder. Både for guttene og pårørende og alle som har vært involvert i saken. Så det beste jeg har kunne gjøre har vært å gå gjennom dokumentene som ligger i saken. Det har jeg gjort i to runder; med interne folk og med Cold case-gruppa hos Kripos, svarer politimester Nils Kristian Moe.

Hei!

Vet du noe om denne saken? Eller har du et tips om noe annet du mener jeg bør se nærmere på? Ta gjerne kontakt. Tidligere har jeg skrevet om en dødsbrann som ikke ble etterforsketet separat rettssystem i Jehovas vitnerNorges to ansikter i regnskogen, sosial dumping i bilvaskerier, og alvorlige varsler mot en kristen privatskole.

Se dokumentarserien «Drapet i akebakken» av NRK Brennpunkt:

Silje blir funnet død i akebakken. Drapsalarmen går, og politiet lover en rask oppklaring.

Silje blir funnet død i akebakken. Drapsalarmen går, og politiet lover en rask oppklaring.

Politiet finner spor som peker mot Siljes lekekamerater. Men uavhengige eksperter oppdager i dag noe overraskende.

Politiet finner spor som peker mot Siljes lekekamerater. Men uavhengige eksperter oppdager i dag noe overraskende.

Når guttene avhøres, kommer det tilståelser. Hva skjedde egentlig i avhørsrommene?

Når guttene avhøres, kommer det tilståelser. Hva skjedde egentlig i avhørsrommene?

Riksadvokaten ber en ekspert gjøre nye undersøkelser i Silje-saken. Det han oppdager kan få store konsekvenser.

Riksadvokaten ber en ekspert gjøre nye undersøkelser i Silje-saken. Det han oppdager kan få store konsekvenser.