Andrew Lloyd Webber tar pause

Love never dies, musikal
Tekst: Glenn Slater og Ben Elton. Musikk: Andrew Lloyd Webber
Arrangør: David Cullen og Andrew Lloyd Webber
Sierra Boggess (Christine), Ramin Karimloo (Phantom), Joseph Millson (Greven) m.fl.
Regi: Jack O’Brien
Premiere på Adelphi Theater, London 9. mars 2010. Nypremiere 26. november 2010
Nyoppsetning i Melbourne, Australia, mai 2011

Fortsettelsen av kjærlighetshistorien mellom en operasangerinne og et djevelsk fantom er storslagen.

Helt siden ”Jesus Christ Superstar” for førti år siden har nøkkelen til Andrew Lloyd Webbes suksess vært det spektakulære. Jesus og Evita, katter og rulleskøyter og operahus – alt utspilles til grandios musikk og med sterke kontraster.

Tomgang

Fengende sanger har alltid vært hans varemerke, og mange lurer nok på om sekstitoåringen fortsatt har talentet i behold i sin musikal nr. 15.

”Love never dies” har to-tre gode melodier, men komponisten er så glad i dem at han drøvtygger på dem i timevis. Da begynner det å lukte tomgang.

Svartebørs

I 1986 ble kjærlighetshistorien om en operasangerinne og et komponerende fantom en suksess som holdt Londons svartebørs for billetter beskjeftiget i flere år.

Nå er det gått ti år siden sangerinnen ble kidnappet ned til Pariseroperaens kjeller. Fantomet, stadig like besatt av den skjønne sopranen, er blitt tivolidirektør på Coney Island i New York. Dit har alle hovedpersonene forflyttet seg, også spilledåsen fra Pariseroperaen.

Farskap

Sangerinnen er gift med greven, som reddet henne den gangen, nå alkoholisert, og med på lasset er en ti år gammel sønn.

Farskapet er selvfølgelig kilde til mye hurlumhei.

Video

Med handlingen i en fornøyelsespark ligger det an til mye spektakulær kostymering og scenografi. I sin forrige produksjon ”The Woman in White” var scenografien utelukkende videoproduksjoner.

Denne gangen er det en overdådig kombinasjon av projeksjoner og kulisser, og vi suges inn i fantomets diabolske palass, tivoliattraksjoner og storslåtte bylandskaper. Vandrende og musiserende skjeletter hører også med i redselskabinettet.

Medarbeidere

Lloyd Webber har alltid vært flink til å hente inn de beste medarbeidere i alt fra orkesterarrangementer til regi og teknikk.

Det er ingen overraskelse at resultatet er førsteklasses både på scenen og i orkestergraven der det sitter så mye som 21 musikere.

Symfonisk

Lloyd Webber har skiftet musikalsk stil flere ganger i sin karriere og har vekslet mellom en frisk rockestil
og en operamessig og noe svulstig og symfonisk stil med mange gjentakelser.

Den litt gammeldagse stilen denne gang minner om musikalens oldefar Richard Rodgers, han som skrev ”Oklahoma”, ”Carousel” og ”The Sound of Music”, men Lloyd Webber er et stykke unna hans nivå.

Tonefall

Lloyd Webber har sitt eget tonefall. Det er noen fengende vendinger i melodi og i akkordbruken som han alltid har vært forelsket i, og de dukker opp her også.

En snerrende bassgitar minner om temaet fra ”Phantom of the Opera”, og det dukker opp flere andre momenter derfra som er smeltet inn i det nykomponerte.

Revideres

Kommende fredag er det nypremiere med en revidert åpning og avslutning. Det er et forstålig svar på kritikken etter premieren i mars mot både handling og musikkbruk.

Da døpte onde tunger forestillingen ”Love never dies” om til ”Paint never dries”……

Andrew Lloyd Webbers musikaler

1965 The likes of us
1968 Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat
1970 Jesus Christ Superstar
1975 Jeeves
1978 Evita
1981 Cats
1982 Song and Dance: Tell me on a Sunday (1979) og Variations (1978)
1984 Starlight Express
1986 Phantom of the Opera
1989 Aspects of Love
1993 Sunset Boulevard
1997 Whistle down the Wind
2002 The Beautiful Game/The Boys in the Photograph
2004 The Woman in White
2010 Love never dies