Tix slo Keiino i finaleduellen. Det må jeg si er skuffende, men ikke overraskende.
Nå får PR-apparatet til Tix litt av en jobb med å bygge opp merkevaren hans på kontinentet også, for vi har sendt en av de klart svakeste låtene konkurransen hadde å by på til den internasjonale finalen.
Tix er en meget populær og folkelig artist, men man skal ikke glemme at mye av populariteten hans kommer fra låter som omfavner den «klassiske, norske folkesjela» – et begrep som vanskelig lar seg oversette til et europeisk publikum.
Sceneshowet er godt og vanskelig å mislike, men musikalsk skal dette være altfor svakt til å ha noen sjans i Rotterdam. Jeg gratulerer og ønsker Tix og apparatet lykke til med oppgaven.
LES:
Tix – «Fallen Angel»
- Tekst og melodi: Andreas Haukeland, Emelie Hollow og Mathias Haukeland
- Min dom fra : «Stormannsgalt søppel stappfullt av klisjeer».
Da skal vi få oppleve noe så spesielt som en deltaker i en musikkonkurranse som åpenlyst innrømmer at han ikke bryr seg det spøtt om musikalsk kvalitet. Da går det som det må gå: Låta er like elendig på engelsk som på norsk.
Teksten er fremdeles så forutsigbar at den kunne vært én lang motivasjonsplakat, og man trenger heller ikke være Basil Mus for å klekke ut denne melodien. Den er velbrukt, ukomplisert og uinteressant. Ikke engang refrenget (som pleier å være det beste med slike låter) er noe mer forløsende enn en potte tett spylerdyse. Hvor mange floskler klarer man å få plass til på 3 minutter?
Pluss skal Tix likevel ha for et sterkt sceneshow, som fremstår finurlig selvbevisst. Smykket og vinkingen til haterne er helt umulig å mislike. For en power move! Tix er en fyr det er umulig å overse, og sånne folk briljerer ofte i finaler. Folket elsker ham, det er bare synd at den musikalske kvaliteten er fraværende, og dette er en musikkonkurranse.
KEiiNO – «Monument»
- Tekst/melodi: Tom Hugo Hermansen, Alexander Nyborg Olsson, Fred Buljo, Alexandra Rotan og Rüdiger Schramm
- Min dom fra : «Mer av den samme, sterke formelen fra eurodance-gjengen».
MGP-spesialistene Keiino skal til pers, og det skjer naturligvis med enorme mengde selvtillit. «Monument» er et brutalt og kompromissløst eurodance-nummer, og selv om Fred Buljos første involvering med det noe uventede «ELÅ!» midt i pre-choruset kan virke litt klønete, er det jo naturligvis hans eminente joik som bærer låta sammen med det knallsterke refrenget fra Alexandra Rotan.
Glitrende harmonier i bridgen før siste refreng er omtrent like duggfriske og uanstrengte som en kolibri på morgenkvisten. MGP-finalen er inne i god stim, med tre fantastiske bidrag på rad!
Jorn – «Faith Bloody Faith»
- Tekst og melodi: Åge Sten Nilsen, Jørn Lande, Eirik Renton, Kjell Åge Karlsen
- Min dom fra : «Fengende, snill og bred form for metal med høy allsangfaktor».
Da er det klart for litt koselig og ufarlig kjøpesenter-metall igjen. Jørn Lande har med sitt alias Jorn stabla på beina en vintage-filtrert røver av en låt, nemlig «Faith Bloody Faith».
Den er omtrent så 80-talls en kan få det uten å ta på seg Ball-genser og skulderputer, men har noen naturlige fortrinn: Den skiller seg ut fra røkla, den er voldsomt allsangvennlig, og Jorn er en knallsterk vokalist i sin sjanger.
Sceneshowet er det heller ikke noe å si på: Ingen finale uten pyro! Låta er nok ikke helt i toppsjiktet, men absolutt verdt en plass i finalen. Bra jobba, Jorn!
Blåsemafian feat. Hazel – «Let Loose»
- Tekst og melodi: Jørgen Lund Karlsen, Sigurd Evensen, Stig Espen Hundsnes, Benjamin Sefring og Caroline Teigen
- Min dom fra : «Jovialt forsøk på å gjenskape Epic Sax Guy».
Jeg har ikke rukket å bli noe mer glad i denne låta siden sist. «Let Loose» er altfor gimmick for meg, og det at vokalist Hazel står adskilt fra resten av gjengen er like merkelig i finalen som i delfinalen.
Dette tror jeg er sånn kondensert guttastemning ser ut. Jeg liker å spille Fifa jeg, men «Let Loose» er rett og slett for mye konsept og for lite musikk. De skal få skryt for å løfte frem korpsmusikk og blåseinstrumenter, og for all del: De er jo sabla flinke.
Men denne låta bør ikke representere Norge i Eurovision i år. Den har allerede representert Moldova for 10 år siden.
IMERIKA – «I Can’t Escape»
- Tekst/melodi: Erika Dahlen (IMERIKA), Bjørn Olav Edvardsen, Morten Franck og Ben Adams
- Min dom fra : «Gripende og fengende ballade på Adele-nivå».
Så er det duket for en av mine personlige favoritter. Imerikas uortodokse og spennende vokal er som skapt for denne forførende og dynamiske balladen. Hun har et vidunderlig register og får bruk for det meste her.
«I Can’t Escape» holder skyhøyt, kontinentalt nivå og bør ikke overses i avstemningen. Den største trusselen mot Imerikas vinnersjanser er de veletablerte konkurrentene hun finner i Tix, Keiino, Rein Alexander med flere.
Låta har til og med klart å løfte seg enda mer siden delfinalen forrige lørdag, og med det lander Imerika fjellstøtt i sin aller første finale.
Rein Alexander – «Eyes Wide Open»
- Tekst og melodi: Rein Alexander Korshamn, Christian Ingebrigtsen og Kjetil Mørland
- Min dom fra : «Mektig og elegant maktdemonstrasjon».
Rein Alexander er tilbake med sitt musikalske epos «Eyes Wide Open». Her er både rutinen og selvtilliten til å ta og føle på.
Denne mastodonten av et refreng er så kul at den TED Talk-aktige utstrålingen Rein Alexander har lagt til seg i finalen nesten går helt i glemmeboka.
Låta blir mer og mer James Bond jo mer man hører den, men kanskje det er nøyaktig det MGP trenger. «Eyes Wide Open» er virkelig et mesterstykke.
For en stemme, og for en låtskriver. Hardtslående, eksperimentell og på grensen til musikalsk belærende. På en god måte, altså. Fantastisk!
Kaja Rode – «Feel Again»
- Tekst og melodi: Magnus Martinsen, Mirjam Johanne Omdal, Andreas Gjone og Erika Dahlen
- Min dom fra : «Vaskeekte MGP-låt, på grensen til episk».
Kaja Rode viser hvordan MGP-sirkuset skal tas på alvor. Dette er en så reinspikka MGP-låt som det er mulig å lage, og det deilig melodiske refrenget tåler de mange repetisjonene med glans.
Jeg er imidlertid ikke spesielt begeistret for bridgen, men det djevelsk fengende refrenget ligger jo heldigvis under omtrent hele veien her. Kaja Rode er dessuten en meget sterk vokalist og har faktisk sunget seg frem til gode outsider-muligheter i denne finalen. Sterkt jobba!
Emmy – «Witch Woods»
- Tekst og melodi: Olli Äkräs, Elsa Søllesvik, Morten Franck
- Min dom fra : «Merkelig, snill og mystisk pop».
Denne merkelige saken er tilbake, og jeg skal innrømme at den har vokst på meg siden sist. Den byr kanskje på i overkant snill og barnlig mystikk, og er som Blåsemafian litt for tung på konseptsiden, men den fester seg utvilsomt.
Det er også kult å se noe annet enn erketypiske MGP-refreng gang etter gang. Er det bare meg eller føles det som at tempoet har gått en anelse opp siden delfinalen?
Uansett et finfint gjensyn med en underlig outsider i kveldens finale. Emmy har imponerende kontroll på nervene også, så dette var en hyggelig overraskelse!
KIIM – «My Lonely Voice»
- Tekst og melodi: Kim Rune Hagen, Espen Andreas Fjeld, Vebjørn Jernberg og Niklas Rosström
- Min dom fra : «Uortodoks og sterk vokalist med kjedelig låt».
Kiim er en karismatisk rakker med en klokkeklar vokal, det er det ingen tvil om. Jeg er fortsatt ikke helt overbevist av låta. Den mangler særpreg, som de tre foregående låtene.
Jeg er også klar over at den skal ha et noe mystisk og underfundig preg, men jeg syns godt sceneshowet kunne dratt på litt ekstra her. Han fyren som har karet til seg en danserolle inne i buret der er det eneste som skjer på scenen, og det er jo tross alt finale, Kiim!
Når det er sagt, er dette en så imponerende vokalist at det er vanskelig å stille seg på bakbena til en sånn prestasjon. Skulle bare ønske låta hadde noe mer å by på.
Stavangerkameratene – «Who I Am»
- Tekst og melodi: Tommy Fredvang, Lars Horn Lavik, Robin Sharma og Glenn Lyse
- Min dom fra : «Kristenrock-inspirert lovsang til oppveksten».
De kaller seg en folkelig lykkepille, og det er vel nokså treffende i det store og det hele. Men la meg ha det sagt at jeg også er folk, og jeg blir ikke spesielt lykkelig av dette her.
Denne låta har ikke mye i en MGP-finale å gjøre, heller ikke på engelsk. De ekstra stavelsene språkskiftet fører med seg gjør ikke låta noen tjenester, og med unntak av et nokså fengende refreng er det en uinspirert og flat nerve over dette.
Kanskje hadde «Who I Am» gjort seg bedre på kickoffet til Equinors Stavangerkontor.
Raylee – «Hero»
- Tekst og melodi: Andreas Stone Johansson, Anderz Wrethov, Laurell Barker, Thomas Stengaard og Frazer Mac
- Min dom fra : «Energisk aerobictime for glemmeboka».
Raylees Flashdance-hyllest er andre nummer ut i finalen, og låta har fortsatt de samme energiske spinningtime-vibbene.
Raylee føles litt mer ustabil på de dypeste tonene her, mens refrenget fortsatt er låtens høydepunkt. Kolossalt fengende, men som Atle: Veldig lite banebrytende.
Sceneshowet er også en finale verdig – Raylee holder ikke tilbake på energien og intensiteten her. Låta er kanskje et blaff, men den har unektelig et godt humør.
Atle Pettersen – «World On Fire»
- Tekst og melodi: Atle Pettersen, Jesper Borgen, Magnus Clausen, Alexander Pavelich og Peter Daniel Newman
- Min dom fra : «En fengende, men uinteressant låt».
Atle P går rett på sak i finalen. Med sitt unektelig fengende og MGP-skreddersydde refreng er han både selvsikker og knallrød på scenen, litt som julenissen på selveste julaften.
Denne låta er utvilsomt en klassisk MGP-låt, og Atle ser ut til å vite det. Personlig syns jeg den koreografien er mer klein enn kul, men han har i alle fall stålkontroll på den.
Vokalprestasjonen er noe mer ustabil. De høye partiene på slutten er ganske sure, men stort sett gikk dette ganske bra det, Atle. Litt for kalkulert låt etter min smak, men slett ingen katastrofe.
Espen Borger er frilanser som skriver om musikk på oppdrag for NRK.
