Anmeldelse

Raylees aerobic-hit til MGP-finalen

Slik gikk det med artistene i den andre delfinalen.

Raylee under MGP-delfinale 2.

Raylee tok seg til MGP-finalen med låten «Hero».

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Musikk

Melodi Grand Prix 2021 – andre delfinale

Raylee, Maria Solheim, Daniel Owen, Ketil Stokkan og Stavangerkameratene

23. januar, 2021

Nok en sprø MGP-kveld er unnagjort, og i kveld var det fjorårsfinalisten Raylee som fikk med seg en billett til årets finale. Det er nokså fortjent i min bok, for i kveld var det betraktelig jevnere nivå enn i første delfinalen.

Hennes aerobic-frieri gikk rett hjem hos publikum, og da er det forståelig, men likevel skuffende, at de ikke lot seg overbevise av Maria Solheims viseperle. Vi får satse på «Siste sjanse»-finalen.

Vi var også heldige som fikk et svært så sjarmerende gjensyn med selveste Ketil Stokkan, mens Stavangerkameratene fikk vist frem sitt relativt anonyme, forhåndskvalifiserte bidrag.

Gratulerer til Raylee, og vi sees neste helg!

Raylee til NRK: – Skal toppe dette i februar!

Les vurderingen av kveldens låter her:

Raylee – «Hero»

  • Tekst og melodi: Andreas Stone Johansson, Anderz Wrethov, Laurell Barker, Thomas Stengaard og Frazer Mac

Terningkast 4 - bredde
  • Møtte Maria Solheim i første duell (gikk videre til gullduellen)
  • Møtte Daniel Owen i gullduellen (vant gullduellen og er klar for MGP-finalen)

Fjorårets finalist Raylee forsøker seg igjen i år, og i likhet med 2019s Wild er Hero et ubeskjedent frieri til det typiske MGP-publikummet.

Denne aerobic-med-Jane Fonda-godbiten er frisk, energisk, dansevennlig og stereotypisk MGP-esk.

Raylee omfavner 80-tallsfokuset også på scenen: Både hår, kostyme og koreografi er som tatt ut av MTVs glansdager. Vokalen hennes er skremmende ustø i enkelte partier, men problemet med selve låten er at den er eksepsjonelt lite utfordrende å lytte til.

Hero er for ørene det et glass melk er for munnen, men Melodi Grand Prix er et melketørst kopplam. På tross av (eller kanskje på grunn av) sin enkelhet er Hero fengende, lett å huske, og lett å plassere. Derfor skulle det ikke forbause meg om dette blir enda en suksess for Raylee.

Det er likevel innlysende at den fremstår som den noe enfoldige fetteren til fjorårets Wild, i et slags Klodrik/Donald-forhold.

Daniel Owen – «Psycho»

  • Tekst og melodi: Daniel Elmrhari, Paria Ahmadzade, Marius Hongve, Henrik Høven, Patrick Brizard, Jørgen Troøyen, Leif Inge Fosen og Marcus Nilsen Ulstad

Terningkast 3 - bredde
  • Møtte Ketil Stokkan i første duell (gikk videre til gullduellen)
  • Møtte Raylee i gullduellen (røk ut, får ny sjanse i wildcard-finalen)

Ti år etter seieren i Norske Talenter stiller Daniel Owen til start i Melodi Grand Prix med låten Psycho. Den har et minimalistisk uttrykk som gir subtile nikk til det sene 90-tallets boyband-RnB.

Den er tilsiktet underprodusert og avslappet, men mitt største problem med denne saken er at det hele er over før du vet ordet av det. Man sitter liksom og venter på at Psycho skal komme skikkelig i gang, og selv om refrenget blir dinglende rundt ørene som en som en aggressiv veps, er helhetsinntrykket at det er et stykke igjen til det ferdige produktet. Også begynner jeg å bli grådig lei av pre-chorus i falsett, altså.

Live er dessuten Owen ikke en spesielt sterk vokalist i kveld, men det kan være nerver. Han er en så mye sterkere danser enn han er sanger, så man får vel litt følelsen av at vi her har en snekker som forsøker seg på elektrikerarbeid.

Stavangerkameratene – «Barndomsgater»

  • Tekst og melodi: Tommy Fredvang, Lars Horn Lavik, Robin Sharma og Glenn Lyse

Terningkast 4 - bredde
  • Er forhåndskvalifisert til finalen

Ringrevene i Stavangerkameratene har valgt en litt overraskende tilnærming til sin MGP-deltagelse: En retrofisert, kristenrock-inspirert låt med enormt radiosviske-potensial.

Barndomsgater er sånn sett en slags lovsang til oppveksten i det vi bare må anta er ... Stavanger.

Det ganske uoriginale arrangementet har noen ganske umiddelbare likheter med enkelte Forente Artister-prosjekter, men det er kanskje sånn det blir når man danner superband.

Når det er sagt: Refrenget er catchy nok, og allsangfaktoren er det ingenting i veien med. Jeg er likevel usikker på hvor unik denne låten føles i en eventuell internasjonal finale. Den vil antagelig drukne i mer fargesprakende innslag, og dessuten føles den litt for hektisk på scenen.

Maria Solheim – «Nordlyset»

  • Tekst og melodi: Andreas Gjone, Camilla North, Elsbeth Rehder, Torgeir Ryssevik og Maria Solheim

Terningkast 5 - bredde
  • Møtte Raylee i første duell (røk ut, får ny sjanse i «wildcard»-finalen)

Den drivende dyktige låtskriveren Maria Solheim har valgt å hylle det jeg nokså subjektivt mener er Norges vakreste landsdel: den nordlige. Solheims inderlige vise Nordlyset er kanskje ikke helt på nivå med Kari Bremnes’ enestående E du nord?, men den er neiggu ikke langt unna hva angår poetiske og lokalromantiske malerier av Nord-Norge.

Her er teksthåndverket så godt at Solheims vokal ikke trenger å gjøre stort mer enn å formidle den med overbevisning.

Det klarer hun med glans, og resultatet er en låt som vekker like mye kjærlighet til Nord-Norge som møsbrømlefsa og midnattssol. Vi får bare håpe Nordlyset ikke går for tregt for et dansehungrig MGP-publikum.

Ketil Stokkan – «My Life is OK»

  • Tekst og melodi: Ketil Stokkan

Terningkast 3 - bredde
  • Møtte Daniel Owen i første duell (røk ut, går til «wildcard»-finalen)

Dette er en absurd opplevelse. Har noen åpnet en tidskapsel fra 1986? Denne låten praktisk talt skriker etter en walkman.

Musikk som dette er virkelig sjelden kost i 2021.

Utover det åpenbare, «hooky» refrenget ligger det et temmelig søvndyssende akkompagnement her som godt kan være en forhåndsinnstilling på et Casio-keyboard Stokkan vant i Donald på 80-tallet.

Jeg skulle med andre ord ønske han hadde dratt på mye mer i arrangementet, men det er ingen tvil om at den nostalgiske tilnærmingen kommer til å gi legenden noen plusspoeng hos publikum.

Tekstlig er det ikke så mye å skryte av her, men budskapet er i alle fall lett å stille seg bak: Likhet for alle. Ikke akkurat hyperkontroversielt, men det er nok like greit. Det er vel neppe mulig å være noe særlig stivere på scenen enn det Stokkan presterer her, men det gjør han egentlig bare søtere.

Oppsummert: Ikke noe fyrverkeri, men et koselig gjensyn med en MGP-legende.

Espen Borge er frilanser som skriver om musikk på oppdrag for NRK.