Anmeldelse

Drømmen om VG-lista

Historien om Tix er blitt en bok der virkeligheten er like magisk som eventyret. Kan fortellingen gi styrke til andre som føler seg utenfor, er ingenting bedre enn det.

Bokomslag og montasje av Andreas Haukeland/Tix bok Den stygge andungen
Foto: NTB Heiko Junge/Gyldendal
Bok

«TIX – Den stygge andungen»

Andreas Haukeland og Olav Brekke Mathisen

Illustrert av Odin Helgheim

Barnebok 9 - 13 år

18.10.2021

Gyldendal

For dette er fortellingen om en sjenert og ensom gutt som ble mobbet for ticsene sine på ungdomsskolen, og som drømte om å bli likt og berømt. Og hva skjer? Drømmen om å spille på VG-lista går i oppfyllelse.

I 2020 var Tix den mest spilte artisten i Norge, han ble kåret til Årets Spellemann og representerte Norge under Eurovision Song Contest.

Parallellene til H.C. Andersens eventyr er klare i boken «TIX – Den stygge andungen». Men er Andreas en svane? Eller har han heller skapt seg en annen personlighet, Tix, som de unge digger fordi de tror han er en svane?

Det gir seg ikke selv at fortellingen om veien til suksess skulle bli spennende. Iblant blir det vel mye lidende ung gutt som er utsatt for de andre ungdommenes ondskap.

Tix illustrajon i boken Den stygge andungen

NØDT ELLER SANNHET: Skolens søte Frida rømmer heller enn å måtte kysse Andreas under «Nødt eller sannhet»-leken på ungdomsskolen.

Foto: Odin Helgheim / Gyldendal

Men når sutringen blir påtrengende, svitsjer fokuset kjekt over til episoder der Andreas må være en actionhelt og bryte seg inn på sin egen skole, eller til en sår og ektefølt beretning om forelskelse og kjærlighetssorg.

Bra dramaturgi

Å samarbeide med en erfaren journalist og sakprosaforfatter var nok det smarteste valget Andreas Haukeland tok da han skulle skrive sin selvbiografi. Det kan synes rart, for bør ikke en selvbiografi nettopp fortelles av hovedpersonen selv?

Hjelpen står ikke i veien for Haukelands egen stemme. Den er tydeligst i det første kapittelet, der han henvender seg direkte til leseren og lover å fortelle noen av sitt livs hemmeligheter – og i det siste kapittelet, der han legger vekt på at hans historie ikke er unik.

Det viser selvinnsikt å søke hjelp der man selv ikke er så erfaren. Jeg vil tro at Olav Brekke Mathisen, dreven journalist med fartstid fra både VG og Dagens Næringsliv, i stor grad har bidratt til at denne boken er blitt så spennende som den er.

Eventyrlige illustrasjoner

Illustrasjonene i boken underbygger følelsen av at dette er et eventyr. Odin Helgheim, som fikk ARKs barnebokpris i 2020 for første bind i den energiske tegnserien «Ragnarok», har valgt en fantasypreget mangastil som virker fristende på et ungt publikum. Han viser den usikre ungdomsskoleeleven og senere suksessartisten i helsides oppslag, og har små vignett-illustrasjoner til hvert kapittel.

Han makter også å illustrere hvor langt nede Tix befinner seg etter at han er blitt berømt og populær, og medaljens ensomhets-bakside dundrer mot artisten og den eneste trøsten han finner er i familiens katt.

Illustrasjon -av en gutt og en katt - til boken "TIX - Den stygge andungen" Av Andreas Haukeland og Olav Brekke Mathiesen.

17. MAI OG HELT ALENE: Det er ikke bare-bare å bli superkjendis. Hva skjer når alle vil ha Tix og Ingen vil ha Andreas?

Illustrasjon: Odin Helgheim / Gyldendal forlag

Lite selvkritikk

Språket i fortellingen er direkte, med korte, aktive setninger og en flyt det er lett å bli revet med av. Dette er jo en bok skrevet for 9 til 13-åringer, som forlaget skriver. Det er et temmelig ungt publikum for en fyr som har blitt kjent av å skrive russelåter med drøye tekster, som synger at «i kveld er det lov å være hore» og «Spør meg hva jeg vil ha, svarer et knull».

Andreas Haukeland tar ingen avstand fra innholdet i russelåtene, men bruker plass på bygge opp sitt image som den nerdete gutten med tvangstankene og ticsene som bare vil at alle skal være snille.

Nå er kanskje ikke en barnebok stedet for å ta opp innholdet i disse tekstene. Men det blir noe ensidig, når denne delen av historien er borte. Forfatteren sørger på den andre siden for å understreke at han «rett og slett er utrolig god på melodier», noe som kan leses som et lite spark til musikkjournalister som ikke har vært av samme oppfatning om musikk-kvaliteten som ungdommen.

Tix illustrasjon i boken Den stygge andungen

OPPDAGER MUSIKKEN: Det er betegnende at det er musikklærerens popularitet, og ikke musikken i seg selv, som gir unge Andreas lyst til å lære å spille gitar. I boken uttrykker han en eksplisitt «hvilken nytte kan jeg ha av dette-innstilling» til musikken.

Foto: Odin Helgheim / Gyldendal

Men hvem er Andreas?

Det er mye snakk om vors, festing og svimlende pengesummer i boken; er det dette som er forfatterens fasit for suksess?

Når Andreas klager over at alle vil ha Tix, men ingen vil ha Andreas, savner jeg å få vite mer om hvem Andreas virkelig er. Det ligger vel noe mer der, enn drømmen om å høre til i fellesskapet og det brennende ønsket om å bli kjent, berømt, populær? Her kunne han løftet litt mer på sløret.

Når det er sagt:

Ved å fortelle om hvordan det er å ha tvangstanker og å bli mobbet for å være annerledes, viser Andreas Haukeland andre unge som føler seg utenfor og alene, at det er helt normalt.

Han bruker sin kultstatus og sin personlige historie til å gi leserne selvtillit og tro på at man kan få til det utroligste, hvis man vil nok.

Å føle seg utenfor gjør vondt, men det går over, skriver han, før han avslutter med følgende oppbyggelige ord:

«Min historie er unik, men det er din også. Din historie har kanskje bare ikke blitt skrevet ennå. Du lager den akkurat nå. Jeg heier på deg. Hilsen Andreas. Og Tix.»

Etter at denne anmeldelsen ble publisert første gang, er ett av sitatene fra Tix' tidligere sanger byttet ut med et annet.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: