Anmeldelse

Sårbar traktorkjøring

Debutromanen «Sommerfesten» fra Marte Qvenild om samværssabotasje er en rolig og realistisk skildring av en bestemor i krise.

Omslag og forfatterbilde for Sommerfesten av Marte Qvenlid.
Foto: Flamme forlag
Bok

«Sommerfesten»

Marte Qvenild

Roman

2021

Flamme forlag

«Sommerfesten» handler egentlig ganske lite om sommerfest. Til gjengjeld handler den om tiden mellom to sommerfester – et år med mye vanskelig i seg.

Vi blir kjent med enken Sylvi, som mer enn noe annet elsker to ting: Gården sin og barnebarnet sitt Jørgen. Hun kjenner at kroppen skranter, hun er sliten og svimmel, men disse to pilarene holder henne gående. Inntil de begge med ett står i fare for å forsvinne.

«Han tar hånda hennes på vei ut av åkeren, og hun gir hans et lite trykk, kjenner hvor myk og liten den er mens hennes har trevler etter gårdsarbeidet.»

Det er rørende å bevitne et nært forhold mellom besteforelder og barnebarn, det har jeg alltid synes. Det er noe så rent, ukomplisert og varmt i akkurat dette båndet. Qvenild skildrer dette godt, kjærligheten mellom Sylvi og Jørgen er tydelig og sterk, den så godt som stråler ut av sidene.

Nettopp derfor merkes sorgen og desperasjonen ekstra godt når krisen inntreffer.

Sabotøren

For det er ikke bare disse to spillebrikkene på brettet, selvfølgelig er det ikke det. Med i miksen er også foreldrene til Jørgen: Sylvis sønn Carl, og hans kone Anna. Sistnevnte er en type det er vanskelig å like, og når det skjærer seg mellom henne og Carl, iverksetter hun ting som får store konsekvenser for Sylvi.

Jeg forsøker å forstå Anna (hun har vel sitt å stri med), men jeg klarer ikke å se henne som noe annet enn en manipulerende sabotør, historiens antagonist, en provoserende og urimelig karakter. Jeg får en uggen følelse i magen av å erkjenne at versjoner av henne finnes der ute i det virkelige liv, og ikke minst av alle Sylvi-ene som sitter igjen som hjelpeløse ofre av noen andres bitterhet og vrede.

«Hva skal hun med alt dette nå? All pynten, alle tingene. Det er ingen å lage selskap for lenger.»

Urettferdigheten setter seg etter hvert som en kløe mens jeg leser, og selv om jeg ikke har vært med på samværssabotasje selv, er følelsen velkjent – følelsen av at det har skjedd urett, som ingen retter opp i. En kan bare ikke fatte at ingen høyere og mektigere instans griper inn. Hvordan kan noen gjøre noe slikt og komme unna med det?

Savner det lille ekstra

Qvenild skildrer komplekse familieforhold på en skånsom og realistisk måte, og jeg liker at hun bruker jordbruket som er i krise, som en slags parallell til Sylvis indre. Dette er et fint grep, og gir en tett forbindelse til både menneskets og naturens sårbarhet og forgjengelighet.

Tempoet, i kraft av Sylvis alder og det landlige universet forfatteren har plassert henne i, er rolig – en slags litterær traktorkjøring om du vil.

Dette er det ingen ting galt med i seg selv, det kan til og med være befriende og deilig å lese treig litteratur i et ellers hektisk liv. Men i og med at det ikke er så mye driv, savner jeg andre elementer som fenger og engasjerer. Enten mer språklig lekenhet, eller poetisk dybde. Det er mange nøkterne beskrivelser av omgivelser og hverdagslige handlinger, som flyter fint og maler et detaljert bilde scenisk sett, men jeg lengter etter det lille ekstra – setningene som kryper under huden og får det til å sitre.

Realistisk

Som leser kommer jeg heller ikke nært nok på hovedpersonen til at jeg virkelig kjenner på den sterke kjærligheten, bekymringen og sårbarheten som beskrives. Det er som om vi ikke når helt igjennom til det dypeste laget i henne. Om vi fikk høre hennes innerste tanker om livet, om hvordan hun ser seg selv, ville jeg i sterkere grad levd denne historien sammen med henne.

Dette til tross: Temaet som tas opp i «Sommerfesten» er interessant og relevant, og alt i alt lykkes Qvenild i å belyse dette på realistisk vis. Den fenger bare ikke helt i lengden.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: