Festivalen for de sjeldne opplevelser

Det er trolig ikke opplagt for alle og enhver at det skjuler seg en festival for klassisk musikk bak det litt kryptiske navnet «Oslo Early». For de innvidde er det derimot en selvfølgelighet at dette dreier seg om en festival for såkalt early music – eller «tidligmusikk» som man gjerne sier norsk, av mangel på noe bedre.

Tidligmusikk handler altså overhodet ikke om når på døgnet musikken spilles. I hovedsak referer betegnelsen til musikk komponert tidligere enn det klassisk-romantiske standardrepertoaret man som regel hører i konsertsalene, altså musikk fra middelalderen, renessansen og barokken.

Etter hvert har det blitt den selvsagte normen at denne musikken spilles på de instrumentene den er skrevet for, eksempelvis cembalo i stedet for moderne klaver.

Dette idealet gjør at «tidligmusikerne» i hvert fall delvis utgjør en slags subkultur innenfor det klassiske musikkfeltet, selv om grensene mellom «tidligmusikk» og klassisk «mainstream» har blitt langt mer flytende og fleksible enn de var for noen tiår siden. Mange av musikerne du hører på «Oslo Early» spiller til daglig «vanlig» klassisk musikk i ulike sammenhenger.

Det er dog å håpe på at flere oppdager denne til tider ytterst sjarmerende subkulturen. For «Oslo Early» tilbyr årlig opplevelser i særklasse av musikk man ellers bare unntaksvis har muligheten til å oppleve på konsert her på berget. Dessuten er atmosfæren ofte mer tilbakelent og musikken mer fengende enn på vanlige klassiske konserter.

Åpningskonsert med strålende Handel

• Konsert: «Ode for St. Cecilia's Day»
• Utøvere: Barokkanerne og Barokkanernes Vokalensemble m/Berit Norbakken (sopran), Mari Aschehoug (sopran), Joshua Ellicott (tenor) og Kati Debretzeni (fiolin og kunstnerisk ledelse)

Årets festival fikk en strålende start torsdag kveld denne uka, da det norske barokkensemblet Barokkanerne spilte og sang i Hovedsalen på Det gamle biblioteket (gamle Deichmann ved regjeringskvartalet, om noen skulle være i tvil) – et ypperlig konsertlokale for barokkens litt mindre ensemblestørrelser. Tonen ble slått an allerede i åpningsnummeret, Ouverturen fra Georg Philipp Telemanns Orkestersuite i D-dur, fremført med ekte barokk «groove» under stødig ledelse av fiolinist Kati Debretzeni.

Hovedattraksjonen var denne kvelden var George Friderick Handels praktfulle «Ode for St. Cecilia's Day». Dette minioratoriet er del av en karakteristisk britisk tradisjon for festmusikk til ære for St. Cecilia, musikkens skytshelgen.

Hos en mesterkomponist som Handel betyr dette en musikalsk sjarmetappe av de sjeldne. Gustav Mahler uttrykte visstnok bekymring for at folk skulle gå hjem og henge seg etter å ha hørt hans sjeletyngede «Das Lied von der Erde». Med Handels «Ode for St. Cecilia's Day» er problemet snarere at virrende musikkberusede mennesker kan bli påkjørt av bussen – få verk er i større grad egnet til å fremskynde sjelens munterhet og vederkvegelse.

Torsdag kveld skyldtes beruselsen ikke minst innsatsen fra de tre solistene.

Berit Norbakken er en allerede merittert barokksopran som overbeviser med varm stemmeklang og fullkommen kontroll over vibrato og ornamenter. Den britiske tenoren Joshua Ellicott kombinerte elegant viril stemmekraft med glimt i øyet. Kveldens overraskelse var Mari Aschehoug, en ung og talentfull sopran som sjarmerte lokalet i senk med sin vakre og uttrykksfulle fremførelse av arien «The soft complaining flute» – en arie som beskriver hvordan fløyten med sin sorgfulle kvitring uttrykker «the woes of hopeless lovers».

Fransk melankoli fra ildfull italiener

• Konsert: «Labyrinten – Paolo Pandolfo»
• Utøvere: Paolo Pandolfo, Amélie Chemin og Thomas Boysen

Konserten kvelden etter i Foredragssalen i Det gamle biblioteket bød på noe ganske annet: fra musikalsk storslagenhet fra Londons selvsikre offentlige konsertkultur på midten av 1700-tallet, gikk vi nå til den mer lukkede, for ikke å si klaustrofobiske atmosfæren ved det franske slottskomplekset Versailles i tiårene omkring 1700.

Konserten var i sin helhet viet musikk av Solkongens hoffgambist Marin Marais (1656–1728) – en komponist mange ble kjent med gjennom filmen «Alle årets dager» tidlig på 90-tallet hvor den henholdsvis gamle og unge Marais ble spilt av far og sønn Depardieu.

I sentrum sto italieneren Paolo Pandolfo, en av vår tids store virtuoser på det arkaiske, men dypt fascinerende instrumentet bassgambe.

Lydhørt og presist akkompagnert av luttspilleren Thomas Boysen og gambisten Amélie Chemin foretok Pandolfo en reise gjennom Marais’ musikk som var både gripende og dypt fascinerende.

Marais skrev en stor mengde musikk for gambe og basso continuo, fordelt over fem bind utgitt i tidsrommet 1686–1725. Pandolfo hadde satt sammen et program bestående av et tverrsnitt fra disse samlingene, med vekt på stykker som beskriver noe utenommusikalsk.

Enkelte av stykkene var av det mer kuriøse slaget, for eksempel «Le Tableau de l’Opération de la Taille», en musikalsk skildring av en gallesteinsoperasjon(!) anno ca. 1700. Men stort sett fremsto disse utsøkte miniatyrene som ordløse vitnesbyrd fra en myteomspunnet hoffkultur, med sine følelser, stemninger og traumer, sine karakteristiske personlighetstyper og sosiale fenomener.

Det ble en kveld med fransk melankoli filtrert gjennom det mer koleriske italienske temperament. Paolo Pandolfo er en ildfull musiker som ikke er redd for å presse instrumentet et godt stykke forbi punktet hvor det ikke lenger klinger «vakkert» i snever forstand. Friheten i fremføring viser et mesterskap som er resultatet av å ha levd med denne musikken i en mannsalder.

Pandolfo viste oss hva tidligmusikken kan gjøre på sitt aller beste: åpne et vindu inn til en forgangen tidsalders indre sjelsliv, en tidsalder som bare fremstår som mer gåtefull desto mer musikken kryper under huden på oss.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: