Forbløffende operavideo

Det er bare å ta av seg hatten: Teodor Currentzis og hans orkester MusicAeterna har nok en gang greid å blåse nytt liv inn i en gammel og ihjelspilt traver. Denne gangen i form av en forunderlig gripende filmversjon av en scene fra Giuseppe Verdis operaklassiker «La Traviata».

For den som ennå ikke har fått det med seg: den gresk-russiske dirigenten Teodor Currentzis (f. 1972) er utvilsomt noe av det mest forfriskende som har skjedd innenfor den klassiske musikken det siste tiåret. Kanskje har du sett bilder av den magre og svartkledde fyren med maskara og boots, med et image et sted mellom Lord Byron og Marilyn Manson.

Slike «fenomener» kan lett vekke mistanke. Men Currentzis er ikke bare nok en hypet klassisk musiker med «rocka» image. Currentzis er en musiker med en kompromissløs visjon og en beundringsverdig gjennomføringsevne, godt hjulpet av et eksepsjonelt orkester som følger ham gjennom tykt og tynt.

Ikke siden Herbert von Karajan har den klassiske musikkverden sett en dirigent med et så skarpt blikk for hver eneste detalj, enten det handler om frasering, lydproduksjon, medieteknologi, imagebygging eller institusjonelle rammebetingelser.

I likhet med Karajan er Currentzis åpenbart et slags geni, men samtidig en dandy og posør, en kombinasjon som alltid medfører snikende mistanker om sjarlatanisme. For skeptikerne hjelper det heller ikke at Currentzis har lansert en egen parfyme.

Currentzis har sine haters – den anerkjente kritikeren David Hurwitz påsto nylig at Currentzis’ innspilling av Beethovens «Skjebnesymfoni» er så dårlig at den fikk katten hans til å kaste opp – men også en enorm og stadig voksende skare av die hard followers – både blant kritikere, musikere og musikkelskere.

Jo da, jeg skal etter hvert si noe mer om hvorfor den Traviata-filmen er så bra. Men først tenkte jeg å gi deg litt bedre innblikk i hvem denne lett bisarre karakteren Teodor Currentzis egentlig er. For ikke bare er dette en historie utenom det vanlige, den berører også noen av de mest grunnleggende problemene og dilemmaene den klassiske musikken står overfor i dag.

From Russia with Glow

I 2004, i et av sine første intervjuer med vestlige medier, fikk Currentzis – på dette tidspunktet en helt fersk og ukjent musikksjef ved en russisk provinsopera – spørsmål om han hadde noen plan eller kunstnerisk prosjekt. Han svarte: «Selvfølgelig. Jeg skal redde den klassiske musikken. Bare gi meg 10–15 år så vil du se.»

I og med at den klassiske musikken etter alt å dømme lever i beste velgående er det all grunn til å spørre hva Currentzis egentlig ville redde den fra. Det korte svaret er: Rutine, stivnede institusjoner og overfladisk stjernedyrkelse. I en klassisk musikkultur som tilber asken i en evig kjede av tomme ritualer, tenner Currentzis flammen på ny – i hvert fall ifølge seg selv.

Currentzis ble allerede som 12-åring tatt opp som student ved det nasjonale musikkonservatoriet i Aten, først på fiolin og tre år senere i tillegg på komposisjonsstudiet. Som 22-åring dro han til St. Petersburg for å studere direksjon hos Ilya Musin, mannen som har utdannet russiske toppdirigenter helt siden 1930-tallet.

I ettertid har Musin uttalt at Currentzis var det eneste virkelige geniet blant alle hans studenter, noe som skal være deler av årsaken til den relativt kjølige tonen mellom Currentzis og stjernedirigenten Valery Gergiev, som også var elev av Musin.

Mens den 20 år eldre Gergiev tronet på toppen av det russiske musikklivet som sjef ved Marinskij-operaen i St. Petersburg, begynte Currentzis i 2004 sin dirigentkarriere ca. 340 mil lenger øst som musikkdirektør ved operaen i Novosibirsk, millionbyen som ligger i sydspissen av Sibir, klemt inn mellom de nordlige områdene av Kasakhstan og Mongolia. I 2011 flyttet han 200 mil vestover for å bli sjefdirigent ved operaen i Perm, fremdeles helt i utkanten av Europa – en stilling han beholdt frem til 2019.

Nå er det som kjent store avstander i Russland, og Novosibirsk – Russlands tredje største by – har faktisk landets største operahus. Perm, en forblåst by ved foten av Uralfjellene som av militærstrategiske årsaker forsvant fra kartet i Sovjettiden, har siden forsøkt å bygge opp et image som et russisk kulturelt innovasjonssenter («Sibirs Bilbao» ifølge New York Times), ikke minst for å unngå at unge mennesker flytter fra byen.

Allerede i Novosibirsk gjorde Currentzis seg raskt bemerket med en rekke innovative operaproduksjoner, og i løpet av sine 15 år innenfor det russiske operasystemet mottok Currentzis den nasjonale teaterprisen «Gullmasken» hele ni ganger.

Flere av Currentzis produksjoner har vakt internasjonal oppmerksomhet. Ikke minst gjelder dette oppsetningen i 2013 av Purcells «The Indian Queen» regissert av Peter Sellars, som var en samproduksjon mellom Perm-operaen, English National Opera og Madrids Teatro Real. Currentzis samarbeidet med Sellars også med oppsetningen av Mozarts «La Clemenza di Tito», som var åpningsforestilling ved Salzburg-festivalen i 2017.

Like fullt har Currentzis selv fremstilt sine karrierevalg som et slags selvpålagt eksil. Hans påstand har hele tiden vært at hans kunstneriske prosjekt ikke lar seg gjennomføre innenfor rammen av de etablerte europeiske institusjonene.

Så hva er egentlig dette prosjektet? Etter å ha tilbrakt haugevis av timer på YouTube lyttende til hans lavmælte barytonrøst, for det meste på det jeg innbiller meg er et ganske gebrokkent russisk, tror jeg det koker ned til to ting:
For det første å sette spørsmålstegn ved alle vedtatte sannheter om hvordan klassisk musikk skal spilles og fortolkes. For det andre å bruke den tiden det tar å sette seg grundig inn i partituret og gi det den klingende realisering det fortjener.

Vi snakker altså rett og slett om den gode gamle idéen om å være tro mot verket og komponistens intensjoner.

Samtidig handler Currentzis’ prosjekt i stor grad om å bryte ned grenser – mellom tradisjon og avantgarde, «tidligmusikk» og klassisk «mainstream», og mer generelt mellom musikk og andre kunstformer. Ikke minst handler det om å bryte ned skiller mellom såkalt «elitekultur» og «populærkultur».

Currentzis er en politisk anarkist og kunstnerisk avantgardist, og hans image legger ikke skjul på en orientering mot de mer eksperimentelle delene av populærkulturen.

Mirakuløs Mozart

En av de mest ekstreme manifestasjonene så langt av Currentzis' prosjekt fant sted i årene i Perm: en studioinnspilling av Mozarts tre «da Ponte»-operaer («Figaros bryllup», «Don Giovanni» og «Così fan tutte») hvor målet var å oppnå et nivå av perfeksjon som ville være umulig å realisere innenfor den klassiske musikkens normale HMS- og tariffbestemte rammebetingelser.

Innspillingene tok hundrevis av timer, og rapportene tyder på at stemningen svingte fra ekstase til katastrofe og tilbake igjen. Med temperaturer utendørs ned mot -35 °C drev Currentzis både solister, musikere og teknisk stab dag og natt for å oppnå nøyaktig det resultatet han ville ha. «Don Giovanni» ble, utrolig nok, spilt inn i sin helhet to ganger, fordi første innspilling ikke var god nok i Currentzis’ ører.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg frem til nylig har rynket litt på nesen av Currenzis’ Mozart-innspillinger. Hele prosjektet fremsto for meg som outrert, og en del av solistene var åpenbart ikke plukket fra øverste hylle. Etter en grundig ny gjennomlytting av alle tre operaer nå de siste par ukene, må jeg innrømme at mine fordommer har blitt gjort til skamme.

Det Currentzis får til med sitt ensemble er til tider rett og slett mirakuløst.

Energien og virtuositeten i orkesterspillet er umiddelbart det mest slående, men like imponerende er hvor tett integrert orkester og solister er, særlig i ensemblepartiene. Selv om et par av solistene er litt blasse, og Currentzis’ kreativitet noen ganger kan bli for mye av det gode, er – for å ty til en klisjé – stemningen i disse innspillingene til å ta og føle på.

Det skjedde noe unikt disse forfrosne innspillingsperiodene ved foten av Uralfjellene som på en eller annen måte handler om kunstens vesen.

Det er fristende å sammenligne med en annen jevngammel kjendisdirigent, Yannick Nézet-Séguin, som spilte inn de samme operaene omtrent samtidig som Currentzis.

Her var opplegget det vanlige: Deutsche Grammophons lydteknikere klippet sammen «innspillinger» basert på opptak av konsertfremførelser av operaene foran et stivpyntet publikum ved festivalen i Baden-Baden, med stjernesolister fløyet inn fra verdens operametropoler, og med rutinert spill fra selveste «Europa-landslaget» innenfor den klassiske musikken: Chamber Orchestra of Europe.

Og jo da, selvfølgelig er dette «verdensklasse», men so what? Var det liksom noen visjon her? Står det noe på spill? Det er nettopp dette business as usual-aspektet ved den klassiske musikken Currentzis vil til livs.

Et orkester utenom det vanlige

Den viktigste faktoren til Currentzis’ suksess så langt har vært orkesteret og koret MusicAeterna. Currentzis stiftet dette ensemblet allerede i 2004 etter å ha reist rundt og håndplukket unge talenter fra mer enn 40 forskjellige russiske utdanningsinstitusjoner.

Kravet Currentzis stiller til sine musikere er intet mindre enn en total dedikasjon til Kunsten, forstått mer som en slags åndelig-metafysisk tilstand enn som et håndverk. Currentzis fleipet en gang med at hvis han hadde bedt disse musikerne om å begå harakiri i kunstens tjeneste, ville de ha gjort det på flekken.

Currentzis trimmet raskt MusicAeterna til å bli et av de mest bemerkelsesverdige ensembler innenfor den klassiske musikken – et orkester som håndterer alt fra tidligbarokk til samtidsmusikk med samme kombinasjon av stilforståelse, visjon og presisjon. Da Currentzis flyttet fra Novosibirsk i 2011 tok han like godt hele orkesteret med seg og gjorde det til en del av Perm-operaens faste kunstneriske ensemble. Etter at Currentzis forlot Perm i 2019 flyttet orkesteret nok en gang, nå til St. Petersburg som en privat og frittstående institusjon.

Allerede før det nevnte Mozart-prosjektet i Perm hadde MusicAeterna plassert seg tydelig i landskapet med kritikerroste innspillinger av Purcells «Dido and Aenes» (2008) og Sjostakovitsj’ 14. symfoni, begge gitt ut på det lille franske plateselskapet Alpha, kjent for særpregede prosjekter og høy kvalitet.

I 2011 ble Currentzis og MusicAeterna plukket opp av giganten Sony, og dermed sikret et langt større nedslagsfelt. Mozart-operaene ble fulgt opp av bemerkelsesverdige innspillinger et knippe orkesterverk i det riktig store formatet, blant annet Stravinskijs «Vårofferet» og Tsjajkovskijs Pathétique-symfoni.

Jeg har en mistanke om at Currentzis med disse innspillingene ønsket å vise at MusicAeterna er et orkester som håndterer de mest ekstreme utfordringene i orkesterrepertoaret. Orkesteret kan ikke avskrives som et russisk provinsorkester bestående av en gjeng middelmådige fanatikere som øver til de stuper og finner på helsprø ting i Purcell og Mozart.

De senere år har Currentzis og hans trofaste disipler trådt inn i en ny fase, som innebærer en større orientering mot nettopp det «Europa» som Currentzis tidligere har vist kun forakt overfor. MusicAeterna spiller nå regelmessig ved prestisjetunge festivaler i Salzburg, Lucerne og Bonn, er fast gjesteorkester ved Musikverein i Wien, og har turnert både i Japan og USA.

I 2017 ble Currentzis den første sjefdirigent for nystiftede SWR Symphonieorchester, resultatet av en kontroversiell sammenslåing av radioorkestrene i Stuttgart og Baden-Baden/Freiburg. Samtidig har han de senere år gjestedirigert flere av de ledende tyske orkestrene, som Elbphilharmonie i Hamburg og Berliner Philharmoniker. Han avslo tilbudet om å dirigere Wagners Ring-syklus ved den prestisjefylte Wagnerfestivalen i Bayreuth, men holder ifølge New York Times muligheten åpen for å gjøre det på et senere tidspunkt, såfremt han kan ta fri et helt år i forkant for å sette seg inn i partiturene.

Etter å ha lagt den russiske operaverden bak seg, begynner Currentzis dermed å likne mer og mer på en «vanlig» stjernedirigent. Spørsmålet er om han vil klare å beholde sin status som karismatisk outsider, eller om han etter hvert vil fremstå som en del av nettopp det «systemet» han har gjort det til sitt varemerke å stå i opposisjon til.

«Fragments» – opera som musikkvideo

Den foreløpig siste frukten fra Currentzis/MusicAeterna-treet er altså en 18 minutter lang video med tittelen «Fragments Part I – La Traviata». Filmen er publisert på YouTube, men finnes i tillegg som rent musikkalbum på Spotify og andre strømmetjenester. Den er den første i en varslet serie med tilsvarende fragmenter fra andre operaer, hvor ulike filmskapere vil bli invitert til å skape en visuell fremstilling av det musikalske innholdet.

Nok en gang er prosjektet å oppnå et nivå av kunstnerisk perfeksjon som ikke er mulig å oppnå innenfor operainstitusjonens normale rammer, med sitt enorme apparat og begrensninger i prøvetid.

Eller som Currentzis selv sier på sitt karakteristiske vis: «Målet vårt er å bringe tilbake skjønnheten og fargerikdommen som har blitt ofret på musikkindustriens og den klassiske mainstreamens alter.»

Rent musikalsk består filmen av forspill og første scene fra 3. akt av Verdis operaklassiker «La Traviata» (1851), hvor den russiske sopranen Nadezhda Pavlova synger tittelpartiet som den tidligere kurtisanen Violetta Valery. Dette er scenen hvor vi får vite at den tuberkulosesyke Violetta kun har noen timer igjen å leve. I den uendelig sorgtunge arien «Addio, del passato bei sogni ridenti» tar Violetta farvel med livet, og tenker tilbake på den lykkelige tiden sammen med Alfredo – mannen hun ble tvunget til å forlate for å ikke ødelegge hans families gode navn og rykte.

Selve filmen, laget av St. Petersburgbaserte NOIR Films, vil neppe vekke oppsikt i cinematiske kretser. Filmen er absolutt vakker og stemningsfull med sin kornete svart/hvitt-estetikk, selv om grensen til klisjé til tider blir påtagelig.

Bildene veksler «musikkvideoaktig» mellom nærbilder av utøverne, med karakteristisk håndholdt kameraføring, og mer «poetiske» bilder av natur og ruiner, noen ganger med en hvitkledd kvinne som åpenbart skal fremstille hovedpersonen. Ut over dette forteller filmen ingen selvstendig historie, og har i motsetning til mye moderne operaregi heller ikke noe åpenbart politisk-ideologisk «budskap».

Tvert imot ser det ut til å være et poeng at det visuelle ikke skal ta for mye av oppmerksomheten vekk fra det musikalske.

For det er på det rent musikalske planet at den kunstneriske ambisjonen virkelig ligger. Og det Currentzis får til med dette drøye kvarteret ihjelspilt opera er forbløffende.

Forspillet, med Verdis påfallende enkle strykemelodi, formes med en perfekt kontroll over klang, rubato og frasering. Ingenting her er maniert eller overdrevet – med små og subtile variasjoner i tempo og dynamikk skaper Currentzis et slående portrett av Violettas smerte og ensomhet, helt fritt for sentimentalitet.

Den suverene behandlingen av orkesteret fortsetter gjennom den påfølgende scenen, hvor Pavlova og de andre solistene til tider nærmest hvisker sine resitativer.

Slike dialogpregede partier oppleves ofte musikalsk som rene transportetapper, men Currentzis tør å dvele ved hvert enkelt utsagn, og klarer å gjøre selv den minste gest i orkesteret ladet med mening.

Opplevelsen av suspendert tid videreføres inn i den avsluttende arien, hvor Pavlova står frem som en sopran med en fantastisk vakker klang og sjelden evne til å holde oppe en enorm uttrykksmessig intensitet selv i de aller svakeste og mest intime partiene. Men hun gjør ikke jobben alene: der hvor de fleste dirigenter lar orkesteret høflig og diskré akkompagnere aftenens store divaøyeblikk, smelter Currentzis orkester og solist sammen til én pulserende organisme. Det er nettopp Currentzis' evne til å la hele orkesteret gestalte et liv i ferd med å ebbe ut som løfter denne arien til et helt nytt nivå.

Øyeblikk som dette er sjeldne i opera, og lar seg trolig heller aldri gjenskape utenfor platestudioets soniske hypervirkelighet. Teaterets magi er av en annen karakter, og kan heldigvis aldri erstattes av en YouTube-film.

Jeg tror kanskje ikke at den klassiske musikken trenger å reddes på nåværende stadium. Men at Currentzis faktisk har skapt noe nytt og løfterikt med sin fusjon av opera og musikkvideo er det ingen tvil om. Det er bare å se frem til fortsettelsen.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK leser du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: